Det blir ikke skikkelig julestemning før vi har sett nissen knivstikke skrikende småbarn, psykotiske snømenn som gjør stygge ting med gulerotnesen sin eller demonbesatte juletrær som kveler minstepensjonister med juletrelys. Tommy Wirkola står klar med nissefilmen Violent Night, og her er tre alternative høytidsfilmer som så til de grader er å foretrekke fremfor gørr grisekjedelige Sølvguttene og nøttekåte Askepott. Happy Shitmas i stuen! Klassisk kult DEADLY GAMES: DIAL CODE SANTA CLAUS Frankrike – 1989. Manus & regi: René Manzor. Med: Brigitte Fossey, Louis Ducreux, Patrick Floersheim & Alain Lalanne. «You want to play with me?» Huh, er det bare meg […]
LES VIDERE GRATIS
Alt du må gjøre er å registrere deg. Det går raskt og koster ingenting.
(Artikkelen ble oppdatert 1. august 2019) Er du også en av de som dro på utekino på St. Hanshaugen i 2014 for å se den varme og rørende dramakomedien De Urørlige? Hatet du følte ovenfor de tusenvis av fulle og høylytte publikummerne gjorde kanskje at du avskrev hele konseptet utekino. Sommerens utekino på Salt vil kanskje få deg til å skifte holdning. «The new cultural hub in Oslo» ligger langs Langkaia i Oslo, og har i sommer satt opp en rekke gratis utendørs filmvisninger. Sult, Annihilation, It Follows, Apokalypse Nå!, Blå er den varmeste fargen og Harold & Maude er allerede blitt vist, og […]
LES VIDERE GRATIS
Alt du må gjøre er å registrere deg. Det går raskt og koster ingenting.
Det er en stor fordel å ha et romslig ego hvis man skal lykkes i filmbransjen, men noen har et romsligere ego enn andre. Her er tre notoriske egoprosjekter av og med actionhelter som ikke akkurat skorter på selvtillit. De hører alle såkalte Egosploitation-filmer.
Klassisk kult
ON DEADLY GROUND USA – 1994. Regi: Steven Seagal. Med: Steven Seagal, Michael Caine, Joen Chen & R. Lee Ermey.
«His Battle To Save The Alaskan Wilderness And Protect Its People Can Only Be Won... On Deadly Ground».
Det er lett å gjøre narr av Steven Seagal i disse dager, mens han selvparodisk vralter rundt som en overforet blåhval med skokrem i håret - og halvhjertet dukker opp i patetiske rett-på-hjemmekino-lavbudsjettfilmer der hans knapt orker å reise seg opp fra en stol for å la stuntmennene ta over actionscenene. Men det er samtidig viktig å huske at Segal er en sosiopatisk lystløgner som liker å seksuelt trakassere kvinner, gjentatte ganger har blitt beskyldt for voldtekt og er notorisk for å skade stuntmenn. Han har nære bånd til Vladimir Putins regime og løper som en spastisk jentunge. Alt i alt en skikkelig dritt av et menneske. Så det føles passende at Seagal nå mest huskes for å ha bæsjet på seg under et basketak med judomesteren Gene LeBell. Det var allikevel en flyktig periode på nittitallet da Seagal var en action-stjerne på nivå med Schwarzenegger og Stallone.
Noen av filmene hans fra denne perioden er skikkelig underholdende, og jeg er fortsatt villig til å forsvare for eksempel Hard to Kill (1990) og Under Siege (1992). Seagal var på høyden av sin suksess da han tok en mer proaktiv rolle i karrieren. Han var ikke lengre fornøyd med å være en actionhelt. Fra nå av var Steven Seagal en ekte auteur; en regissør og produsent som skapte sine egne mesterverk.
On Deadly Ground var filmen han hadde bygget seg opp til. Et epos som kombinerer Seagals patenterte hestehale-og-håndleddknekking-action med et miljøvernbudskap. Hans hittil mest kostbare film: med et budsjett på femti millioner dollar og flere høyprofilerte Oscarvinnere på rollelista - som ble spilt inn på location i Valdez, Alaska under ekstremt ustabile værforhold. Forrest Taft er en av Seagals erketypiske kampmaskiner med CIA-fortid og uovervinnelige Aikido-krefter. En sagnomsust brannmann som jobber for oljekonsernet Aegis i Alaska, der han sendes inn for å slukke brønnbranner. Noe han gjør ved å ankomme i helikopter og trykke på en rød knapp, mens alt eksploderer og oljearbeiderne snakker om hvor råtøff han er.
Vi vet at Forrest er på lag med urbefolkningen fordi han er ikledd en semsket hjorteskinnsjakke med frynser, og juler opp en bar full av oljearbeidere som trakasserer en lokal inuitt. Under en spektakulær fikekamp klarer han å banke rasismen ut av den verste av dem, som faller sammen i gråt mens han hulker «jeg trenger tid til å forandre meg!». Sånn er den maskuline macho-kraften til Steven Seagal, som er så superbarsk at han kan gi vanlige dødelige menn eksistensielle kriser. Og benbrudd. Så veldig mange benbrudd.
Taft avdekker at den korrupte oljebaronen Jennings (Michael Caine) tar etiske snarveier under konstruksjonen av sitt siste oljeraffineri, så han slakter et trettitall mennesker, kvester halve befolkningen i Alaska og sprenger i stykker en oljeplattform for… å redde miljøet.
Seagals grenseløse narsissisme dominerer hele
LES VIDERE GRATIS
Alt du må gjøre er å registrere deg. Det går raskt og koster ingenting.
Creepypastas. «Kronisk online»-æraens motsvarighet til leirbålhistorier og urbane legender. En skummel symbiose av folklore og sosiale medier; moderne myter som kan manifestere seg i utallige former. Fra korte skrekknoveller delt på diskusjonsgrupper til ambisiøse YouTube-prosjekter som kan spenne over flere år – alle med formål om å frike folk skikkelig ut foran skjermen.
Hvorfor er det laget så få severdige filmer i denne sjangeren?
Ikke særlig kult
ALWAYS WATCHING: A MARBLE HORNETS STORY USA – 2015. Regi: James Moran. Med: Alexandra Breckenridge, Chris Marquette, Jake McDorman, Doug Jones & Michael Bunin.
«You shouldn't have looked».
Med tanke på at såkalte creepypastas nå har eksistert i godt over tjue år er det litt snodig at de ikke har vært et tema i flere filmer, men Always Watching: A Marble Hornets Story demonstrerer hvor vrient det er å filmatisere dem på en velfungerende måte. Så la oss starte med den desidert dårligste filmen i dette utvalget, som allikevel må med av rent antropologiske årsaker. For i den grad folk flest har et nært forhold til creepypastas er det trolig på grunn av Slender Man. En moderne busemann manet frem under en Photoshop-konkurranse på et Something Awful-forum i 2009, som deretter ble et kollektivt viral-skrekkprosjekt utviklet av andre brukere. Slender Man ble en ikonisk skikkelse på rekordtid; den typen monster som fester seg i underbevisstheten og føles som om han på en eller annen måte alltid har eksistert. En velkledd gentleman med lange armer og blankt fjes, som lusker rundt i skogen og er særlig glad i barn. Han dukket opp i flere dataspill, en rekke amatørfilmer av jevnt over begredelig kvalitet og nådde høyden med YouTube-serien Marble Hornets. Et ambisiøst ARG-prosjekt skapt av Troy Wagner og Joseph DeLage i 2009, som spenner over tre sesonger og er sett av drøyt 114 millioner! Den har flere avleggere, en egen tegneserie og fostret den løsrevne filmversjonen Always Watching: A Marble Hornets Story.
En «found footage»-grøsser som effektivt kverket mesteparten av entusiasmen for Slender Man - her også kjent som The Operator. Man er ikke nødt til å horve over de 133 episodene av Marble Hornets, eller dykke dypt ned i kaninhullende rundt denne vidtspennende og stadig skiftende mytologien for å begripe filmen, som mest er et bagatellmessig sidespor. Kameramannen Milo (Chris Marquette) jobber for et lokalt nyhetsteam i California og under en nyttårsfest i 2013 har han en rask toalett-pulings med den pilleavhengige TV-reporteren Sara (Alexandra Breckenridge). Etter å sobret opp tar Sara avstand, dytter Milo inn i vennesonen og gjør et helhjertet forsøk på å avruse seg. Milo viser seg å være en passiv-aggressiv fysak som smugfilmer henne på vei til AA-møter, og oppfører seg på en måte som burde få alle varselbjeller til å ringe. Situasjonen blir ikke bedre etter at Sara innleder et forhold til den bråkjekke TV-produsenten Charlie (Jake McDorman), som treffsikkert blir beskrevet som en «Ivy league douchbag». Deres siste rutineoppdrag er å følge et firma som kjøper opp private hjem på tvangsauksjoner og pusser dem opp. Et av hjemmene er imidlertid veldig velholdt, og beboerne ser ut til å ha forsvunnet sporløst. TV-teamet oppdager det offisielle Slender Man-symbolet (en sirkel med kryss over) malt på veggen i kjelleren, og finner en eske med miniDV-kassetter i et skap låst med kjetting. Charlie spekulerer i at familien kan ha blitt myrdet av en seriemorder i Zodiac-stil, og ser potensialet for en nasjonal nyhetssak.
Milo får oppgaven med å gå igjennom disse hjemmevideo-opptakene, og ser glimt av en svartkledd skikkelse som lurker i periferien rundt familiemedlemmene. Snart finner Milo Slender Man-merket etset inn i nakken, og blir selv hjemsøkt av denne busemannen. It’s slenderin’ time! Slender Man er portrettert av Guillermo del Toro-veteranen Doug Jones, som dessverre ikke får sjansen til å gjøre noe særlig mer enn å stå helt urørlig ikledd en svart dress med noe som ser ut som en strømpebukse tredd på hodet. Så alt i alt kan jeg ikke påstå at Slender Man-mytologien blir maksimalt utnyttet her, selv om filmen ellers er helt kompetent iscenesatt. Fremfor å overlate den kreative kontrollen til skaperne av web-serien ble regien overtatt av debutanten James Moran, som (neppe tilfeldigvis) hadde jobbet som regiassistent på flere Paranormal Activity-filmer. Det store problemet er at han ikke klarer å bygge opp noen antydning til spenning, trykkende stemning eller engang orkestrere noen effektive «Bø!»-øyeblikk her. Han signaliserer for tydelig når noe skummelt er i ferd med å skje, med statiske forstyrrelser og støy på lydsporet. Kult-kjenningen Angus Scrimm gjør forresten et raskt gjestespill som mentalpasient (en liten hyllest til det faktum at hans The Tall Man fra Phantasm-filmene var en av de originale inspirasjonskildene bak Slender Man).
