Er det sant som man sier, at på Arendalsuka stirrer man det norske korrupte samfunnet rett i hvitøyet? Vi tok turen for å undersøke.
– Dere leste sikkert teksten til han fyren fra Senterungdommen som sa at Arendalsuka er en runkering, og at han hater å være her. Vel, han går også rundt fra fest til fest og drikker seg dritings, prater med kommunikasjonsfolk og næringsliv og koser seg gløgg. Alle liker å bli runka, alle liker å bli smurt.
Det er natt til fredag. Inne på baren vi akkurat har forlatt, er SV-leder Kirsti Bergstø og Rødt-leder Marie Sneve Martinussen dypt engasjert i sine praktnummer fra karaokekatalogen, mens NATT&DAGs fotograf heroisk forsøker å få dem til å slikke hverandre i ansiktet. Kommunikasjonsrådgivere fotfølger blitzregnet, og sier at ansiktsslikking ikke er en veldig god idé. Rundt oss på gaten blafrer bemidlede marineblå blazere som seil i sørlandsvinden.
Arendalsukas siste dag er fullført, med partilederdebatt og alle de 2100 andre arrangementene. Stemningen i byen kan best beskrives som topptung kokainrus.
Vi står på gaten i prat med en ungdomspolitiker i den lille sørlandsbyen. Eller var det en rådgiver? Eller en representant fra næringslivet? En journalist? For å være helt ærlig er vi usikre. Ting stokker seg etter noen dager på sørlandsfylla. De ellers så markerte skillene mellom landets sektorer er som kjent revet vekk denne ene uka hvert år.
Arendalsuka! Uke 33! Demokrati!
Korrupsjonens intrikate reisverk
Jeg har alltid vært imponert av folk som er kategorisk anti-korrupte. Eller for å si det på en annen måte: Jeg har alltid vært dypt fascinert av korrupsjon. Det har en aura av mystikk og mørke. Lukkede kretser med penger og kåte menn som velvillig hjelper hverandre til høyere topper på alle andres bekostning. I et ubehjelpelig individualistisk samfunn er vel dette selve målestokken for suksess: Hvor kompromissløst våger du å heve deg selv over alle andre?
De korrupte skal ikke bare brøyte seg frem som alle andre. De må også skjule sine virkemidler, konstruere alternative forklaringer og avanserte systemer for pengeflytting. Reisverket for et vellykket korrupt liv er blant de mest imponerende konstruksjonene i det moderne samfunnet. Glem lyntogene i Japan, det ruvende høye Burj Khalifa i Dubai og partikkelakseleratoren til CERN i Genéve: Bak alt dette står kilometerlange køer av korrupte kvinner og menn som sømløst opprettholder en fasade av en åpen og transparent moderne verden.
Og plutselig, slår det meg, står vi midt i skuespillet. NATT&DAG, en avis blant andre aviser, omgitt av mektige menn og kvinner som holder sine foredrag og debatter som en «demokratisk motgift» mot polariseringen i samfunn, som leder for festivalens programkomité Harald Stanghelle har formulert det.
Jeg-kulturen
Som en redaksjon blant redaksjoner bestående av folk blant hundretusener av folk, har vi sjeldent følt oss så fjernt fra mennesker vi er geografisk nære. «Å komme tett på makta» er liksom Ukas store mantra. Men når 160 000 mennesker vil komme tett på de samme personene, er det klart at det hele oppleves mer som persondyrkelse enn demokratiutvikling.
Ja, persondyrkelse – når vi først omsider kommer i kontakt med en fra maktens rekker, finansminister Trygve Slagsvold Vedum, er alt vi lurer på om han har vært i syden i sommer, fordi han er så brun. Han bare fniser og avfeier det med at han ikke er brun i det hele tatt. Vi møter også forsvarssjef Erik Kristoffersen, som står i prat med en omreisende teatertrupp av gamle riddere han antakelig leder likeså mesterlig som det norske forsvaret.
Og vi møter selvsagt Cato Husabø Fossen, Erna Solbergs kommunikasjonsrådgiver som ble nominert av NATT&DAG til årets verste stemme i 2023. Vi ser pressens mest fryktede og ulidelige ordspillgenerator, Espen Aas fra Dagsnytt 18 i en beundringsverdig eufori på dansegulvet.
Vi drikker restene av Bollinger-flaska til en gjeng glatte gutter fra Fremskrittspartiets Ungdom, som senere forteller oss at de ikke kan snakke med oss i «venstrepressen», fordi de er så gode venner med Danby Choi. Og se der, stampende bortover gatene, hvem andre enn Erna Solberg?
Følelsen er på grensen til euforisk! Vi puster samme luft som makten, vi tar på dem, beføler dem både åndelig og kroppslig. Og man kan tenke: Så flott at politikerne og topplederne kommer til Arendal, at de går rundt i gatene og bare prater med folk. Men så kan man stoppe seg selv: Hvem takker nei til å være bedagelig superstjerne i en uke?
Om man kan kalle Arendalsuka korrupt eller problematisk, om man skal bebreide politikere for å pleie for nære relasjoner til journalister, næringsliv og kommunikasjonsbyråer som står evig parat til å selge inn sine fortellinger og historier, så er realiteten en tårevåt skuffelse.
På barer, restauranter og caféer over hele byen ser man politikere og lobbyister i småprat, oljefondsjefer med journalister eller kommunikasjonsfolk – ja, hadde man ikke hatt så bange anelser for maktens korrupte gråsoner ville man kalt det hele åpent og gjennomsiktig. Nærmest ærlig.
Som om ingen hadde noe å skjule. Akk! Så uutholdelig kjedelig.
Vokt deg for informasjonen
– Æ syns det e deilig at det skjer någe her. Arendalsuka sette regionen på kartet. Sjøl bor æ i Tvedestrand. Æ tog bussen hit, en fin tur, så tar æ båden tilbake. For då kan æ ha litt promille.
Vi treffer en eldre sørlandsk urinnvåner på Madame Reiersen, baren som er selve nullpunktet for tverrsektorielle kveldsmøter. Han har lykkes i å stable en imponerende promille på beina, kan vi bekrefte. Helt sikker innenfor de 0,8 man har lov til å ha på båt.
En yngre fyr, men med tilsvarende sørlandsk promille, forteller oss at journalister må «passe litt på». Det finnes nemlig «mye informasjon der ute, det er vanskelig å manøvrere i». Selv driver han et firma som tråler etter reker og pløyer skogen med store maskiner. En mann som ikke forlater naturen uten å ha satt sine synlige industrielle merker i den.
Han har lenge vært overbevist om at det var Ukraina som sto bak kabelkuttinga nede på dyphavet. «Men det var liksom ikke lov å si», for noen måneder siden.
Bygget på privat dugnad
I 2012 ble den første utgaven av Arendalsuka arrangert, etter inspirasjon fra den svenske Almedalsveckan som allerede har pågått i over 50 år. Mens Almedalsveckan begynte med at statsminister Olof Palme holdt engasjerte folkemøter fra et lasteplan i nettopp Almedal, er Arendalsuka et direkte resultat av sektorblandinga som er så bærende for det moderne demokratiet: First House, Agderposten og fylkespolitikere.
Bindingene mellom First House og festivalen har vært en løpende kilde til offentlig debatt. Mens koblingene var helt eksplisitte de første to årene, ble de direkte koblingene lagt til side i 2014 da lobbybedriftens rennomé begyne å få seg en trøkk.
Daværende leder for Arendalsuka, uttalte til Nettavisen at han aldri i «min villeste fantasi kunne forestille meg hverken all den negative omtalen selskapet [First House] har fått, eller at det skulle kunne så tvil om Arendalsukas integritet og uavhengighet».
First House reagerte med sinne og vantro, og sa i samme sak at det bryter med «etablert praksis og en muntlig avtale» å fjerne First House fra markedsføringen. Styreleder Leif Monsen, som også var en av initiativtakerne til festivalen, sier videre at «First House-logoen skal brukes i markedsføringen av Arendalsuka som en kompensasjon for all den dugnadsinnsatsen jeg som privatperson legger ned for dette».
Det er klart man på «demokratiets dansegulv» skal kompensere private dugnadstimer med markedsføring for personens bedrift!
Penger og wienerbrød
– Vi betalte 80 000 kroner for leiligheten vi leier denne uka, blir vi fortalt av en journalist fra en av landets største aviser.
Selv har vi havnet i en gammel husvogn på en campingplass noen kilometer utenfor byen. Den er hentet rett ut av en amerikansk trailerpark. Vi betaler 5000 kroner for to netter. Under Arendalsuka er det vanlig å skru opp prisene på overnatting, blir vi forklart. Det er jo så mange ressurssterke bedrifter som kan betale for seg.
– Arendalsuka æ en svær dugnad frå heile byen. Nesten alle som bur i Arendal leie ut leiligheta og hus.
Vi spør om det er dugnad når man får betalt titalls tusener for å leie ut huset.
– Eg ville aldri leigd ut huset mitt.
En ting begynner å tegne seg opp: I Arendal har man et forskrudd bilde av dugnad. Vi hører om familier som får dekket nok til en hel ukes ferie. I tillegg dekkes alle faste utgifter for hele måneden. August er en drømmeuke for arendalittene.
Med dugnad skal landet bygges. Men i Arendal er penger og gratis markedsføring det samme som wienerbrød i resten av landet: Det bindende fellesgodet som ligger i potten når arbeidet er utført.
Kuppmakere i maktens by
– Hva syns dere om Arendalsuka?
– Blæh, vi hater å være her.
Vi vil vekk fra maktjaget her i Arendal, og inviterer Amrit Kaur og de andre påståtte kuppmakerne som nå besitter ledervervene i Rød Ungdom til en pils. Få i denne byen har vel så lite makt og innflytelse som fire halvmotiverte kommunister i begynnelsen av 20-årene.
– Er det sant at dere er sexslavene til Nicolai Tangen, og bor gratis hos ham under Arendalsuka?
– Hæ, nei.
– Hvordan har dere hatt råd til å bo her da? Rød Ungdom er vel ikke en veldig rik organisasjon?
– Vi bor hos en gammel kommunist på en øy utenfor her, som har tradisjon for å huse Rød Ungdom gratis.
Arendalsuka, landets beste festivalby – så lenge man har penger eller gode kontakter.
– Hvordan er stemninga i Rød Ungdom nå?
– Det er veldig mye bedre der nå. Det er jo en grunn til at vi tok over, og det er at vi er hyggeligere.
– Hva syns du om å være i selskap med folk som Astrid Hoem, Ola Svenneby og Simen Velle på debatter?
– Folk er så kjedelige, ass. Jeg føler meg ikke som dem, for å si det mildt. Alle i ungdomspolitikken har ambisjoner om å bli politikere. Vi vil bare være aktivister.
– Mye aktivister i Rød Ungdom, altså?
– Ja, aktivister og autister. En ganske stor prosentandel i RU er autister. Det er drivende for organisasjonen. Det er akkurat det samme i FpU.
– Er det her ytterpunktene i norsk politikk møtes, en slags alternativ hesteskoteori hvor ytre høyre og ytre venstre forenes i autisme?
– Ja!
Norske bedrifter i internasjonale markeder
Vi beveger oss ut igjen for å høre hva bedriftene, politikerne og organisasjonene har å melde. Hvordan påvirker for eksempel internasjonal uro de internasjonale selskapene? Det finner vi svar på når NHO inviterer ledere fra Yara, Hydro, Norsk Industri og næringsministeren til en samtale om «Geopolitikk i krystallkula», hvor det konstateres at norske bedrifter som jobber i internasjonale markeder blir veldig påvirket og bekymret over ustabilitet i disse internasjonale markedene. Det er rett og slett fordi de norske bedriftene som jobber i internasjonale markeder jobber «tett på det internasjonale», som de sier, og derfor blir enhver variasjon og ustabilitet i nettopp disse internasjonale markedene veldig merkbare for de norske selskapene som er så avhengige av disse markedene. Hva kan vi egentlig gjøre med det?
«Jeg er veldig opptatt av å være her og lytte», svarer næringsminister Cecilie Myrseth.
Det er uhorvelig kjedelig. Rundt oss sitter folk vi antar jobber i Hydro, Yara, Norsk Industri og NHO. Det er glatte folk som snakker glatte ord, vel fundert i en industri-intern sjargong som er så platt og forutsigbar at det nærmest er en dyrehage.
Bare det å se NATT&DAGs fotograf kjede seg aggressivt og grenseløst gir imidlertid hele arrangementet en verdi. Det er nesten demonstrativt, måten han sitter der i kjedsomhet og spiser en EØS-is som NHO har fått laget av Hennig Olsen som en markering på 30-årsjubileet til EØS-avtalen.
Kåte menn og nyskilt dame
Dette med lytting, som næringsminister Myrseth trakk opp av hatten, er et bærende oppdrag for samtlige under Arendalsuka. Man skal ikke bare prate om seg og sitt, men også lytte og lære. Folk har skrevet tekster om det i Arendalsukas eget redaksjonelle blad – viktigheten av å lytte, ikke bare prate sine vante talepunkter.
Men vi er lei av å lytte. Alle prater nettopp i vante ganger. Alt går på autopilot, slår det oss etter denne klamme timen i NHOs favn. Likeså på autopilot finner vi en bar, kjøper pils, skjødesløst styrter vi ølen og beveger oss til neste bar, hvor vi gjentar ritualet helt til vi befinner oss der vi startet – utenfor en bar hvor Kirsti Bergstø og Marie Sneve Martinussen enda synger karaoke, hvor vi prater med en politiker, eller journalist, eller kommunikasjonsfyr – gudene vet! – mens et relativt umotivert nachspiel begynner å etablere seg.
En gjeng førtiåringer snubler bortover gatene. De går i smussete Helly Hansen-jakker og inviterer oss til et nachspiel i seilbåten.
Vi slår oss inn i det totalt vilkårlige følget, som teller kanskje sju, kanskje ti personer. Alle er menn, utenom én nyskilt kvinne.
– Jeg har vært gift i 30 år, nå er jeg lei av menn, sier hun på vei til et nach med seks eller kanskje så mange som ni menn.
Posisjoneringen i nachspiel-følget begynner – mennene i front begynner å slentre tilforlatelig, liksom sakke tempo slik at de kommer bakover i følget, der den nyskilte kvinnen går.
– Jeg er ferdig med menn, gjentar hun på vei til gjestebrygga.
Selv kjenner jeg en gnagende uro for at dette kanskje ikke er helt stedet for oss.
– Faen, det her tror jeg ikke at jeg orker. Dette er ikke et nach for oss, sier jeg til fotografen.
– Vi må jo se hva som skjer, svarer han.
Vi nærmer oss båten, klare til å klyve ut av fastlands-Arendal, inn på mer bølgete farvann. Vi er ikke lenger en avis blant aviser, ikke journalister blant journalister. Vi er heller ikke omgitt av makten, den er tilbakelagt ved karaokemaskinene.
Vi er alminnelige folk, omgitt av kåte menn og en nyskilt dame som har vært gift i 30 år. Vi klyver ombord i båten, forvirret av hensynet alle mennene tar til denne kvinnen, hvordan de forsøker å hjelpe henne ombord, hvordan de serverer henne vin, konjakk og øl. Hvordan de trakterer henne, forsøker å forføre henne.
Alle prøver å komme til, men ingen når gjennom. Hun virker genuin når hun sier at hun ikke er interessert i menn. Hun avviser dem, vender ryggen til, leder samtalen inn på andre tema.
Vi stemmer i en periode, jatter med, lar henne lede vei til obskure avkroker, greie ut om spekulative teorier om hvordan verden egentlig henger sammen. Det går for en stund, men til slutt forlater vi skuta. Vi snur ryggen til posisjonskamp og Arendal, vekk fra festtaler med forklaringer og teorier.
Vi kommer oss hjemover, til vår lille stakkarslige husvogn. Det er romslig og fint nok der.
Se flere bilder fra Arendalsuka:
