kultfilm

Creepypastas. «Kronisk online»-æraens motsvarighet til leirbålhistorier og urbane legender. En skummel symbiose av folklore og sosiale medier; moderne myter som kan manifestere seg i utallige former. Fra korte skrekknoveller delt på diskusjonsgrupper til ambisiøse YouTube-prosjekter som kan spenne over flere år – alle med formål om å frike folk skikkelig ut foran skjermen. 

Hvorfor er det laget så få severdige filmer i denne sjangeren?

Ikke særlig kult

ALWAYS WATCHING: A MARBLE HORNETS STORY 
USA – 2015. Regi: James Moran. 
Med: Alexandra Breckenridge, Chris Marquette, Jake McDorman, Doug Jones & Michael Bunin.

«You shouldn’t have looked».

Med tanke på at såkalte creepypastas nå har eksistert i godt over tjue år er det litt snodig at de ikke har vært et tema i flere filmer, men Always Watching: A Marble Hornets Story demonstrerer hvor vrient det er å filmatisere dem på en velfungerende måte. Så la oss starte med den desidert dårligste filmen i dette utvalget, som allikevel må med av rent antropologiske årsaker. For i den grad folk flest har et nært forhold til creepypastas er det trolig på grunn av Slender Man. En moderne busemann manet frem under en Photoshop-konkurranse på et Something Awful-forum i 2009, som deretter ble et kollektivt viral-skrekkprosjekt utviklet av andre brukere. Slender Man ble en ikonisk skikkelse på rekordtid; den typen monster som fester seg i underbevisstheten og føles som om han på en eller annen måte alltid har eksistert. En velkledd gentleman med lange armer og blankt fjes, som lusker rundt i skogen og er særlig glad i barn. Han dukket opp i flere dataspill, en rekke amatørfilmer av jevnt over begredelig kvalitet og nådde høyden med YouTube-serien Marble Hornets. Et ambisiøst ARG-prosjekt skapt av Troy Wagner og Joseph DeLage i 2009, som spenner over tre sesonger og er sett av drøyt 114 millioner! Den har flere avleggere, en egen tegneserie og fostret den løsrevne filmversjonen Always Watching: A Marble Hornets Story.

En «found footage»-grøsser som effektivt kverket mesteparten av entusiasmen for Slender Man – her også kjent som The Operator. Man er ikke nødt til å horve over de 133 episodene av Marble Hornets, eller dykke dypt ned i kaninhullende rundt denne vidtspennende og stadig skiftende mytologien for å begripe filmen, som mest er et bagatellmessig sidespor. Kameramannen Milo (Chris Marquette) jobber for et lokalt nyhetsteam i California og under en nyttårsfest i 2013 har han en rask toalett-pulings med den pilleavhengige TV-reporteren Sara (Alexandra Breckenridge). Etter å sobret opp tar Sara avstand, dytter Milo inn i vennesonen og gjør et helhjertet forsøk på å avruse seg. Milo viser seg å være en passiv-aggressiv fysak som smugfilmer henne på vei til AA-møter, og oppfører seg på en måte som burde få alle varselbjeller til å ringe. Situasjonen blir ikke bedre etter at Sara innleder et forhold til den bråkjekke TV-produsenten Charlie (Jake McDorman), som treffsikkert blir beskrevet som en «Ivy league douchbag». Deres siste rutineoppdrag er å følge et firma som kjøper opp private hjem på tvangsauksjoner og pusser dem opp. Et av hjemmene er imidlertid veldig velholdt, og beboerne ser ut til å ha forsvunnet sporløst. TV-teamet oppdager det offisielle Slender Man-symbolet (en sirkel med kryss over) malt på veggen i kjelleren, og finner en eske med miniDV-kassetter i et skap låst med kjetting. Charlie spekulerer i at familien kan ha blitt myrdet av en seriemorder i Zodiac-stil, og ser potensialet for en nasjonal nyhetssak. 

Milo får oppgaven med å gå igjennom disse hjemmevideo-opptakene, og ser glimt av en svartkledd skikkelse som lurker i periferien rundt familiemedlemmene. Snart finner Milo Slender Man-merket etset inn i nakken, og blir selv hjemsøkt av denne busemannen. It’s slenderin’ time! Slender Man er portrettert av Guillermo del Toro-veteranen Doug Jones, som dessverre ikke får sjansen til å gjøre noe særlig mer enn å stå helt urørlig ikledd en svart dress med noe som ser ut som en strømpebukse tredd på hodet. Så alt i alt kan jeg ikke påstå at Slender Man-mytologien blir maksimalt utnyttet her, selv om filmen ellers er helt kompetent iscenesatt. Fremfor å overlate den kreative kontrollen til skaperne av web-serien ble regien overtatt av debutanten James Moran, som (neppe tilfeldigvis) hadde jobbet som regiassistent på flere Paranormal Activity-filmer. Det store problemet er at han ikke klarer å bygge opp noen antydning til spenning, trykkende stemning eller engang orkestrere noen effektive «Bø!»-øyeblikk her. Han signaliserer for tydelig når noe skummelt er i ferd med å skje, med statiske forstyrrelser og støy på lydsporet. Kult-kjenningen Angus Scrimm gjør forresten et raskt gjestespill som mentalpasient (en liten hyllest til det faktum at hans The Tall Man fra Phantasm-filmene var en av de originale inspirasjonskildene bak Slender Man).