• UTELIVSLIGAEN
  • Overhørt
  • MUSIKK
    MUSIKK

    Din guide til Klubbdagen 2024: Disse artistene bør du se

    Safario

    Han opplevde alle artisters verste mareritt

    Veiviser til de store følelsene

  • FILM/TV
    FILM/TV
    Renate Reinsve, Thea Hvistendahl

    Renate Reinsve & Thea Hvistendahl er tent på døden

    Den gamle mannen og filmmediet

    Hvordan har ikke fans av bedritne kalkunfilmer oppdaget denne ennå?

  • LITTERATUR
    LITTERATUR

    Bernhard «Beinhard» Ellefsen: Skriver ikke like bra som Jon Fosse

    ANMELDELSE: Morten Langeland på toget i kjærlighetsrus

    ANMELDELSE: Intellektuell fastfood

  • KONTAKT OSS
  • POPULÆRT
    Trending
    NåUkeMåned

    En kamel på rømmen i Bergen

    – Jeg kommer fortere med dyr fordi de tenner meg mer

    UG Fretty

    UG Fretty: Undergrunns underdog

    hov1

    – Det er så uvanlig blant mainstreamartister å våge å være motstrøms

    Videopremiere: Sticky Icky er kinky katolikker

A til Å
  • Nyeste
  • Eldst
  • Tilfeldig
  • A til Å

kultfilm

Espen Svenningsen Rambøl·
Film/TV
·13. mars 2023

NATT&DAGs kultfilmkabinett: Creepypasta!

Creepypastas. «Kronisk online»-æraens motsvarighet til leirbålhistorier og urbane legender. En skummel symbiose av folklore og sosiale medier; moderne myter som kan manifestere seg i utallige former. Fra korte skrekknoveller delt på diskusjonsgrupper til ambisiøse YouTube-prosjekter som kan spenne over flere år – alle med formål om å frike folk skikkelig ut foran skjermen. 

Hvorfor er det laget så få severdige filmer i denne sjangeren?

Ikke særlig kult

ALWAYS WATCHING: A MARBLE HORNETS STORY 
USA – 2015. Regi: James Moran. 
Med: Alexandra Breckenridge, Chris Marquette, Jake McDorman, Doug Jones & Michael Bunin.

«You shouldn’t have looked».

Med tanke på at såkalte creepypastas nå har eksistert i godt over tjue år er det litt snodig at de ikke har vært et tema i flere filmer, men Always Watching: A Marble Hornets Story demonstrerer hvor vrient det er å filmatisere dem på en velfungerende måte. Så la oss starte med den desidert dårligste filmen i dette utvalget, som allikevel må med av rent antropologiske årsaker. For i den grad folk flest har et nært forhold til creepypastas er det trolig på grunn av Slender Man. En moderne busemann manet frem under en Photoshop-konkurranse på et Something Awful-forum i 2009, som deretter ble et kollektivt viral-skrekkprosjekt utviklet av andre brukere. Slender Man ble en ikonisk skikkelse på rekordtid; den typen monster som fester seg i underbevisstheten og føles som om han på en eller annen måte alltid har eksistert. En velkledd gentleman med lange armer og blankt fjes, som lusker rundt i skogen og er særlig glad i barn. Han dukket opp i flere dataspill, en rekke amatørfilmer av jevnt over begredelig kvalitet og nådde høyden med YouTube-serien Marble Hornets. Et ambisiøst ARG-prosjekt skapt av Troy Wagner og Joseph DeLage i 2009, som spenner over tre sesonger og er sett av drøyt 114 millioner! Den har flere avleggere, en egen tegneserie og fostret den løsrevne filmversjonen Always Watching: A Marble Hornets Story.

En «found footage»-grøsser som effektivt kverket mesteparten av entusiasmen for Slender Man – her også kjent som The Operator. Man er ikke nødt til å horve over de 133 episodene av Marble Hornets, eller dykke dypt ned i kaninhullende rundt denne vidtspennende og stadig skiftende mytologien for å begripe filmen, som mest er et bagatellmessig sidespor. Kameramannen Milo (Chris Marquette) jobber for et lokalt nyhetsteam i California og under en nyttårsfest i 2013 har han en rask toalett-pulings med den pilleavhengige TV-reporteren Sara (Alexandra Breckenridge). Etter å sobret opp tar Sara avstand, dytter Milo inn i vennesonen og gjør et helhjertet forsøk på å avruse seg. Milo viser seg å være en passiv-aggressiv fysak som smugfilmer henne på vei til AA-møter, og oppfører seg på en måte som burde få alle varselbjeller til å ringe. Situasjonen blir ikke bedre etter at Sara innleder et forhold til den bråkjekke TV-produsenten Charlie (Jake McDorman), som treffsikkert blir beskrevet som en «Ivy league douchbag». Deres siste rutineoppdrag er å følge et firma som kjøper opp private hjem på tvangsauksjoner og pusser dem opp. Et av hjemmene er imidlertid veldig velholdt, og beboerne ser ut til å ha forsvunnet sporløst. TV-teamet oppdager det offisielle Slender Man-symbolet (en sirkel med kryss over) malt på veggen i kjelleren, og finner en eske med miniDV-kassetter i et skap låst med kjetting. Charlie spekulerer i at familien kan ha blitt myrdet av en seriemorder i Zodiac-stil, og ser potensialet for en nasjonal nyhetssak. 

Milo får oppgaven med å gå igjennom disse hjemmevideo-opptakene, og ser glimt av en svartkledd skikkelse som lurker i periferien rundt familiemedlemmene. Snart finner Milo Slender Man-merket etset inn i nakken, og blir selv hjemsøkt av denne busemannen. It’s slenderin’ time! Slender Man er portrettert av Guillermo del Toro-veteranen Doug Jones, som dessverre ikke får sjansen til å gjøre noe særlig mer enn å stå helt urørlig ikledd en svart dress med noe som ser ut som en strømpebukse tredd på hodet. Så alt i alt kan jeg ikke påstå at Slender Man-mytologien blir maksimalt utnyttet her, selv om filmen ellers er helt kompetent iscenesatt. Fremfor å overlate den kreative kontrollen til skaperne av web-serien ble regien overtatt av debutanten James Moran, som (neppe tilfeldigvis) hadde jobbet som regiassistent på flere Paranormal Activity-filmer. Det store problemet er at han ikke klarer å bygge opp noen antydning til spenning, trykkende stemning eller engang orkestrere noen effektive «Bø!»-øyeblikk her. Han signaliserer for tydelig når noe skummelt er i ferd med å skje, med statiske forstyrrelser og støy på lydsporet. Kult-kjenningen Angus Scrimm gjør forresten et raskt gjestespill som mentalpasient (en liten hyllest til det faktum at hans The Tall Man fra Phantasm-filmene var en av de originale inspirasjonskildene bak Slender Man).

LES VIDERE GRATIS

Alt du må gjøre er å registrere deg. Det går raskt og koster ingenting.

Personvernserklæringen vår kan leses her.

Logg inn med Vipps Logg inn med Facebook Logg inn med Google
Espen Svenningsen Rambøl·
Film/TV
·17. april 2023

NATT&DAGs kultfilmkabinett: Konspirasjonsteorier i prakis!

Vi lever i konspiratoriske tider, der folk i fullt alvor tror at øglemennesker fra ytre verdensrom styrer verdensøkonomien, mens demokratiske politikere drikker babyblod sammen med Tom Hanks i kjelleren til pizzarestauranter. Men det spiller uansett ingen rolle, siden vi jo alle bare lever i en VR-simulering i The Matrix – så frem til vi våkner opp klisne i podden kan vi like gjerne kose oss med eksentriske, konspirasjonsteoretiske kultfilmer.

Klassisk kult

WINTER KILLS
USA – 1979. Manus & regi: William Richert.
Med: Jeff Bridges, John Huston, Anthony Perkins, Eli Wallach & Elizabeth Taylor. 

«They are the power. Protected by violence and ruled by corruption».

Det er litt spesielt at en film om konspirasjonsteorier ender opp med å stå i sentrum for virkelige konspirasjoner. Winter Kills gjenstår som en av de mer trøblete produksjonene i moderne filmhistorie; der opptakene ble stanset tre ganger, fint få av de medvirkende fikk betalt for jobben og den ene produsenten ble dømt til førti års fengsel – mens den andre ble funnet lenket til en radiator med to pistolkuler i skolten to uker før filmens premiere. Regissøren William Richert hevdet at Winter Kills deretter ble bevisst begravet av distributøren Embassy Pictures, etter påtrykk fra Kennedy-familien. Winter Kills ble knapt sett av noen, noe som er desto mer oppsiktsvekkende med tanke på den prestisjefylte rollelista, men har i senere år blitt gjenoppdaget på hjemmekino. Dette var uansett dømt til å bli et kontroversielt prosjekt; på slutten av syttitallet var folk flest ikke klare for å se en syrlig konspirasjonssatire om attentatet på John F. Kennedy, som insinuerte at presidenten egentlig var en sexavhengig mariunettdukke som rakk å knulle over to tusen kvinner i Det hvite hus før han ble myrdet av en kriminell kabal ledet av hans egen far Joseph Kennedy. Spoiler.

Historien er basert på en kontroversiell roman av Richard Condon (som hadde gjort seg kjent med konspirasjonsklassikeren The Manchurian Candidate). Et surrealistisk sammensurium inspirert av konspirasjonsteoriene spunnet rundt drapet på Kennedy, som får Oliver Stones JFK til å minne om en nøktern dokumentar. I denne alternative versjonen har presidenten fått dekknavnet Timothy Keagan, som ble myrdet av snikskytter i 1960. Sytten år senere oppdager presidentens halvbror Nick (Jeff Bridges) at attentatet egentlig ble begått av leiemorderen Fletcher (Joe Spinell), som minutter før sin død forteller at drapsvåpenet er skjult i en bygning i Philadelphia. Så fort Nick oppdriver dette våpenet blir medhjelperne hans skutt i hjel på åpen gate, før noen stikker av med alle bevis. Nick søker dekning hos sin far Pa (John Huston), en mektig forretningsmogul som lever forskanset på en enorm eiendom isolert i California-ørkenen (åpenbart basert på Joseph P. Kennedy). Som enearving til dette familieimperiet er Nick en privilegert rikmannssønn med begrenset bakkekontakt, og han er veldig lett å manipulere. Pappa tilbyr seg å hjelpe ham med å spore opp info om hvem som drepte president-halvbroren, og sender Nick gjennom en komplisert hinderløype full av kryptiske ledetråder og frustrerende blindspor. På veien blir de fleste Nick kommer i kontakt med drept, mens en assortert utvalg av inkompetente snikmordere jevnlig prøver å kverke ham. 

LES VIDERE GRATIS

Alt du må gjøre er å registrere deg. Det går raskt og koster ingenting.

Personvernserklæringen vår kan leses her.

Logg inn med Vipps Logg inn med Facebook Logg inn med Google
Stella Braathen-Reif·
ArkivFilm/TV
·5. desember 2012

Beskyttet: NATT&DAGS KULTFILMKABINETT: SKIKKELIG JULESTEMNING!

Espen Svenningsen Rambøl·
Film/TV
·26. desember 2022

NATT&DAGs kultfilmkabinett: Skikkelig julestemning!

Det blir ikke skikkelig julestemning før vi har sett nissen knivstikke skrikende småbarn, psykotiske snømenn som gjør stygge ting med gulerotnesen sin eller demonbesatte juletrær som kveler minstepensjonister med juletrelys. Tommy Wirkola står klar med nissefilmen Violent Night, og her er tre alternative høytidsfilmer som så til de grader er å foretrekke fremfor gørr grisekjedelige Sølvguttene og nøttekåte Askepott. Happy Shitmas i stuen!

Klassisk kult

DEADLY GAMES: DIAL CODE SANTA CLAUS
Frankrike – 1989. Manus & regi: René Manzor.
Med: Brigitte Fossey, Louis Ducreux, Patrick Floersheim & Alain Lalanne.

«You want to play with me?»

Huh, er det bare meg – eller har noe forandret seg litt her siden sist? Uansett: julefilm. En populær sjanger som stort sett består av kullbiter dekket med bløt bajs. I motsetning til 99.9 prosent av dem er Deadly Games: Dial Code Santa Claus faktisk verdt å se. En høvelig påkostet produksjon som er obskur selv i hjemlandet Frankrike, og ved første øyekast kan minne om en psykopatisk villmannsvariant av julefilmklassikeren Home Alone. Dial Code Santa Claus ble imidlertid laget året før, og regissøren René Manzor var så irritert over de påfallende likhetstrekkene at han truet Fox-studioet med et plagiatsøksmål. Ingen vil imidlertid forveksle dette med en folkekjær familiefilm, selv om den første halvtimen gjør et helhjertet forsøk på å narre oss til å tro at vi har funnet noe barnevennlig. Tiåringen Thomas de Fremont (Alain Lalanne) ser ut til å være Europas mest privilegerte Richie Rich-guttunge, som lever en idyllisk overklasse-tilværelse i et digert slott i utkanten av Paris sammen med sin søkkrike alenemamma Julie (Brigitte Fossey) og svaksynte, diabetiske bestefar Papy (Louis Ducreux). 

LES VIDERE GRATIS

Alt du må gjøre er å registrere deg. Det går raskt og koster ingenting.

Personvernserklæringen vår kan leses her.

Logg inn med Vipps Logg inn med Facebook Logg inn med Google
Espen Svenningsen Rambøl·
Film/TV
·8. februar 2023

NATT&DAGs kultfilmkabinett: Tre notoriske egoprosjekter

Det er en stor fordel å ha et romslig ego hvis man skal lykkes i filmbransjen, men noen har et romsligere ego enn andre. Her er tre notoriske egoprosjekter av og med actionhelter som ikke akkurat skorter på selvtillit. De hører alle såkalte Egosploitation-filmer.

Klassisk kult

ON DEADLY GROUND
USA – 1994. Regi: Steven Seagal.
Med: Steven Seagal, Michael Caine, Joen Chen & R. Lee Ermey.

«His Battle To Save The Alaskan Wilderness And Protect Its People Can Only Be Won… On Deadly Ground».

Det er lett å gjøre narr av Steven Seagal i disse dager, mens han selvparodisk vralter rundt som en overforet blåhval med skokrem i håret – og halvhjertet dukker opp i patetiske rett-på-hjemmekino-lavbudsjettfilmer der hans knapt orker å reise seg opp fra en stol for å la stuntmennene ta over actionscenene. Men det er samtidig viktig å huske at Segal er en sosiopatisk lystløgner som liker å seksuelt trakassere kvinner, gjentatte ganger har blitt beskyldt for voldtekt og er notorisk for å skade stuntmenn. Han har nære bånd til Vladimir Putins regime og løper som en spastisk jentunge. Alt i alt en skikkelig dritt av et menneske. Så det føles passende at Seagal nå mest huskes for å ha bæsjet på seg under et basketak med judomesteren Gene LeBell. Det var allikevel en flyktig periode på nittitallet da Seagal var en action-stjerne på nivå med Schwarzenegger og Stallone.

Noen av filmene hans fra denne perioden er skikkelig underholdende, og jeg er fortsatt villig til å forsvare for eksempel Hard to Kill (1990) og Under Siege (1992). Seagal var på høyden av sin suksess da han tok en mer proaktiv rolle i karrieren. Han var ikke lengre fornøyd med å være en actionhelt. Fra nå av var Steven Seagal en ekte auteur; en regissør og produsent som skapte sine egne mesterverk. 

On Deadly Ground var filmen han hadde bygget seg opp til. Et epos som kombinerer Seagals patenterte hestehale-og-håndleddknekking-action med et miljøvernbudskap. Hans hittil mest kostbare film: med et budsjett på femti millioner dollar og flere høyprofilerte Oscarvinnere på rollelista – som ble spilt inn på location i Valdez, Alaska under ekstremt ustabile værforhold. Forrest Taft er en av Seagals erketypiske kampmaskiner med CIA-fortid og uovervinnelige Aikido-krefter. En sagnomsust brannmann som jobber for oljekonsernet Aegis i Alaska, der han sendes inn for å slukke brønnbranner. Noe han gjør ved å ankomme i helikopter og trykke på en rød knapp, mens alt eksploderer og oljearbeiderne snakker om hvor råtøff han er.

Vi vet at Forrest er på lag med urbefolkningen fordi han er ikledd en semsket hjorteskinnsjakke med frynser, og juler opp en bar full av oljearbeidere som trakasserer en lokal inuitt. Under en spektakulær fikekamp klarer han å banke rasismen ut av den verste av dem, som faller sammen i gråt mens han hulker «jeg trenger tid til å forandre meg!». Sånn er den maskuline macho-kraften til Steven Seagal, som er så superbarsk at han kan gi vanlige dødelige menn eksistensielle kriser. Og benbrudd. Så veldig mange benbrudd. 

Taft avdekker at den korrupte oljebaronen Jennings (Michael Caine) tar etiske snarveier under konstruksjonen av sitt siste oljeraffineri, så han slakter et trettitall mennesker, kvester halve befolkningen i Alaska og sprenger i stykker en oljeplattform for… å redde miljøet.

Seagals grenseløse narsissisme dominerer hele

LES VIDERE GRATIS

Alt du må gjøre er å registrere deg. Det går raskt og koster ingenting.

Personvernserklæringen vår kan leses her.

Logg inn med Vipps Logg inn med Facebook Logg inn med Google
Ludvig Furu·
Film/TV
·24. juli 2019

Utekino på Salt i sommer: – Vi viser ingen ordinære filmer

VÅRE SISTE SAKER

NATT&DAG på Aschehougs hagefest: Bohemen er død

Arendalsuka: Korrupsjonens dansegulv?

Guide: Tilfluktsteder rundt Øyafestivalen

Din guide til Klubbdagen 2024: Disse artistene bør du se

Slik minnes vi de avdøde barene – les våre nekrologer

De beste utestedene i Oslo akkurat nå

Overhørt: Dømt redaktør jobber som ghostwriter

OBSERVERT: Fremtiden i NRK er kommunal

Safario

Han opplevde alle artisters verste mareritt

Veiviser til de store følelsene

Ansvarlig redaktør: Geir Magne Staurland (geir@nd.no) • Redaksjon: red@nattogdag.no • Kommersielle samarbeid: kom@nattogdag.no • Tips om arrangementer: arr@nattogdag.no • Daglig leder: Christian Fure (tlf. 92 08 85 72)
  • NYHETSBREV
  • Personvernerklæring
Ta meg til toppen
Alle rettigheter reservert • Copyright © Natt & Dag 2023
  • Utelivsligaen
  • Overhørt
  • Musikk
  • Film/TV
  • Litteratur
  • N&D-kalender
  • Min konto
  • Kontakt oss

Kategorier

  • UTELIVSLIGAEN
  • Overhørt
  • MUSIKK
  • FILM/TV
  • LITTERATUR
  • KONTAKT OSS

Diverse

  • Min konto
  • Natt&Dag digitalannonsering
  • Personvernerklæring
Begynn å skrive for å se resultater eller Trykk ESC for å lukke
musikk Årets Beste Oslo Osloprisen film
Se alle

HEI, DU!

Dersom du er en av dem som liker å ha det gøy og synes interessante nyheter og morsomme invitasjoner er fett, kan du abonnere på nyhetsbrevet vårt. Det er helt gratis.