Det blir ikke skikkelig julestemning før vi har sett nissen knivstikke skrikende småbarn, psykotiske snømenn som gjør stygge ting med gulerotnesen sin eller demonbesatte juletrær som kveler minstepensjonister med juletrelys. Tommy Wirkola står klar med nissefilmen Violent Night, og her er tre alternative høytidsfilmer som så til de grader er å foretrekke fremfor gørr grisekjedelige Sølvguttene og nøttekåte Askepott. Happy Shitmas i stuen!
Klassisk kult
DEADLY GAMES: DIAL CODE SANTA CLAUS
Frankrike – 1989. Manus & regi: René Manzor.
Med: Brigitte Fossey, Louis Ducreux, Patrick Floersheim & Alain Lalanne.
«You want to play with me?»
Huh, er det bare meg - eller har noe forandret seg litt her siden sist? Uansett: julefilm. En populær sjanger som stort sett består av kullbiter dekket med bløt bajs. I motsetning til 99.9 prosent av dem er Deadly Games: Dial Code Santa Claus faktisk verdt å se. En høvelig påkostet produksjon som er obskur selv i hjemlandet Frankrike, og ved første øyekast kan minne om en psykopatisk villmannsvariant av julefilmklassikeren Home Alone. Dial Code Santa Claus ble imidlertid laget året før, og regissøren René Manzor var så irritert over de påfallende likhetstrekkene at han truet Fox-studioet med et plagiatsøksmål. Ingen vil imidlertid forveksle dette med en folkekjær familiefilm, selv om den første halvtimen gjør et helhjertet forsøk på å narre oss til å tro at vi har funnet noe barnevennlig. Tiåringen Thomas de Fremont (Alain Lalanne) ser ut til å være Europas mest privilegerte Richie Rich-guttunge, som lever en idyllisk overklasse-tilværelse i et digert slott i utkanten av Paris sammen med sin søkkrike alenemamma Julie (Brigitte Fossey) og svaksynte, diabetiske bestefar Papy (Louis Ducreux).
LES VIDERE GRATIS
Alt du må gjøre er å registrere deg. Det går raskt, og i motsetning til røkla tar vi ikke en krone for arbeidet vårt.
Personvernserklæringen vår kan leses her.
