På en amfiscene pyntet med rekvisitter som hentet fra en skolefritidsordning – en haug med utkledningsklær, noen plastbøtter, en bowlingkule, en vase med kunstige blomster – snakker, står, går og danser fem skuespillere frem noen av Shakespeares vakreste sonetter. Uutforskede tekster – mener mange – om kjærlighetens mørkeste irrganger, mest håpløse tilstander og mest ambivalente øyeblikk. Vers, slett ikke ment for en teaterscene, og nettopp derfor så fristende å fremføre akkurat her. Det er det private og ikke-teatrale som har fått den franske regissøren Laurent Chétouane til å plassere sonettene på scenen; utfordringen ved å formidle intimitet til mange. Det […]