Det blir ikke skikkelig julestemning før vi har sett nissen knivstikke skrikende småbarn, psykotiske snømenn som gjør stygge ting med gulerotnesen sin eller demonbesatte juletrær som kveler minstepensjonister med juletrelys. Tommy Wirkola står klar med nissefilmen Violent Night, og her er tre alternative høytidsfilmer som så til de grader er å foretrekke fremfor gørr grisekjedelige Sølvguttene og nøttekåte Askepott. Happy Shitmas i stuen!
Klassisk kult
DEADLY GAMES: DIAL CODE SANTA CLAUS Frankrike – 1989. Manus & regi: René Manzor. Med: Brigitte Fossey, Louis Ducreux, Patrick Floersheim & Alain Lalanne.
«You want to play with me?»
Huh, er det bare meg - eller har noe forandret seg litt her siden sist? Uansett: julefilm. En populær sjanger som stort sett består av kullbiter dekket med bløt bajs. I motsetning til 99.9 prosent av dem er Deadly Games: Dial Code Santa Claus faktisk verdt å se. En høvelig påkostet produksjon som er obskur selv i hjemlandet Frankrike, og ved første øyekast kan minne om en psykopatisk villmannsvariant av julefilmklassikeren Home Alone. Dial Code Santa Claus ble imidlertid laget året før, og regissøren René Manzor var så irritert over de påfallende likhetstrekkene at han truet Fox-studioet med et plagiatsøksmål. Ingen vil imidlertid forveksle dette med en folkekjær familiefilm, selv om den første halvtimen gjør et helhjertet forsøk på å narre oss til å tro at vi har funnet noe barnevennlig. Tiåringen Thomas de Fremont (Alain Lalanne) ser ut til å være Europas mest privilegerte Richie Rich-guttunge, som lever en idyllisk overklasse-tilværelse i et digert slott i utkanten av Paris sammen med sin søkkrike alenemamma Julie (Brigitte Fossey) og svaksynte, diabetiske bestefar Papy (Louis Ducreux).
LES VIDERE GRATIS
Alt du må gjøre er å registrere deg. Det går raskt og koster ingenting.
Det blir ikke skikkelig julestemning før vi har sett nissen knivstikke skrikende småbarn, psykotiske snømenn som gjør stygge ting med gulerotnesen sin eller demonbesatte juletrær som kveler minstepensjonister med juletrelys. Tommy Wirkola står klar med nissefilmen Violent Night, og her er tre alternative høytidsfilmer som så til de grader er å foretrekke fremfor gørr grisekjedelige Sølvguttene og nøttekåte Askepott. Happy Shitmas i stuen! Klassisk kult DEADLY GAMES: DIAL CODE SANTA CLAUS Frankrike – 1989. Manus & regi: René Manzor. Med: Brigitte Fossey, Louis Ducreux, Patrick Floersheim & Alain Lalanne. «You want to play with me?» Huh, er det bare meg […]
LES VIDERE GRATIS
Alt du må gjøre er å registrere deg. Det går raskt og koster ingenting.
(Artikkelen ble oppdatert 1. august 2019) Er du også en av de som dro på utekino på St. Hanshaugen i 2014 for å se den varme og rørende dramakomedien De Urørlige? Hatet du følte ovenfor de tusenvis av fulle og høylytte publikummerne gjorde kanskje at du avskrev hele konseptet utekino. Sommerens utekino på Salt vil kanskje få deg til å skifte holdning. «The new cultural hub in Oslo» ligger langs Langkaia i Oslo, og har i sommer satt opp en rekke gratis utendørs filmvisninger. Sult, Annihilation, It Follows, Apokalypse Nå!, Blå er den varmeste fargen og Harold & Maude er allerede blitt vist, og […]
LES VIDERE GRATIS
Alt du må gjøre er å registrere deg. Det går raskt og koster ingenting.
Creepypastas. «Kronisk online»-æraens motsvarighet til leirbålhistorier og urbane legender. En skummel symbiose av folklore og sosiale medier; moderne myter som kan manifestere seg i utallige former. Fra korte skrekknoveller delt på diskusjonsgrupper til ambisiøse YouTube-prosjekter som kan spenne over flere år – alle med formål om å frike folk skikkelig ut foran skjermen.
Hvorfor er det laget så få severdige filmer i denne sjangeren?
Ikke særlig kult
ALWAYS WATCHING: A MARBLE HORNETS STORY USA – 2015. Regi: James Moran. Med: Alexandra Breckenridge, Chris Marquette, Jake McDorman, Doug Jones & Michael Bunin.
«You shouldn't have looked».
Med tanke på at såkalte creepypastas nå har eksistert i godt over tjue år er det litt snodig at de ikke har vært et tema i flere filmer, men Always Watching: A Marble Hornets Story demonstrerer hvor vrient det er å filmatisere dem på en velfungerende måte. Så la oss starte med den desidert dårligste filmen i dette utvalget, som allikevel må med av rent antropologiske årsaker. For i den grad folk flest har et nært forhold til creepypastas er det trolig på grunn av Slender Man. En moderne busemann manet frem under en Photoshop-konkurranse på et Something Awful-forum i 2009, som deretter ble et kollektivt viral-skrekkprosjekt utviklet av andre brukere. Slender Man ble en ikonisk skikkelse på rekordtid; den typen monster som fester seg i underbevisstheten og føles som om han på en eller annen måte alltid har eksistert. En velkledd gentleman med lange armer og blankt fjes, som lusker rundt i skogen og er særlig glad i barn. Han dukket opp i flere dataspill, en rekke amatørfilmer av jevnt over begredelig kvalitet og nådde høyden med YouTube-serien Marble Hornets. Et ambisiøst ARG-prosjekt skapt av Troy Wagner og Joseph DeLage i 2009, som spenner over tre sesonger og er sett av drøyt 114 millioner! Den har flere avleggere, en egen tegneserie og fostret den løsrevne filmversjonen Always Watching: A Marble Hornets Story.
En «found footage»-grøsser som effektivt kverket mesteparten av entusiasmen for Slender Man - her også kjent som The Operator. Man er ikke nødt til å horve over de 133 episodene av Marble Hornets, eller dykke dypt ned i kaninhullende rundt denne vidtspennende og stadig skiftende mytologien for å begripe filmen, som mest er et bagatellmessig sidespor. Kameramannen Milo (Chris Marquette) jobber for et lokalt nyhetsteam i California og under en nyttårsfest i 2013 har han en rask toalett-pulings med den pilleavhengige TV-reporteren Sara (Alexandra Breckenridge). Etter å sobret opp tar Sara avstand, dytter Milo inn i vennesonen og gjør et helhjertet forsøk på å avruse seg. Milo viser seg å være en passiv-aggressiv fysak som smugfilmer henne på vei til AA-møter, og oppfører seg på en måte som burde få alle varselbjeller til å ringe. Situasjonen blir ikke bedre etter at Sara innleder et forhold til den bråkjekke TV-produsenten Charlie (Jake McDorman), som treffsikkert blir beskrevet som en «Ivy league douchbag». Deres siste rutineoppdrag er å følge et firma som kjøper opp private hjem på tvangsauksjoner og pusser dem opp. Et av hjemmene er imidlertid veldig velholdt, og beboerne ser ut til å ha forsvunnet sporløst. TV-teamet oppdager det offisielle Slender Man-symbolet (en sirkel med kryss over) malt på veggen i kjelleren, og finner en eske med miniDV-kassetter i et skap låst med kjetting. Charlie spekulerer i at familien kan ha blitt myrdet av en seriemorder i Zodiac-stil, og ser potensialet for en nasjonal nyhetssak.
Milo får oppgaven med å gå igjennom disse hjemmevideo-opptakene, og ser glimt av en svartkledd skikkelse som lurker i periferien rundt familiemedlemmene. Snart finner Milo Slender Man-merket etset inn i nakken, og blir selv hjemsøkt av denne busemannen. It’s slenderin’ time! Slender Man er portrettert av Guillermo del Toro-veteranen Doug Jones, som dessverre ikke får sjansen til å gjøre noe særlig mer enn å stå helt urørlig ikledd en svart dress med noe som ser ut som en strømpebukse tredd på hodet. Så alt i alt kan jeg ikke påstå at Slender Man-mytologien blir maksimalt utnyttet her, selv om filmen ellers er helt kompetent iscenesatt. Fremfor å overlate den kreative kontrollen til skaperne av web-serien ble regien overtatt av debutanten James Moran, som (neppe tilfeldigvis) hadde jobbet som regiassistent på flere Paranormal Activity-filmer. Det store problemet er at han ikke klarer å bygge opp noen antydning til spenning, trykkende stemning eller engang orkestrere noen effektive «Bø!»-øyeblikk her. Han signaliserer for tydelig når noe skummelt er i ferd med å skje, med statiske forstyrrelser og støy på lydsporet. Kult-kjenningen Angus Scrimm gjør forresten et raskt gjestespill som mentalpasient (en liten hyllest til det faktum at hans The Tall Man fra Phantasm-filmene var en av de originale inspirasjonskildene bak Slender Man).
