Seks episoder, 8000 gafler, fem millioner sannheter

For å forstå 22. juli, må en forstå hvilke strukturer som utgjør det norske samfunnet. Serieskaperne Sara Johnsen og Pål Sletaune vil at vi skal tenke gjennom 22. juli på nytt.

b
a

For å komme seg til Norges høyeste takterrasse må man først ta heisen opp 25. etasjer, skyve til side en tung metalldør og klatre opp en parkeringshusaktig metalltrapp ytterligere to etasjer. Så står man der, på toppen av Postbygget, tidligere kjent som Postgirobygget og er for første gang likeverdig med Oslo Plaza.

VI DELER utsikten med Sara Johnsen og Pål Sletaune, skaperne av NRKs 22. juli-serie. De hadde som mål å fortelle en sannhet om 22. juli og måten de valgte å gjøre det på var å gjennomføre en seksepisoders disseksjon av det norske samfunnet. Og kanskje er det derfor vi har tatt dem med opp hit, selv om Johnsen har høydeskrekk –
dette må jo være stedet i Oslo man ser mest av dette Samfunnet. I tillegg var det i dette bygget Aftenposten, arbeidsplassen til seriens hovedperson (jada, Anine Welsh er hovedpersonen), holdt hus den sommerdagen for snart ni år siden.

Utsikten er pretty sweet.

Sara Johnsen: – Rett før premieren tenkte jeg: folk kommer ikke til å se det. De er lei. Det vi forteller er jo en veldig sakte fortelling. Det ikke er en actionfortelling hvor man skal følge en karakter med mål, hindring og handling.

OVER ÉN MILLION nordmenn har sett den mest sette episoden. Også kunstnerisk har serien vært en suksess. Den beste om 22. juli hittil? Ja!
Der Pauls Greengrass’ Netflix-film 22. July fremstod platt og overfladisk sett med norske øyne, og Erik Poppes Utøya: 22. juli fremstilte terroren som en ubegripelighet, der mantraet var «vi vil aldri forstå», prøver Johnsen og Sletaune på det helt motsatte, nemlig å prøve å forstå. Hvordan kunne det skje her? Hvorfor skjedde det akkurat da?

Pål Sletaune tror folk har hatt behov for å tenke ordentlig gjennom det en gang til.

P: – Hele idéen vår er å fortelle om de rundt.

Han utdyper:

– Det vi prøvde å gjøre tok vi fra The Wire, den journalistiske måten å jobbe på. Å ta utgangspunkt i virkeligheten. Vi tenkte ikke på hvilke serier vår serie skulle ligne på. Det kan ikke være slik at film- og TV-serier blir en evig selvrefererende greie som bare går og går av seg selv, uten input fra virkeligheten.

LES OGSÅ: «Utøya 22. juli»: – Pinlig dårlig omgang med subtile virkemidler og klisjeer

I MANGE AV lanseringsintervjuene duoen har gitt, har hovedfokuset vært på dette, altså «prosessen». De har snakket med folk i nødetatene, folk på sykehusene og i politiet – ja, generelt sett vært så grundige i research-arbeidet en nesten må være når en skal lage drama basert på 22. juli.
Men er det en fare for at dette fokuset på arbeidsprosess gjør at vi går glipp av noe av det serien forsøker å formidle? Sagt rett ut: at det er sterke strømninger i det norske samfunnet som direkte eller indirekte førte til terrorangrepet? Burde vi ikke snakket om de hatefulle idéene som ulmer der ute – fortsatt?

Bør vi ikke skrote New Public Management en gang for alle?

Den er de ikke med på, Johnsen og Sletaune, som forresten også er et gift ektepar, med det innebærer av handleposer med julegaver som skal byttes (lovlig sent!), små dult og smil underveis.

Det karakterene bryr seg om og er frustrerte over – innsparingstiltak, stoppeklokke-omsorg, overtid og sviktende kommunikasjonslinjer – kommer fra nettopp prosessen.

S: – Vi kan ikke egentlig smykke oss med å ha vært så enormt samfunnsengasjerte i noen av våre andre prosjekter. Veldig mye av det kom da vi begynte å intervjue folk. Da kom disse historiene som man ble veldig overraska over.
S: – I begynnelsen ble vi veldig opptatt av konsulentbyråer og hvordan de påvirker politiske prosesser. Hvordan konsulentbyråer har vært involvert i den fusjonen ved Ullevål. Det fikk vi høre om fra legene. Det var ikke noe vi visste om på forhånd. Vi var kanskje litt blåøyde, kan man si?

DET SOM SJOKKERTE aller mest, var å oppdage at Norge har veldig mange systemer der de på toppen egentlig ikke vet noe om hva dem under dem driver på med. Politimestre er ikke politi lenger. Det heter bare sjef nå. Og sjefe kan man gjøre hvor som helst. Denne måten å organisere institusjoner gjør det vanskeligere å snakke sammen, mener Johnsen.

S: – Det finnes offentlige systemer der du ikke kan krangle med sjefen uten å få en følelse av at okei, da får jeg ikke den stillingen. Det var litt overraskende for meg.
S: – Jeg syntes også det var veldig rart å høre om rapporteringen. At leger på traumestua må skrive rapport om hvilke kanyler som er brukt, liksom. Fordi det er en økonomi! Man tenker at et sted, i visse situasjoner, så oppløses den økonomiske tankegangen. At da gjelder det å redde, da er det liv og død. Det er ikke sånn at man lurer på om man skal sende helikopter til Utøya fordi det koster penger. Man tenker at sånn er det ikke.
P: – Men sånn er det.
S: – Ikke så enkelt da!
P: – Neida. Det er spissformulert. De økonomiske modellene som McKinsey (konsulentbyrå journ.anm.) bruker, ble utviklet i bilfabrikkene i Detroit på 30-tallet. Akkurat de samme prinsippene som er laget for å lage en Ford raskest mulig, brukes for å få et sykehus til å bli lønnsomt. Man skal ikke være så veldig smart for å skjønne at det kanskje er feil tankegang.

LES OGSÅ: Kommentar: – NRKs nye arkivavtale er uakseptabel

REGNESTYKKENE SOM ble gjort for å finne ut hvor mye Ullevål sykehus var verdt, var helt ned til bestikket. Man telte gafler, skjeer og kniver. Hva vil det lønne seg å gjøre med 8000 skjeer, mon tro? Det kan jo tenkes at gaflene bør legges ut på anbud, mens knivene bør være helseforetakenes ansvar. Så får fylkeskommunen styre med skjeene.

Ja, det er lett å harselere med markedstenkningen som Johnsen og Sletaune tar et oppgjør med i 22. juli, men det er grunn til at New Public Management slo gjennom i utgangspunktet. Det offentlige behøver koordineringsmekanismer.

P: – Det er jo egentlig verdens beste innsalg. Vil vi få mer ut av våre felles penger? Ingen vil si nei til det. Skal vi drive ting mer effektivt? Ja, selvfølgelig! Men hvis man bruker en modell som viser seg å gjøre det motsatte, så må man også tørre å si det.
S: – Og det er viktig å lytte til de menneskene som faktisk jobber der ute. Hva er det politimenn føler de ikke får gjort? Man må lytte til de menneskene, man kan ikke late som at alt skal toppstyres og så går det fint.

Dere har sagt at dere er opptatt av at sannheten om 22. juli ikke skal bli forvrengt. Men hvor sikre er dere på at det dere viser er sannheten?
P: – Hva er sannhet? Ikke sant. Dette er en dramaserie, det er viktig. Det er ikke en dokumentarisk gjengivelse av det som skjedde. Men vi har beholdt faktaene i bunnen. Virkeligheten i seg selv er utrolig rotete, hvis man skal lage film av den så må man uansett ta valg. Det er viktig at folk leser seg opp, ser dokumentarer og fyller ut vårt bilde.

Fiksjonalisering åpner for en klarhet. Er fiksjonene sannere enn virkeligheten?
P: – 22. juli har fem millioner forskjellige sannheter. Vi kan ikke påberope oss en sannhet, men det er en dramatisk sannhet, og vi har etterstreba å få det så sant som man får det.

Så tar vi heisen ned til gateplan igjen. Vinduene ut mot rundkjøringa mellom Postbygget og det forhatte Galleri Oslo-bygget kaster sterke refleksjoner. To menn som ser ut til å være østeuropeere bruker glasset som speil. De barberer seg og tar gelé i håret og bryr seg ikke om at vi trasker forbi. Norge fortsetter.

Dette intervjuet sto først på trykk i NATT&DAGs januar/februar-utgave. 

LES OGSÅ: Det digitale 22. juli-minnesmerket viglemmerikke.no er glemt