– Jeg er heldigvis ikke så lidende på ekte. Jeg ser egentlig på meg selv som en emosjonelt flat fyr, sier Metteson.
Sverre Breivik sto bak scenen på Den Nationale Scene i Bergen. Det var tidlig i hans teaterkarriere og en gylden premierekveld. Forestillingen hadde gått utrolig bra. Så bra at teatersjefen kom euforisk bort til Sverre rett etter de var ferdige. Hun tok tak i ham:
«Den opplevelsen du har her, Sverre, med at alt klaffer og at det er så bra», sa hun. «Det er sånn som man bare opplever en gang i tiåret.»
Den siste setningen satte umiddelbart griller i hodet på Sverre. En gang i tiåret. Virkelig!?
– Jeg husker jeg tenkte: DET GÅR IKKE AN! Det kan ikke være sånn. Den følelsen her må jeg ha oftere, forteller Sverre til NATT&DAG.
Hvis det var sant som hun sa, kom han til å trenge noe mer. Han kunne ikke risikere et tiår mellom de store opplevelsene, han kunne heller ikke risikere å måtte jobbe et halvår med et prosjekt han helst ikke skulle vært med på.
Likevel ble han værende en stund til på teateret. Han måtte holde ut lenge nok, slik at musikken hans var klar for å ta steget ut i verden.
– I teateret følte jeg meg alltid som en skikkelig underdog. Jeg var veldig fornøyd og litt for tilfreds med å være en bikarakter. Da jeg fant et alternativ i musikken, og innså at jeg kunne satse på det og slutte på teateret, sa jeg til teatersjefen: Nå merker jeg at jeg egentlig kan slutte med teater og gå for musikken. Jeg må få lov til å bli utfordret mer. Jeg satte krav om å få min første hovedrolle.
Og det fikk han. Det siste året på Den Nationale Scene fikk han ikke bare spille en hovedrolle, han fikk også lage et eget teaterstykke.
Den mest typiske Metteson-fanen vil jeg tro er en tobarnsmor i Oslo
Ta plass, still krav!
Den lille fortellingen, som nesten fungerer som en liten anekdote for Mettesons viljestyrke, kommer bare noen minutter etter at Sverre har satt seg etter å ha sneglet seg opp bakkene ved Ola Narr-parken på Tøyen. Han hadde valgt skinnende tresko i sølv for anledning – umulige å bestige den rotfylte stigningen med.
– Det er litt av en trussel å gi teatersjefen. Enten gir du meg en hovedrolle nå, eller så stikker jeg og blir popstjerne i stedet!
Metteson utdyper:
– Det er viktig å være en god og snill kollega, men det har funka veldig dårlig for meg å bare være ydmyk og si takk. Man må også stille noen krav. Ja, det kan være fantastisk fint å ha en liten rolle. I teateret sier man jo at ingen rolle er for liten, og det er helt sant. Helt til du bare har spilt småroller og aldri har kjent på det ordentlig store ansvaret det er å bære en forestilling.
– Kunsten kan ikke være for komfortabel, da tror jeg ikke man vokser, sier han og refererer til hvordan han etterhvert følte seg i teatersirkuset.
Oppsetningen Metteson
Det er som om Sverre Breivik ble for liten i teateret. Han trodde det skulle være kunstarten som favnet alle kunstarter: den gode musikken, de gode tekstene, dansingen, skuespillerprestasjonene. Breivik hadde stått på scenen siden han og Emil Gukild som barn briljerte i musikalgruppa Applaus og ble lokalkjendiser i Moss.
Men til slutt ble det ikke nok. Han måtte leke Gud. Skrive musikken selv. Ha regien. Stå for sceneshowet. Skape konseptet.
Når vi prater om overgangen fra skuespiller til Metteson bruker han teaterspråk – Metteson var noe han «satte opp».
– Først føltes det som noe jeg hadde regi på og lagde, men nå er det blitt en livsstil og jobben min på en helt annen måte, sier han.
Metteson tok av tidlig og ble i et heseblesende tempo kjent over hele landet. Han har kanskje ikke de største strømmetallene, men solgte likevel ut Sentrum Scene – enkelt. Han har privilegiet av å ha dedikerte fans – delt utover alle aldre. Det er like mange 18-åringer som 60-åringer på lyttestatistikken, hevder han.
– Men den mest typiske Metteson-fanen vil jeg tro er en tobarnsmor i Oslo.
De kunne det sikkert blitt enda flere av dersom Metteson hadde sagt ja en av gangene han har blitt spurt om å bli med på MGP.
– Alle tror de kan vinne MGP helt til en fyr med tangatruse dukker opp, sier han lattermildt. Han er klar på at det aldri kommer til å bli aktuelt å stille.
– Da vil jeg heller skape det som er bra med MGP utenfor MGP, sier han.
Meg, George Michael? Næh
Til tross for at Metteson slo gjennom allerede i 2020, var det i år debutalbumet Look To A Star kom ut – et album hvor han ønsker å vise hele sin bredde som artist. På reisen fra up-and-coming-artist til etablert, har han rukket å bli sammenlignet med mange artister. Det er ikke alle han er like glad for.
– Da jeg først begynte å lage musikken min, tenkte jeg – naivt nok – at jeg egentlig ikke var inspirert av så mye. Jeg opplevde at jeg ble plassert med andre artister slik at jeg skulle bli kuratert riktig for lytteren, men det begrenset musikken og jeg følte meg misforstått.
Kurateringen gikk mest på uttrykket og legningen, sier han.
– Man sammenlignet meg med Perfume Genius, George Michael og Nils Bech, kun fordi jeg er homo. Det føltes veldig enkelt.
I dag lar han seg på ingen måte provosere, det var kanskje mest av alt et ønske om å være unik som lå i bunn.
– Jeg higer aldri etter å ligne på noen. Det var nok mest bare et artistego. Jeg ikke har noe problem å wrestle med det lenger, jeg skjønner det.
Jeg er veldig glad i å bruke fantasien i musikken min, fordi det skjer heldigvis ikke så mye dramatisk i livet mitt
Mangler Astrid S fantasi?
Å lykkes først som skuespiller, og deretter enda mer som musiker, gjør kanskje noe med en ung mann som Metteson. Han nekter likevel for å se på seg selv som bedre enn andre. Men mer fantasifull enn de fleste? Det kan han være med på.
– Jeg har tross alt hørt at en tredjedel av verdens befolkning mangler fantasi, så det skal vel ikke så mye til.
– Oi, det er interessant. Apropos det hadde jeg nettopp en samtale med Astrid S. Hun hadde oppdaga en eller annen forskning om at en eller annen prosent av befolkningen ikke hadde samtaler med seg selv i hodet sitt. Hvordan er det mulig? tenkte jeg. Men det hadde ikke hun, da!
Metteson er rask med å understreke at Astrid S har fantasi. Det er ikke poenget.
– Jeg er veldig glad i å bruke fantasien i musikken min, fordi det skjer heldigvis ikke så mye dramatisk i livet mitt. Jeg syns det er gøyere å ta en veldig spesifikk hendelse, eller en følelse, og dra det ut, gjøre det større, mer poetisk og mer universelt, slik at flere kan leve seg inn i det, forteller han.
Balladen «Wallace Road» handler for eksempel om da typen dro hjem fra London. De skulle ses bare noen dager senere, men Metteson skrev låten – levde den ut – som om det var et siste farvel.
– Det er litt som jeg har lært fra teateret. Hvis ting klaffer, kan man stå på en scene og fremføre tekster som man absolutt ikke har opplevd selv, men likevel gjøre det sannferdig og berøre publikum. Det er ikke nødvendig for meg at musikken er selvopplevd, det kommer uansett fra min fantasi og mitt følelsesliv.
– Flat fyr sånn emosjonelt
Når man ser Metteson live eller hører musikken hans, er det lett å se for seg Metteson som en mann som lever i sterke, følelsesladde vindkast hver eneste dag. Ordene «heart» og «love» kommer som perler på en snor, og de virkelig store ordene sitter løst.
– Jeg er heldigvis ikke så lidende på ekte. Jeg ser egentlig på meg selv som en flat fyr sånn emosjonelt. Men det er så utrolig deilig å gi seg selv rom og plass til å gjennomleve de store følelsene.
– Er du egentlig en litt likegyldig fyr som ønsker at du hadde større følelser?
– Jeg tror ihvertfall at mange av de første store låtene jeg skrev handlet om en lengsel etter et større og mer spennede kjærlighetsliv, etter større følesler og en dypere connection med folk. Og det tror jeg mange lengter etter der ute. Vi har en idé om at kjærligheten og livet skal være altoppslukende og dramatisk, men så er det veldig ofte ikke det. Det er en slags sorg i det også.
– Enten du er en emosjonelt flat fyr eller ikke, er du likevel det du selv har kalt en «gråte on the dancefloor-gutt».
– Haha, ja. Mange av de største kunstneriske opplevelsene jeg har hatt har vært med musikk. Ofte er det fordi jeg har linka en hendelse, et brudd eller en kjærlighetssorg til spesifikke konserter. Den katharsis-grea som man snakker om på teateret, den har jeg alltid opplevd mer som konsertpublikumer. Det er det jeg sterber etter å gjenskape hos andre.
– Å se en tåre i øye til publikum?
– Ja, og det ser jeg av og til!
Gira på Piknik i Parken? Metteson spiller og med vår kampanje får du de billigste billettene – og mer
Bli årsabonnent på NATT&DAG og få et dagspass til Piknik i Parken 2024 med på kjøpet. Velg hvilken dag du vil gå her!