The Burning Hell virker iscenesatt av psykisk ustabile villmenn, men ble etter alle målestokker en stor suksess i 1974. Filmen tjente inn millioner uten å bli satt opp på kino, og ble vist rundt i baptistkirker i flere tiår.
Regissøren Ron Ormond var tidlig i karrieren en pålitelig leverandør av erotisk kvalitetsunderholdning og frityrstekt hillbilly-exploitation, med titler som Untamed Mistress (1956), Please Don’t Touch Me (1963) og The Exotic Ones (1968). Sistnevnte inneholder blant annet en minneverdig scene der et utviklingshemmet neandertal-monster river puppen av en stripper. Det gikk mye i overvektige striptease-dansere, munnspill-musikk og toppløse damer som ble jaget av menn i gorilladrakter den gangen. Slik bygget Ormond-familien bygget opp et beskjedent filmimperium i South Carolina, men alt forandret seg i 1968.
Ron Ormond ble bråfrelst etter å ha overlevd en flyulykke der kona June påsto at hun hadde sett en engel på vingen, så han snudde ryggen til syndig snusk for å vie livet til å spre det glade budskapet. Det satte ham i kontakt med en mann som var veldig sterk i troen: sørstatspastoren Estus W. Pirkle. En knusktørr svovelpredikant av den mest fundamentalistiske sorten, som ville spre evangeliet sitt til et større publikum. Deres første film sammen ble produsert med kollektpenger, og befolket av statister fra Pirkles menighet i Mississippi. If Footmen Tire You, What Will Horses Do? (1971) dokumenterte at USA snart ville bli invadert av kommunister, med mindre alle amerikanere ble frelst litt bråkvikt. De lumpne kommunistene ville stikke ut trommehinnene på barna med bambuspinner, sånn at de ikke kunne høre Guds ord, og halshugge ungene som nektet å tråkke på bilder av Jesus.
Sistnevnte inneholder blant annet en minneverdig scene der et utviklingshemmet neandertal-monster river puppen av en stripper
Noen vil muligens hevde at denne kommunistinvasjonen aldri skjedde, men sånt er bare demonisk djevelsnakk. Estus W. Pirkle hadde uansett enda større planer, og rekrutterte Ron Ormond til å også regissere drømmeprosjektet The Burning Hell.
Autentisk skildring av helvete!
Filmen de skulle lage sammen er en hundre prosent autentisk skildring av hva som skjer med de arme synderne som blir sendt rett til svarte Helvete.
Filmen setter stemningen fra første sekund, mens solsystemets mest deprimerende kirkekor messer «You are going to Hell! Repent before it’s too late. You pray too late, Hell awaits you. In the flames, in the fire of the Lord!». Denne lystige partysangen fremføres av en menighet som får Westboro Baptist Church til å minne om Fuck for Forest. Estus Pirke befinner seg ved Mount Sinai i Israel, der han går i fotsporene til selveste Moses, og gjenskaper øyeblikket den jødiske profeten sendte de brysomme kritikerne sine rett til Helvete – som straff for at de våget å utfordre hans lederstil etter at de hadde virret rundt i ørkenen en halv evighet. Her går det mye i løsskjegg, parykker på snei og statister som smiler fårete i bakgrunnen. Estus stirrer intenst inn i kameralinsen og rett inn i de gudløse sjelene våre: «Sjokkerer dette deg? Vel, det burde det gjøre!». Han akter å demonstrere hva vi skitne synderne har i vente hvis vi uforskammet nekter å slippe Jesus inn i de fordervede hjertene våre.
Den lystige partysangen fremføres av en menighet som får Westboro Baptist Church til å minne om Fuck for Forest
Og det som venter oss er et rent helvete. Som et skrekkeksempel presenterer Estus de unge frikere Ken (rockabilly-artisten Chuck Howard) og Tim (regissørens sønn Tim Ormon), som vil starte en ny hippie-kirke. Estus blir morsk i maska, og gjør det klart at langhårede syndere som dem vil brenne i Helvete for alltid. Frikerne føler at sånt snakk er kjipe vibrasjoner, ass. Som fortjent blir Ken halshugget i en motorsykkelulykke, og fremfor å tilkalle en ambulanse drar Tim rett til kirken for å gråtende søke trøst hos Pirkle.
Pastoren muntrer ham opp ved å forsikre at bestevennen «ganske sikkert brenner i Helvetes flammer akkurat nå». Vi ser at Ken stekes i Satans lekegrind, omgitt av fortapte sjeler som stabber rundt mellom arkivopptak av vulkanutbrudd, og hulker subtile ting som «Hvorfor adlød jeg ikke?! Det er så fryktelig her! Åh, min stakkars sjel. Den er fordømt!». Pirkle påminner oss om at noe av det verste med Helvete er all marken, noe som illustreres med skrikende mennesker med mark festet til fjeset. «Tenk på den skrekkelige stanken, den konstante kløen! Forestill deg smerten! Gjør dette deg uvel?». Estus forsikrer oss om at Helvete er en evig lidelse som vil vare i langt over en milliard år «mens den konstante torturen av fortapte sjeler vil ringe i ørene dine for alltid». Sannelig flaks at Gud elsker oss alle, hvis ikke ville dette ha vært på grensen til ondskapsfullt.
Estus legger videre frem sikker statistikk som stadfester at minst seksti personer havner i Helvete hvert eneste minutt, mye takket være påvirkning fra dårlige venner som oppfordrer til syndig umoral. Tim ser seg selv brenne i Helvete, der han ønskes velkommen av selveste Satan – som har malt fjeset sitt i mosaikkfarger etter en dose LSD. Heldigvis er alt bare et mareritt, og Tim våkner skrikende opp i kirken. Estus Pirkle står klar til å frelse Tims arme sjel med et selvtilfreds smil, akkurat som han står klar til å frelse din. Vel, sto klar. Pirkle døde av Alzheimer-komplikasjoner i 2005, så nå må du klare deg på egen hånd i Helvetes flammehav mens demoner stapper ildmaur opp i urinrøret ditt. Sånn er reglene. Sorry.
Helvete er folk som Pirkle
The Burning Hell minner om en amatørmessig Hell House-forestilling iscenesatt av psykisk ustabile villmenn, men ble etter alle målestokker en stor suksess. Filmen tjente inn millioner uten å noensinne bli satt opp på kino, og ble vist rundt i baptistkirker i flere tiår. Ikke bare i de amerikanske rødstatene, men i en rekke latinamerikanske og afrikanske land. Tim Ormond hevder at folk jevnlig kastet seg gråtende opp foran prekestolene for å bli frelst etter filmvisningene, så som forskrudd skremselspropaganda fungerte The Burning Hell over all forventning.
Helvete er folk som Estus W. Pirkle, som etter alt å dømme trodde hundre prosent på dette budskapet – men i kjent predikantstil var drevet av griskhet. Han underslo så mye penger at Ron Ormond takket for seg etter opptakene av deres tredje film: The Believer’s Heaven (1977). Disse filmene har frem til nå ikke vært offentlig tilgjengelig, men ble nylig sluppet i Blu- ray-samleboksen From Hollywood to Heaven: The Lost and Saved Films of the Ormond Family fra Powerhouse Films – i samarbeid med den danske kultfilmentusiasten Nicolas Winding Refn, som dessuten publiserte en luksuriøs praktbok om familien: The Exotic Ones. I et utilsiktet tilfelle av ironisk symmetri ble filmarkivet til Ormond-familien ødelagt under en flom (eventuelt syndeflod) i 2010, som tok kverken på de originale negativene. Så en del av filmene i samleboksen er tatt fra SD-videomasters, men The Burning Hell er en av de få som overlevde i henhold til Guds vilje – og er utstyrt med en fersk 2K-restaurering. Boksen inkluderer totalt 13 filmer, flere dokumentarer, en masse ekstrastoff og en bok. To tomler opp fra Jesus på korset!
Teksten er en del av NATT&DAGs kultfilmkabinett. Denne måneden er temaet helvete. Dette er første av tre tekster.