22. juli

Det finnes hestejenter, skriver Ida Lødemel Tvedt, og det finnes hvaljenter. Der hestejenta er «omsorgsfull og velpleid og tiltrukket av boybandgutter og blanke overflater» er hvaljenta «selvopptatt, megaloman og uflidd, tiltrukket av store, rue overflater.» For hvaljentene er havet «et bilde på opprinnelse, totalitet og sammenheng, men også på oppløsning, avgrunn og selvutslettelse.» Denne formålsparagrafen serveres helt i begynnelsen av Marianegropen, essayboka til debutant Tvedt. Boka er oppkalt etter verdens dypeste farvann, men Tvedt vil nødig at man skal misforstå tittelen, og skriver at «det verste ville vært om noen leste det som en påstand om dybde, som i spesielt […]