Todd Field fanger opp den affekterte fasadebyggingen blant klassiske musikere såpass treffsikkert at enkelte i miljøet har følt seg dypt forulempet, og indignert gått til angrep på Tár. Det taler definitivt til filmens fordel.
Alt du må gjøre er å registrere deg. Det går raskt og koster ingenting.
Personvernserklæringen vår kan leses her.
Marerittet lever opp til navnet, men ikke på riktig måte. Om du trodde du skulle se en spennende grøsser om søvnproblemer i Bergen tok du feil.
«Søk dekning», sier Mona halvhjertet før hun Formel 1-sprayer ned den stive vennegjengen med prosecco. Mona (Eili Harboe) og den professor-kledde kjæresten Robbie (Herman Tømmeraas) har nettopp gjort et kjempekupp: de har sikret seg et enormt, åpenbart hjemsøkt dødsbo av en leilighet, til en billig penge. Hva kan gå galt? Absolutt alt, og det gjør det også.
Marerittet starter med en definisjon av fenomenet søvnparalyse over duse bilder. Det er denne tilstanden, med sin tilhørende mytologi, filmen baserer seg på. For de som har kjent på søvnparalyse er det deilig å se fenomenet krype inn i skrekksjangeren. Men glede går raskt over i sinne.
Det er rett og slett lite å trekke frem som gjør denne filmen bra. Harboe gjør en god figur som offer for en søvndemon, men
Alt du må gjøre er å registrere deg. Det går raskt og koster ingenting.
Personvernserklæringen vår kan leses her.
Det er en stor fordel å ha et romslig ego hvis man skal lykkes i filmbransjen, men noen har et romsligere ego enn andre. Her er tre notoriske egoprosjekter av og med actionhelter som ikke akkurat skorter på selvtillit. De hører alle såkalte Egosploitation-filmer.
ON DEADLY GROUND
USA – 1994. Regi: Steven Seagal.
Med: Steven Seagal, Michael Caine, Joen Chen & R. Lee Ermey.
«His Battle To Save The Alaskan Wilderness And Protect Its People Can Only Be Won… On Deadly Ground».
Det er lett å gjøre narr av Steven Seagal i disse dager, mens han selvparodisk vralter rundt som en overforet blåhval med skokrem i håret – og halvhjertet dukker opp i patetiske rett-på-hjemmekino-lavbudsjettfilmer der hans knapt orker å reise seg opp fra en stol for å la stuntmennene ta over actionscenene. Men det er samtidig viktig å huske at Segal er en sosiopatisk lystløgner som liker å seksuelt trakassere kvinner, gjentatte ganger har blitt beskyldt for voldtekt og er notorisk for å skade stuntmenn. Han har nære bånd til Vladimir Putins regime og løper som en spastisk jentunge. Alt i alt en skikkelig dritt av et menneske. Så det føles passende at Seagal nå mest huskes for å ha bæsjet på seg under et basketak med judomesteren Gene LeBell. Det var allikevel en flyktig periode på nittitallet da Seagal var en action-stjerne på nivå med Schwarzenegger og Stallone.
Noen av filmene hans fra denne perioden er skikkelig underholdende, og jeg er fortsatt villig til å forsvare for eksempel Hard to Kill (1990) og Under Siege (1992). Seagal var på høyden av sin suksess da han tok en mer proaktiv rolle i karrieren. Han var ikke lengre fornøyd med å være en actionhelt. Fra nå av var Steven Seagal en ekte auteur; en regissør og produsent som skapte sine egne mesterverk.
On Deadly Ground var filmen han hadde bygget seg opp til. Et epos som kombinerer Seagals patenterte hestehale-og-håndleddknekking-action med et miljøvernbudskap. Hans hittil mest kostbare film: med et budsjett på femti millioner dollar og flere høyprofilerte Oscarvinnere på rollelista – som ble spilt inn på location i Valdez, Alaska under ekstremt ustabile værforhold. Forrest Taft er en av Seagals erketypiske kampmaskiner med CIA-fortid og uovervinnelige Aikido-krefter. En sagnomsust brannmann som jobber for oljekonsernet Aegis i Alaska, der han sendes inn for å slukke brønnbranner. Noe han gjør ved å ankomme i helikopter og trykke på en rød knapp, mens alt eksploderer og oljearbeiderne snakker om hvor råtøff han er.
Vi vet at Forrest er på lag med urbefolkningen fordi han er ikledd en semsket hjorteskinnsjakke med frynser, og juler opp en bar full av oljearbeidere som trakasserer en lokal inuitt. Under en spektakulær fikekamp klarer han å banke rasismen ut av den verste av dem, som faller sammen i gråt mens han hulker «jeg trenger tid til å forandre meg!». Sånn er den maskuline macho-kraften til Steven Seagal, som er så superbarsk at han kan gi vanlige dødelige menn eksistensielle kriser. Og benbrudd. Så veldig mange benbrudd.
Taft avdekker at den korrupte oljebaronen Jennings (Michael Caine) tar etiske snarveier under konstruksjonen av sitt siste oljeraffineri, så han slakter et trettitall mennesker, kvester halve befolkningen i Alaska og sprenger i stykker en oljeplattform for… å redde miljøet.
Seagals grenseløse narsissisme dominerer hele
Alt du må gjøre er å registrere deg. Det går raskt og koster ingenting.
Personvernserklæringen vår kan leses her.
Dette året byr på en rekke oppsiktsvekkende skrekkfilmer.
Ingenting er som et skikkelig saftig drap for å få ditt eget blod til å bruse, spesielt for de av oss som trenger å føle noe annet enn vinterdepresjon. De siste årene kan den vide skrekksjangeren sies å ha fått en ny vår, og 2023 lover mye snadder. Her får du ti av de viktigste stjernene på årets horrorhimmel!
Det er en ny sheriff i byen, og den sheriffen er en bjørn rusa på coke. Det er kanskje ikke så rart at en av årets mest hypede horrorkomedier er nettopp Cocaine Bear, for det blir ikke stort dummere enn dette. Bare se på plakaten. Det er en svartbjørn med pelsen full av duggfrisk kokain. Det aller dummeste er at den er inspirert av en sann historie, om en faktisk amerikansk svartbjørn som døde av å gafle i seg en bag med nesegodteri på 80-tallet. Vi følger den episke reisen denne tanngnissende bjørnen drar på i etterkant av det deilige måltidet, og i traileren ser ikke svartbjørnen særlig død ut. Den ser derimot livsfarlig ut, og det loves en blodig kamp mellom bjørn og skogsglade mennesker, som trolig vil by på både gore og moro. For hva er vel farligere enn en bjørn i kokainrus? Kanskje en bjørn med abstinenser? Filmen lover i hvert fall at denne bjørnen er «on a rampage for blow and blood».
Kommer 24. februar
Kokainbjørnen er ikke den eneste bjørnen som kravler ut av helvetes eget dyp i 2023. Det ville vært en overdrivelse å si at mange har drømt om en skrekkfilm om barnehelten Ole Brumm. Plottet kan virke som en giftig miks mellom en edgy skolestil fra 9.klasse og en nach-idé som gikk alt for langt. Kristoffer Robin tar med seg sin utkårede til Hundremeterskogen for å møte alle hans koselige barndomsvenner, men de skjønner fort at ting ikke er som før. Å bli forlatt av sitt anker i livet har gjort noe med Brumm og gjengen, og de er ute etter hevn. Abandonment issues har sjelden vært skumlere, og dyrene i skogen er sultne på mer enn honning.
Utgivelsesdato er foreløpig ikke kjent. Vi venter i spenning.
Alt du må gjøre er å registrere deg. Det går raskt og koster ingenting.
Personvernserklæringen vår kan leses her.
Murder mystery var lenge en sjanger gatekeepet av runde, små detektiver og påskekosen på NRK, men i senere tid har mang en regissør fått opp øynene for mulighetene som gjemmer seg i påskesjangeren. Et friskt persongalleri av snertne karakterer, plot twister og det deilige sløret av mystikk, blod og humor gjør det til en sjanger med mye potensiale.
Det har ihvertfall skaperne av Decision to Leave tenkt. Her får vi til og med et murder mystery av typen romantisk.
Alt du må gjøre er å registrere deg. Det går raskt og koster ingenting.
Personvernserklæringen vår kan leses her.
I motsetning til hva man kanskje kunne få inntrykk av var ikke stumfilmtiden en støvete æra preget av selvhøytidelige skuespillere i stive kostymer. Det var en ellevill epoke drevet av sex, drugs og jazztrompet. Whiplash– og La La Land-regissøren Damien Chazelle fanger perfekt opp de euforiske oppturene mens festen var i full gang, og den brutale nedturen som kom etter at moroa måtte vike for lydfilmen, tragiske skandaler og det puritanske sensurbyrået «The Hays Office». Dette er en overdådig karuselltur på godt over tre timer, som går overraskende langt i å vise oss akkurat hvor kaotisk og ute av kontroll denne korte perioden i Hollywoods gullalder var.
Derfor føles det passende at Babylon starter med en halvtime lang orgie som krysser av de fleste tabuene på lista. Et livlig bakkanal som inkluderer nok kokain til å gi Tony Montana hjertestans, småfolk på penisformet hoppestokk, gruppesex, urinsex og en elefant som sprøyter enorme mengder diaré over en sesongarbeider – før en overvektig stumfilmkomiker får gulldusj i fjeset av ung kvinne som senere vil dø av en overdose. Velkommen til en helt alminnelig Hollywood-fest i 1926, der vi møter et anselig ensemble med figurer som virvler rundt stumfilmindustrien.
Alt du må gjøre er å registrere deg. Det går raskt og koster ingenting.
Personvernserklæringen vår kan leses her.
ET INTERVJU MED Thomas mot Thomas-regissør og -manusforfatter Jakob Rørvik, og en journalists beretning om støynivået inne i UiOs fysikkbygning.
Gratulerer. Hørte rykter om at det ble en liten tur på Café Sara i går, men hvordan har du ellers feira den gode mottakelsen?
– Det har vært litt forskjellige events. Kvelden før premieren var jeg i Stavanger med Arthur og viste den der. Vi hadde en introduksjon av filmen og dro på bar. Publikum ble med og vi hadde en liten feiring.
VI SITTER I foajeen til Fysikkbygningen som står sentralt i filmen. Vi har stedet for oss selv. Det føles symboltungt. Det har vært knyst stille siden vi an kom, og de to fyllesyke intervjuobjektene har lidd seg gjennom en halvtimes lang fotoshoot. Heldigvis for dem i stillhetens svøpe. Ett minutt inn i intervjuet fylles lobbyen plutselig av mennesker. Man kan si mye om fysikkstudenter, men de er ikke nødvendigvis lydløse.
– Det var intenst … Vi får krysse fingrene for at vi faktisk får et opptak, sier Rørvik.
Alt du må gjøre er å registrere deg. Det går raskt og koster ingenting.
Personvernserklæringen vår kan leses her.
