Med «Journey To Hell» har kristenregissøren Chey befestet sin posisjon som den evangeliske skremselspropagandaens motsvarighet til Neil Breen.
Journey to Hell fikk forholdsvis bred kinolansering i USA i fjor høst, men ble knapt registrert utenfor evangelisk kristne kretser i USA (hinsides noen sarkastiske innlegg på sosiale medier). At denne skrullete godbiten ennå ikke har blitt oppdaget blant fans av bedritne kalkunfilmer understrekes av brukeranmeldelsene på IMDb, som er full av unison lovpris trolig skrevet av regissørens venner og familie.
Blant skamrosen: «Truly the most powerful movie I have ever watched. It changed my entire life», «Thank you so much Tim Chey for making a movie that left my spirit weeping and joyful at the same time. This is a true world-class filmmaker!» og «This may be the most important movie anyone can watch in their LIFETIME!».
Så vi har god grunn til å forvente en sjelsettende filmopplevelse av det sjeldne slaget. Eventuelt en kristenfundamentalistisk kalkunfilm som får The Burning Hell til å minne om Andrei Rublev. Regissør Timothy A. Chey er angivelig utdannet på Harvard-universitetet, og har stått bak en rekke lavbudsjettproduksjoner rettet mot det kristne filmmarkedet, deriblant Suing the Devil (2011), Slamma Jamma (2017) og Interviewing the Antichrist (2020). Chey ble rystet over å oppdage av under halvparten av kristne i USA tror at Helvete er et virkelig sted, og bestemte seg for å lage en film som skremte troen tilbake i dem. Med Journey to Hell har han befestet sin posisjon som den evangeliske skremselspropagandaens motsvarighet til Neil Breen.
Løst «basert» på en roman fra 1680
Filmen er basert på «den bestselgende» romanen The Life and Death of Mr Badman av den britiske puritaneren John Bunyan, som ble publisert tilbake i 1680. Så muligens litt løst basert. I denne versjonen er hovedpersonen Shane Badman (John Terrell) en arrogant forretningsmann som drukner i en surfeulykke ved Venice Beach, men heldigvis er han en kristen samfunnsstøtte og garantert plass i himmelen. Til Shanes store sjokk våkner han allikevel opp i Helvete, og ikke et hvilket som helst helvete. Den aller verste versjonen: et grønnlerret-Helvete, der skuespillerne står i en gymsal mens de diabolske omgivelsene ser ut til å være skapt med POV-Ray på en PC med Windows 93 (eller det en av brukeranmeldelsene på IMDb beskriver som «helt fantastiske spesialeffekter»). En håndfull statister virrer målløst rundt ikledd jeans og t-skjorter mens et par demoner i Juggalo-sminke halvhjertet pisker dem. Det tar en halv evighet før Shane skjønner at han har havnet i Helvete, og forlanger å få snakke med butikksjefen som en mannlig Karen. Det har åpenbart skjedd en feil, for Shane er jo en god kristen som slett ikke hører hjemme her i det hele tatt. Demon-sjefen Legion (Harry Goodwins) bare ler sin hånlige moahahaha-latter av Shane, for det holder ikke å bekjenne sin tro på Jesus for å havne i himmelriket. Man må jo vie all tid til å lovprise herren konstant.
En av filmhistoriens verste kvinneskikkeler
En rekke tilbakeblikk kartlegger at Shane var en hovmodig mann som heller ville tjene penger enn Gud, og ikke gadd å studere Bibelen sammen med sin sutrete kone Hannah (Emilie Soghomonian). Det må sies at Hannah er en av filmhistoriens mest irriterende kvinneskikkelser, som konstant dukker opp for å si passiv-aggressive ting som: «Vi er i en åndelig krig akkurat nå!» og «Djevelen er virkelig!» med snurpemunn. De fleste replikkene hennes starter med «Bibelen sier at…», og hun tilbringer mesteparten av spilletiden med å mase på at ektemannen blir henne med i kirken, til Bibelstudier, ta seg tid til litt forbønn eller at de mediterer rundt Bibelvers sammen.
På et tidspunkt foreslår hun at Shane står opp tidlig neste dag sånn at de kan lese et par kapitler av Bibelen før han går på jobb. Fuck så innmari off, Hannah. I regissørens hode er det åpenbart meningen at hun skal være fornuftens stemme, men Hannah er
så hoppende hatverdig at jeg håper Shane slenger dama over verandakanten, drar den halvt bevisstløse skrotten hennes skrikende til stranden og forer henne til nærmeste hai. Men dessverre ikke. Isteden blir Shane med henne i kirken gjentatte ganger, mens han demonstrativt himler med øynene over at pastoren advarer om farene med å havne rett i Helvete. Shane har mye mer sans for mega-kirker som prediker velstandsgospel, og hevder at «fattigdom er en synd». Som om ikke dette er nok håndfaste beviser for at Shane fortjener en høygaffel i baken for all evighet flørter han attpåtil med en blond fotomodell på stranden, gambler bort penger i Las Vegas og kjører rundt i en Porsche-sportsbil som angivelig var med i Fast & Furious (fun fact: det stemmer ikke). Hannah kommenterer surt at de pengene isteden kunne ha vært brukt på «folk som lider av Covid i Afrika, eller sende Bibler til Afghanistan».
At Shane i fullt alvor tror at Afghanistan befinner seg i India sier litt om kvaliteten på manuset, eller eventuelt geografiundervisningen i USAs kristne friskoler. Det bør forresten nevnes at Shane og kona bor i et luksushus i Hollywood Hills, som har vært en gjenganger i mange voksenfilmer for pornoprodusenten Tushy. I en scene kan vi tydelig se eiendomsmeklerens «For salg»-skilt utenfor porten til huset, så jeg vil anbefale at eventuelle kjøpere desinfiserer alle flater grundig før de flytter inn.
Hitler, Pontus Pilatur og Nero
Tilbake i Helvete tilbringer Shane de neste 50.000 årene med å frakte isoporsteiner til «Ildsjøen», som vi aldri ser. Blant folka han vanker sammen med finner vi Adolf Hitler, Zodiac-morderen (som skuffende nok ikke portretteres av Ted Cruz), tenåringene som sto bak Columbine-massakren, Mao Zedong, keiser Nero, Pontus Pilatus og snikskytteren som myrdet seksti personer under skytemassakren i Las Vegas i 2017. Smakfullt. Alle er portrettert av amatørskuespillere uten nevneverdig likhetstrekk med figurene de portretter, mens Judas Iskariot er utstyrt med bred New Jersey-aksent – og det er jo et… skuespillervalg. Demonen Legion forklarer hjelpsomt at Shane er minst like ille som noen av dem, siden han ikke slapp Jesus inn i hjertet sitt. Der har vi selve moralen i filmen: dem som ikke er kristne er verre enn Adolf Hitler og kunne like gjerne ha vært seriemordere, mens dem som lovpriser Jesus er de aller beste menneskene i hele verden. Halleluja. Jeg vil nødig spoile den utsøkte fornøyelsen med å se et monumentalt filmverk som Journey to Hell, men du skal ikke se helt bort ifra at Shane finner et smutthull som tillater ham å vende tilbake til livet – og til slutt kaster seg ned på kne for å lovprise herren mens den forferdelige kona hans gråter av lykke.
Journey to Hell inneholder mer siklende galskap, komisk inkompetanse og fundamentalistisk ekstremreligiøsitet enn det er plass til å ramse opp her, men gir oss samtidig en del interessant info om hvordan Helvete fungerer på et praktisk plan. Som eksempel at folk sendes dit i klærne de hadde da de døde, og er pent nødt til å ha dem på seg i all evighet – uten at de blir fillete eller skitne i løpet av rundt 50.000 år. Med tanke på varmen var det uansett flaks at Shane tok på seg kortbukser. Kostymebudsjettet ser stort sett ut til å begrense seg til hva skuespillerne hadde på seg da de ble lurt til å dukke opp foran kamera, noe som betyr at demonene er ikledd T-skjorter og joggesko. Det er også påfallende at Helvete er så drastisk underbemannet at det er opp til fire demoner å holde styr på de milliardene av mennesker som sendes dit. For å være rettferdig ser totalbefolkningen i denne utgaven av Helvete ut til å bestå av rundt elleve personer, pluss arkivopptak fra Woodstock ‘99 med rødt fargefilter. En sentral scene i Journey to Hell understreker at alle som gir filmen dårlig kritikk vil bli sendt rett til Helvete, så jeg vil ikke på noen måte insinuere at den muligens sliter bittelitt med å leve opp til beskrivelsene som det viktigste mesterverket noensinne skapt i filmhistorien. Men en evighet eller to i Helvete er klart å foretrekke fremfor å se flere filmer som dette.
Journey to Hell er ikke sluppet på Blu-ray, men kan oppleves helt gratis (så lenge det varer) på YouTube.
Teksten er en del av NATT&DAGs kultfilmkabinett. Denne måneden er temaet helvete. Dette er andre av tre tekster. Her er den første, om en av de villeste filmene om helvete noensinne.