Men Hvistendahls Håndtering av udøde med Reinsve i hovedrollen er IKKE en zombiefilm.
Med Norges nye superstjerne i hovedrollen, var det klart at Håndtering av udøde skulle bli en nasjonal og internasjonal snakkis. Likevel har regissør Thea Hvistendahls langfilmdebut fått seg en liten (og kanskje midlertidig) «smell» over dammen på Sundance Festival.
Den umiddelbare mottakelsen har vært delt; kritikerne ser på filmen med godvilje, mens det skrekkglade sjangerpublikummet rister skuffet på hodet over årets eneste «horror»-film under Sundance.
NATT&DAG har sett filmen, og lurer på om amerikanerne bare er litt dumme.
– Det er mange som har forventet seg en helt klassisk skrekkfilm. Da synes de kanskje det er det kjedeligste de noen gang har sett. Filmen er noe mer, noe helt annet, sier Thea Hvistendahl når vi møter både henne og Renate Reinsve i Oslo.
Det er nok vanligere å bli rørt av filmen. Forventningsgapet kan nemlig fort bli komisk i møte med Thea Hvistendahl debutfilm. Er det en horrorfilm? Er det gore? Er det en zombie-film? Eller er det en kunstfilm?
Det er mange som har forventet seg en helt klassisk skrekkfilm. Da synes de kanskje det er det kjedeligste de noen gang har sett. Filmen er noe mer, noe helt annet.
Regissør, Thea Hvistendahl
Møtet med udøden
Ville du bragt en død tilbake fra graven om du kunne, hvis det også innebærer at den døde må leve i sin råtnede kropp? Det er Hvistendahls mer undrende tilnærming til spørsmålet om de udøde.
En varm sommerdag opplever tre familier at deres nylig avdøde familiemedlemmer våkner opp igjen. Men der zombie-filmer flest er voldsvillige og actionpakka, er denne usedvanlig lavmælt. Reinsve anslår at hun hadde omkring ti replikker gjennom hele filmen. Og det er nettopp gjennom den sparsomme dialogen og de lange tagningene, at Håndtering av udøde reiser spørsmål om hvordan mennesker kan akseptere det aller mest uhåndterlige. Selv mener de at filmen kan være med på å «hjelpe folk gjennom sorgprosesser».
Akkurat det blir for seige greier for den anglofone verden.
De nesevise britene i The Guardian skriver at «Thea Hvistendahl’s patience-insisting slow burn can be testing, like watching a block of ice slowly melt». Ånei, en film som tester deg! :/ Også på filmsamfunnet Letterboxd, er det brukere som sliter : «It unfortunately moves about as slow as a zombie», skriver en (sannsynligvis) dum amerikaner.
Dette forventningsgapet har hovedpersonene selv blitt forberedt på.
– Vi fikk høre «don’t use the Z-word» av distributørene i USA, forteller Renate Reinsve.
– I Norge også, supplerer regissør Hvistendahl.
Bruk av z-ordet ville rett og slett villedet publikums tanker, har de blitt fortalt.
Kvalmende ekte
Men allikevel: De kødder ikke med døden i Håndtering av udøde. Thea Hvistendahl syns død er «gøy» å utforske. Det er nesten som om hun syns likets forråtnelse er deilig! Hun har i hvert fall tatt utfordringen med å vise frem døde folk på alvor. I arbeidet med filmen har hun sett masse bilder av døde mennesker og snakket med patologer, sikkert i timesvis. Filmens udøde er så realistisk gjort som man får det – uten å faktisk bedrive likskjending (noe hun altså hevder at hun ikke har gjort). Filmen konfronterer seeren direkte med hva døden innebærer, ikke bare som savn og sorg, men også som forråtnelse.
– Vi er jo veldig gode på å skjule døden og gjemme den bort, sier Reinsve.
– Selv om det kan være ekkelt, er det noe i oss mennesker som synes det er veldig spennende med død. Jeg føler det er biologisk i oss alle. Vi skal jo alle dit. Det skal skje med oss alle sammen.
Hun fikk selv oppleve hvor virkelighetsnære Hvistendahls korrumperte kreasjoner faktisk var. Når Reinsve spilte scenen hvor Anna møter sin «udøde» sønn igjen, hadde hun enda ikke sett den virkelighetstro dukke-sønnen. Rekvisitten hadde blitt holdt skjult for henne helt fram til scenen skulle filmes.
Kamera går. Og action!
Det endte i et ekte panikkanfall på grunn av dukkens virkelighetsnære utseende. Tagningen er den man ser i filmen.
Renate ble castet, og så fortalte hun meg at de skulle til Cannes med Verdens verste menneske rett etterpå.
Regissør, Thea Hvistendahl
Øverste hylle, eller bare jævlig flaks?
Hvistendahls stil er altså kompromissløs. Hun forteller at det er flere som har ønsket at Håndtering av udøde skal være mer konvensjonell i formen underveis i prosessen.
– Men jeg klarer ikke lage ting som føles feil for meg eller filmen, sier hun.
Og slik er også karrieren hennes, på et vis. Hun er utdannet regissør fra Westerdals, og har laget kortfilmer om djevelbarn, musikkvideo for Girl in Red og reklamefilmer for McDonalds. Deriblant en der en purung Danby Choi tygger i seg en dobbel cheeseburger før han råner avgårde i en svartfarga sportspill.
I 2017 debuterte hun på kinolerretet med sjangerhybriden Adjø Monebello. Men selv om Hvistendahl sto for regien, var Adjø Montebello udiskutabelt en film av Karpe. I etterkant ønsket Hvistendahl å lage noe som var mer forankret i henne selv. Siden den gang, har hun sagt nei til flere jobbtilbud.
– Det har vært mest til idéer som ikke har vært så bra. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er, eller var, ung eller kvinne eller hva, men jeg har fått mange «dramedies» og prosjekter som virker skrevet på bestilling.
Håndtering av udøde er derimot noe hun lenge har hatt lyst til å lage, skapt ut fra boken til John Ajvide Lindqvist. Men hvordan i alle dager kan en debutantregissør med noen musikkvideoer og kortfilmer, få med seg Norges nye filmdiva og internasjonale superstjerne?
For hva kom egentlig først, castingen av Renate Reinsve til Håndtering av udøde, eller Reinsves superstjerne-status post-Verdens verste menneske?
– Renate ble castet, og så fortalte hun meg at de skulle til Cannes med Verdens verste menneske rett etterpå. Jeg var i utgangspunktet litt tilbakeholden med å caste både Renate og Anders Danielsen Lie sammen på nytt. Men jeg tenkte «det går bra. Her har de jo ingen scener sammen». Og så ble hun superstjerne etter det.
– Uheldigvis, skyter Reinsve inn fra siden.
«Uheldigvis» tar hun kanskje med seg Thea Hvistendahl i superstjernesuget også. Med mindre Hvistendahl er for kompromissløs for det rastløse, internasjonale publikummet.
