Møt veggen i B-Boy Infinite, en illevarslende advarsel om de grenseløst uhyggelige konsekvenser av den helseløse kampen for tilværelsen i vår senkapitalistiske epokes digitalføydalistiske rotterace. Det skriver Rasmus Hungnes i en anmeldelse med slående likheter til spillet.
Det nye spillet til Oslo-rapperen B-Boy Myhre har fått navnet B-Boy Infinite og går langt på vei ut på å løpe et langt og lenger enn langt, evinnelig, uvinnelig, endeløst hekkeløp, om og om og om igjen, mot det uunngåelige endelikt som lurer i, langs, hinsides eller foran horisonten. Kommer det til kort? Går det for langt? Er B-Boy Infinite spillenes motsvar til The Room; «the Citizen Kane of bad games»? La oss finne det ut.
Og la oss starte med begynnelsen.
Når en surfer inn på Neocities for å spille B-Boy Infinite, et musikkvideospill laget til låta 1-2 step fra Oslo-rapperen B-Boy sitt nye album, sitte inne, ser man først en ladeskjerm. Det skal sies at mye kan sies om det som foregår på denne ladeskjermen, og det skal sies at noe av det skal sies nedenfor. Når ladeskjermen er overvunnet – her er tiden ditt våpen: flere sekund av din tilmålte tid på denne jord kan det ta å runde ladeskjermen til B-Boy Infinite – kommer du til tittelskjermen. Her står en karakter parat, klar til dyst, sett bakfra i en stilistisk fremstilling som kunne vært unnfanget under en menage á trois mellom tredjepersonspill som Space Harrier 2, MDK og Tomb Raider. Et forflatet landskap ligger foran deg.
Uncanny unvally
Det er som om landskapet er dekket av en usynlig, illevarslende tåke; det mest treffende begrepet jeg kommer på hvis jeg skal beskrive fornemmelsen som beskrevet her, er det psykoanalysens allfader, den østerriske psykiateren Sigmund Freud, kalte Unheimlich – hemmelighetsfullt, uhyggelig, som om gjenklangen av et subliminalt ekko ljomer mellom rutenettets streker: the uncanny (uncanny… (uncanny…) ((uncanny…))).
Det overveldende, fremmedgjørende preget i B-Boy Infinite understrekes i B-Boy Infinite av matrisen som dekker det kalde landskapet og strekker seg inn mot en evig tomhet, på tvers av horisonten i det fjerne, i likhet med landskapet forøvrig fullstendig forflatet, uvirkelig, fjernet fra virkeligheten lik flatjordernes tankegods. Landskapet, om man kan kalle det det, er kun brutt av søyler, bokser og blokker prydet med popkulturelle referanser: Playboy-kaniner og andre forvridde bilder på den senkapitalistiske såkalte samfunnsordens svimlende tomhet strekker seg over søylene, boksene og blokkenes flater. Sannelig, disse er forferdelsens tapeter.
B-Boy-sporet 1-2 step utgjør altså lydsporet, og det er forunderlig hvor godt det står seg der det står og går på repeat, i en endeløs sløyfe, en hyllest til Möbius-stripens uforlignelige tilnærming til høyere dimensjoner enn de fire vi – deg, meg, de andre – kjenner på kroppen vi beveger oss gjennom eksistensen i i denne firedimensjonale eksistens vi for tiden eksisterer i. Igjen og igjen og om og om osv. og om igjen spiller låten, både igjen og igjen men også både igjen og igjen og så videre dertil. Repetisjonen blir til en slående metafor for den daglige tralten, dette konstante teknoføydalismens forråtnende rotterace; den kollektive fremadstormingen mot et illusorisk mål som stadig flytter seg fremover… Akten, jakten etter lykke, jaget etter trygghet, den desperate søken etter mening, kjærlighet, gjenkjennelse, eller i det minste en opplevelse av økonomisk sikkerhet som er dømt til å feile. Og så møter du veggen hvis du ikke dør først.
«Møt en vegg, gå rundt den», ljomer en stemme som fra oven i storslagen stereo. Hvert bidige andre minutt: «Møt en vegg, gå rundt den». Eller «møt en vegg og dult den»?
«Møt en vegg, gå rundt den». Det er faktisk akkurat det som må til for å utsette det uunngåelige endeliktet i B-Boy Infinite. Å unngå boksene og blokkene som står spredd utover spillets verden, tilfeldig plassert slik at ingen runde av dette marerittaktige hekkeløpet blir den samme, med hopp og sidesprang og tjo og hei. I B-Boy Infinite.
Eller kan det være…?
«Møt en vegg, gå rundt igjen?»
Tilbake til start. Nederst på startskjermen dekkes nedre rammekant av et truende flammehav. Flammene slikker din rumpe. Tittelskjermen putter en brann under din rumpe, og det er ikke annet å gjøre enn å løpe av gårde. Når løpet er i gang er det for sent å snu, for sent å stanse. Du ser deg aldri tilbake i B-Boy Infinite. Det er spillmekanisk umulig.
B-Boy Infinite foregår, som den oppmerksomme leser trolig har oppfattet, i tredjepersonsperspektiv, og den oppmerksomme leser lurer kanskje på hvorfor jeg da omtaler spillerens avatar i andreperson. Jeg kan likegodt omtale den som «jeg»-personen, i førsteperson. Med fare for å gjenta meg selv: La meg forklare.
Det er ikke mulig, faktisk klin umulig, å forstå B-Boy Infinite uten å ta inn over seg det kunst- og kulturhistoriske faktum at spillet springer ut fra den tyske romantikkens landskapsmaleritradisjon.
En av mine konsulenter formulerte det kort og konsist, da han ble konfrontert med spillet: «Gøyt! Rævva spill, da😂»
Jeg svarte med et spørsmål.
«Kan jeg sitere deg på det?»
«Kommer an på hvor gangsta den der rapperen er…» svarte en av mine mange personlige rådgivere.
La meg utdype.
Med fare for å gjenta meg selv. Igjen og igjen og igjen. Som B-Boy Infinite.
The Room, som jeg var inne på, er en dyptloddende analyse av nære relasjoner og det emosjonelle avfallet som kan oppstå i kjølvannet av bedrag og lurendreieri i det en person oppfatter som sin indre, betrodde sirkel, mesterlig formidlet med surrealistiske virkemidler for å avsløre eksistensens essensielt absurde essens, essensen av virkelighetens eksistens’ essens’ essensielt absurde essensielle kvalitet og kvalitative essens. B-Boy Infinite tar i bruk liknende, men ulike, verktøy fra samme kasse i sin overføring av den sentrale problemstilling til samfunnets overordnede strukturer, det politiske substrataet våre såkalte liv utspiller seg på. Dette gjør B-Boy Infinite med kløkt og klasse i B-Boy Infinite.
B-Boy Infinite «e’kje så lette å sette i bås. Han gjenge heilt si eia rås (/ thorstein hyl he si eia rås) », som rapperen Torstein Hyl rapper i rapgruppa Sidebroks raplåt Si Eiga Rås fra 2004. Sjangermessig står B-Boy Infinite støtt i og med sine lavpolygonale joggesko solid plantet i jorda – rettere sagt den rigide griden som utgjør bakken; The Matrix, tilværelsens grunnlag. Jordsmonnet B-Boy Infinite vokser sine sko ut fra er sjangeren som kalles infinite runner, alternativt: eternal runner.
I likhet med andre spill i samme sjanger, så som for eksempel Run Jesus Run og slik som til dømes B-Boy Infinite, går B-Boy Infinite ut på å holde ut et teoretisk sett i teorien potensielt endeløst kappløp mot tid, rom og evigheten lengst mulig, utsette ditt uunngåelige endelikt så langt og lenge du bare kan, så lenge det går. For deg. Helst lenger enn langt; i B-Boy Infinite har du muligheten til å oppnå en stadig utfordret plassering på spillets high score-tavle. For en ære å pryde en slik liste med sitt eget navn, nedsenket i anger og skam over å ha brukt altfor lang tid på å spille B-Boy Infinite!
Selv har jeg spilt B-Boy Infinite i mange minutter. Var det dette jeg ville bruke min dyrebare levetid, flere min av min periode i rollen som bevisst skapning inkarnert i form av mitt legeme, på? Svaret finnes blant disse bokstaver og tegn. Den som leter skal finne. Et eller annet. Noe som kan kalles «noe». Eller ingenting. Jeg aner ikke, det eneste jeg aner er at jeg intetaner. Eller «noe». Noe kan nok finnes. Iallfall mellom disse linjer.
De nevnte minutter er tid jeg aldri – si aldri! – vil få tilbake. Men hva betyr vel det? Det intense gameplayet i B-Boy Infinite tvinger spilleren inn i nuet; flyten; en tilstand av mindfulness.
De nevnte minutter er tid jeg aldri – si aldri! – vil få tilbake. Men hva betyr vel det? Det intense gameplayet i B-Boy Infinite tvinger spilleren inn i nuet; flyten; en tilstand av mindfulness. Visste du at matrise betyr livmor? Ja, rutenettet symboliserer altets genese, vårt alles opphav, det vår eksistens springer ut av. Trykk start for å ta beina på nakken og beine av gårde inn mot det ukjente som ligger bak, langs, foran eller under horisonten.
«Den som har begge beina på jorda står stille», som det heter i tittelen til fabelprosaforfatteren Tor Åge (T.Å.) Bringsværds fabelprosaroman Den som har begge beina på jorda står stille (eller: Alveolene kommer!). Om de merkelige hendelsene som rystet London den 26. og 27. mai 1973. En digresjonsroman. Vel blåst! fra 1974.
Men du, du løper, du, i B-Boy Infinite. Du springer, løper, bykser, først i rolig joggetempo, akselerasjonen er nærmest umerkelig; før du vet ordet av det befinner du deg i en tilstand av heseblesende sprint, spurt og det som hurtigere er. Terminalhastighet – og hinsides.
En effektiv meditativ øvelse er dette spillet, B-Boy Infinite.
Hinsides, ikke en gang til, horisonten kommer du aldri – den horisontale horisontlinjen beveger seg ustanselig fremover i takt med dine fottrinn. Her utspilles et håpløst, evinnelig, uvinnelig kappløp mot uendeligheten.
Vi har allerede påpekt at B-Boy Infinite bærer åpenbare fellestrekk med Tommy Wiseaus elskede og forhatte film The Room fra 2003. Det sies at alle veier fører til The Room, men du vet forvillelsen har gått for langt ut på ville veier når det, som ved et trylleslag fra skyfri himmel, i et skjebnesvangert øyeblikk slår deg at plottet i verdens beste dårligste film likner mistenkelig på ditt eget liv. Det at åpenbaringen manifesterer seg som en kognitiv mashup av Britney Spears’ Oops I Did It Again og The Midnight Blue Bands Love Is All Around (I Feel It in My Fingers I Feel It in My Toes) gjør knapt saken bedre. Bare litt.
Spill-som-ekstramateriale-tradisjonen er en lang og tradisjonsrik gjenganger i vårt langstrakte lands lange musikktradisjon: Datarocks sagnomsuste hjemmebrente 3-tommers mini-CD Greatest Hits / Demos fra 2002 inneholdt spillet Romsvelene, en Space Invaders-klon der spilleren kjemper en djerv kamp mot rømme- og syltetøydryppende sveler. Nå, tre og tjue år senere (2023), disker Oslo-rapperen B-Boy Myhre opp med et musikkvideospill til låta 1-2 step fra det ferske albumet sitt, «sitte inne».
Det blir ganske nøyaktig tjuetre år på to norske musikkutgivelser med tilhørende spill – minst.
B-Boy Infinite står med føttene godt plantet i infinite runner-sjangeren, og går ved siden av andre endeløse løpespill (også kjent ved betegnelsen endless runner) slik som Run Jesus Run a.k.a. The 10 Second Gospel og Run! You Fucker! ut på å beine på så lenge som mulig. Her må det hoppes og bykses, springes til den ene siden til den andre, bokser, blokker og søyler må fintes og kryptovaluta samles. Spilleren løper et kappløp mot det uendelige, et håpløst hekkeløp uten ende med dorull i hende. Målet er å utsette det uunngåelige: å møte veggen. Hvis man gidder; dersom kondisjonen og motivasjonen og konsentrasjonen holder, kan man oppnå den usigelige æren det er å pryde high score-tavlen med sitt navn. I B-Boy Infinite. Hvis man gidder. Det er trasige spor hovedpersonen i B-Boy Infinite er dømt til å tråkke opp, igjen og om og om igjen osv. I all evighet. Hvis man gidder. Og overlever såpass lenge. Amen.
«Gåmann», som de sier i bergensområdet: Sporet 1-2 step utgjør altså lydsporet, og det er forunderlig hvor støtt det står seg der det står og går på repeat, igjen og igjen og om og om osv. igjen, og men både også igjen og igjen og så videre hvert bidige andre minutt høres en inkorporeal stemme resitere den samme verselinjen i fredsæl stereo: «Møt en vegg, gå rundt den». Det er faktisk akkurat det som må til for å utsette det uunngåelige endeliktet som venter spilleren i B-Boy Infinite. Dine eneste muligheter er å hoppe og tråkke sidelengs – «1-2-step, 1-2-step, 1-2-step. 1-2-step, 1-2-step, 1-2», som B-Boy rapper i 1-2 step – ved å trøkke på tastaturets piltaster med en finger eller tre, de der knoklete greiene som stikker ut fra hender, alternativt tafse på en berøringsskjerm med fete, basilluskbefengte kleptopølsetipper – eller kanskje heter det tupper. Nesegnukking og tilsvarende funker sikkert også.
Med fare for å gjenta meg selv, så tilhører stemmen den tidligere nevnte artisten B-Boy Myhre, en rapper med uforlignelig flow og en framifrå poet. Jeg kommer til å tenke på visesangen Somliga går med trasiga skor fra 1968, der Cornelis Vreeswijk synger som så: «Somliga går med trasiga skor.» Spillerkarakteren i B-Boy Infinite er på sin side ingen somlepave; hen løper et evinnelig, uvinnelig hekkeløp iført lavpolygonsko, inn mot evigheten med dorull i hende. Uten ende, men med et uunngåelig endelikt i vente.
Vi har her å gjøre med et spill i tredjepersonsperspektiv. Spilleren ser sin avatar bakfra, og som enhver Tomb Raider– og GTA 3–V-tv-spiller vet, har seteballen og rumpeballen (latin gluteus) en magnetisk effekt på øyeballenes blikkkasting. Videre er dorullen delvis skjult bak, det vil si foran, avataren, og den som har blitt inndoktrinert, slik vi er, med de sedvanlige voldsspillskonvensjoner, vil stå i fare å anta at det er et skytevåpen som holdes der fremme. Det er ikke noe å skamme seg over, for en av den klassiske dorullens bestanddeler er det sylindriske hølet som i en del tilfeller tres over dorullholdere montert på vegger i mange av de tusen hjem: Doruller har altså, i likhet med skytevåpen og selveste B-Boy Infinite, et slags løp.
I motsetning til dorullens øvrighet, er dette tomrommet faktisk den delen av slike produkter som skaper færrest problemer i Norges renovasjonssystem og avløpsrør, for det er etterhvert allment kjent at slike pappgjenstandes skal hives i papirgjenvinningen. Det er vel også etterhvert allment kjent at protagonistene i en av de mest kjente tv-spillseriene som eksisterer på vår jord er rørleggere: Jeg snakker selvsagt om Super Mario Bros. Mario-serien går blant annet ut på å løpe og hoppe, og det gjør B-Boy Infinite også. Her skal det beines og springes av gårde over og innimellom et labyrintisk virvar av søyler, bokser og blokker, og slike finnes det også flust av i Mario-spillene. Et annet sentralt element i Mario-spillene er harda cash i form av roterende gullmynter; i B-Boy Infinite vil spilleren finne et vell av roterende kryprovaluta. Målet? Opphopning av virtuell rikdom og evt. berømmelse gjennom plassering på high score-tabellen vi har diskutert over.
Likhetene mellom Mario-spillene og B-Boy Infinite stopper ikke der, men der brorparten av spillene om Mario-brødrene blir plassert i plattformspillsjangeren, står B-Boy Infinite med de lavpolyganistiske joggeskorepresentasjonene solid plantet i endless (eller infinity) runner-sjangeren, hvor spillerkarakteren i likhet med hovedpersonen i Run Jesus Run og Run! You Fucker! står fastlåst i et maratonløp i fullt firsprang i retning evigheten – teoretisk – potensielt – – på sine lavpolygon-ben. Et menneske av kjøtt og blod vil selvsagt ikke klare å holde den dorullholdende avataren gående fullt så lenge, og det fremstår som sannsynlig at runden vil ende før evigheten er omme. Men en kan forestille seg at en bot opplært til formålet kunne fått det til – så lenge strømnettet fører energi.
Hva består så B-Boy Infinites effektive kunstneriske virkemidler i og for seg selv i og av? La oss starte med begynnelsen: en ladeskjerm. Tilsynelatende tilfeldige tall popper opp fra intet over en sort flate; 11, 25, 7, 97 – ved hver innlasting av browserspillet B-Boy Infinite vises en rekke formodentlig tilfeldige tall mellom null og 101 i løpet av kort tid. Sifferrekkens kombinasjonsmuligheter peker i retning uendeligheten, evigheten, og fungerer som et frampek mot budskapet som står i vente i B-Boy Infinites horisont.
Spillet starter altså med en monokrom, svart bakgrunn. I forgrunnen står bokstaver utført i rødt og sort på tvers av et godt brukt våpenskiold. Nederst på sistnevnte, i spissen, ikke den nedre, butte enden, ruver tre hodeløse strekmennesker i halvspagat med armene i været – eller er det omvendt? Så sannelig, jeg holder min smarttelefon opp-ned. Merker jeg nå som jeg leser mine første berøringstastaturnoterte tanker omkring dette uutgrunnelige mesterverk; før jeg skriver dette, skrev jeg dette:
«Pejrriy6pbåkjlu64kuly6otykhft6og46iujo5pjh5of4tpyuo5»
Strekfigurene står på hodet med bred håndstilling, som for å demonstrere styrke, bena spredt til siden – et tegn på åpenhet og nestekjærlighet? Omtrent slik ser denne trioen ut:
xXx
Dette bildet går igjen i B-Boys libretto: «Bli varm, så våt, så klam, så svett. Så stram, så rå, gå langt, gå bredt», rapper rapperen B-Boy i 1-2 step. Hooken starter slik, ifølge Genius.com: «Stå tett», men jeg, meg selv, jeg hører: «Star Trek», hvilket gir mening siden jeg-personen i låta er en kryptoinvesterende innesittende EDB-entusiast som holder party i VR eller Cryptoland eller noe i en berusende rus frembrakt av et rusmiddel av noe slag bestilt på Tor. «Den som har begge beina på jorda står stille», som det heter i den klassiske spekulative fiksjon-romanen fra 1974, Den som har begge beina på jorda står stille (eller: Alveolene kommer!). Om de merkelige hendelsene som rystet London den 26. og 27. mai 1973. En digresjonsroman. Vel blåst! av Tor Åge (T.Å.) Bringsværd.
Hooken starter slik, ifølge Genius.com: «Stå tett», men jeg, meg selv, jeg hører: «Star Trek», hvilket gir mening siden jeg-personen i låta er en kryptoinvesterende innesittende EDB-entusiast som holder party i VR eller Cryptoland eller noe i en berusende rus frembrakt av et rusmiddel av noe slag bestilt på Tor.
Nå har det seg jo slik at rappere gjerne spiller på dubletter av språklig oppfattelse – tenk bare på lagene av mening i den velbrukte frasen big dick energy – så B-Boy Myhre sier sikkert både og. Samtidig! Det er hva jeg kaller voident. Voident ville Bjarne Melgaards NFT-«kunst»-«metavers»-«rave»-«vernissage» i Cryptoland tidlig i 2022 også vært, hadde det bare ikke vært så kjedelig at jeg glemte det rent. Jeg tror jeg var innom. Men det fant uansett sted (i Cryptoland), og dette kan jeg si med sikkerhet: De få deltakerne som var der, og det var ikke rent lite få, stod slett ikke tett der ute på Cryptolands virtuelle arena, det var ikke mye emote-dansing der i gården, nei. Det var muligens en til dels pinlig gig for Prins Thomas eller hvem det nå var som var headliner på dj-lineupen.
Tilbake til startstreken – and beyond! Teoretisk sett kunne man sett for seg at en bot kunne trenes opp til å spille B-Boy Infinite og potensielt i teorien kunne, om ikke akkurat overvinne, matche selve spillet. I en slik fastlåst tilstand, patt, som det heter på sjakkspråket, et voldsomt prosessor-mot-prosessor ikke-sluttspill, kan man alltids se for seg at løpingen kunne holde seg gående i all evighet. Men nå må du jo huske på at det er somme hendelser som kan komme til å inntreffe før evigheten er omme. Jeg nevner i fleng: en solstorm slår ut planetens elektroniske duppeditter (det har hendt før), strømnettets post-apokalyptiske kollaps, solens død.
Jeg digregerer. La oss gå tilbake til sakens kjerne: Dopapir. Dorullen blir i B-Boy Infinite først åpenbar etter første feiltrinn. Når en, slik de fleste spillere utvilsomt kommer til å gjøre, kræsjer inn i en av søylene, boksene, eller blokkene som må hoppes over eller fintes dersom en skulle ønske å utsette løpets abrupte ende, svinges spillkarakteren 180 grader, og når avatarens front vendes mot spilleren, blir det åpenbart: Det hen holder i de digitale hender er en rull med dopapir.
Når en skal tenke på B-Boy Infinite er det viktig å holde i sin mentale mente relasjonen mellom tysk romantisk landskapsmaleri og den formen for tredjepersonsperspektiv som finnes i spill som B-Boy Infinite. I Caspar David Friedrichs berømte maleri fra 1818, Der Wanderer über dem Nebelmeer, betrakter betrakteren en person bakfra, projiserer sitt eget selv inn gjennom lerretet og inn i denne skikkelsens situasjon. Man lever seg inn i opplevelsen av å stå på en fjellknaus og skue ut over det utstrakte landskap i ærefrykt over skaperverket, naturens mirakel, i dyp undring og stille kontemplasjon over eksistensens mening og grunnlag. Hva ligger bak horisonten? Er universet (et begrep som innbefatter alt som eksisterer i tid og rom) uendelig, evigvarende? Hva hender der nede i dalføret mellom fjellene, hva skjuler seg under tåkelaget? Hva er meningen med livet? Hva er poenget med det hele?
Slike tanker gjør en seg også når en projiserer seg selv inn gjennom skjermen og inn i rollen til løperen i B-Boy Infinite. Jeg springer inn i det ukjente, finter søyler, bokser og blokker prydet med Playboy-kaninen og sånn. Og jeg spør meg selv: Hva ligger bak horisonten? Er spillets univers endeløst, vil det ingen ende ta? Hva er meningen med livet mitt? Hvorfor utsetter jeg meg selv for dette? For den saks skyld, hva er poenget med eksistensen i seg selv? Hva er poenget? Hva er vitsen? Hva er meningen med B-Boy Infinite? Har jeg kastet bort alle disse minutter av min tilmålte tid på denne jord? På den annen side, finnes det egentlig noe mer eller mindre meningsfylt i denne eksistensens jammerdal enn å spille B-Boy Infinite?
Om det finnes svar på slike spørsmål vites ikke, og det er sannsynligvis liten mening i å spekulere. Det er muligens her poenget med B-Boy Infinite ligger, men la oss derfor først returnere til det sentrale her, hovedmotivet, eller vandremotivet (eller løpemotivet, amirite) i B-Boy Infinite: Dorullen.
Dorullen var, som vi vet, selve symbolet på velstand under covid-19-pandemiens første fase. Hvem av oss kan vel hevde at vi ikke hamstret disse sylinderformede intimhygieneprodukter, blottet for empati og hensyn til våre medborgere; hvem holdt seg vel for god til å strategisk stable vårt dopapir opp i videokonferanserammens bakgrunn lik beskyttende murer rundt vår intimsfære, som for å lemfeldig signalisere vår rikdom i zoommøter så vel som skypevideosamtaler med familie og venner?
Nettopp denslags tema er det B-Boy Infinite håndterer, fotefarer, forfølger i sine fotspor, slik du forfølger protagonisten i hens løp gjennom B-Boy Infinites verden og kontemplerer gyldigheten av konvensjonelle ideer om verdi, konseptet om privat eiendomsrett, pengesystemer, verdisystemer generelt, og ikke minst stiller du deg selv spørsmål som: Verdsetter du, setter du pris på din tilmålte tid her på denne jord, eller løper du ustanselig mot et illusorisk mål som stadig flytter seg? Hva er det som løper og løper og aldri kommer frem til målstreken? Er det deg, meg, er vi alle sammen fortapt i et uvinnelig spill, en konkurranse uten ende, et dødt løp i jaget mot lykke, rikdom, personlig velstand? Forsvinner vi stadig lenger bort fra hverandre, og mister vi oss selv i prosessen?
Du skjønner det at i B-Boy Infinite kan du ta sidesprang mens du løper i retning fremover, og sidelengs viser det seg også at det ikke finnes noen ende på visa (journ.anm. Det var en ende på den sidelengse visa likevel, se under). Men tilbake? Dit kan du ikke gå – med mindre du feiler. Det er ikke mer enn et lite feiltrinn som skal til før tilbakeslaget slår deg, du møter veggen, så å si, og når ordet «Wasted!» popper opp i doble bokstaver på din skjerm, vet du at løpet er kjørt.
Og så er det tilbake til start, og jaget, jakten på det ukjente, starter om igjen, det fortsetter, og valget om å forlate tralten, det endeløse rotteracet, det er det bare du som kan ta – du må ta vare på deg selv for å kunne ta vare på andre.
Eller velger du å fortsette opphopningen av abstrakt valuta, håpe på avkastning som kanskje kommer, kanskje ikke kommer, og uansett ikke kommer til å gjøre deg lykkelig; ønsker du virkelig å kaste bort livet, ofre deg på kapitalens alter til du dævver, smertefullt, i ensomhet, hjelpeløs? Var det verdt det? Er det det du vil? Vet du hva du vil?
Ja, dybden i B-Boy Infinite er uutgrunnelig. Spillets effektive, målrettede virkemidler understreker på mesterlig vis blockchain-teknologiens patetiske og destruktive karakter; det at den som graver etter kryptovaluta graver en grav (for seg selv og andre, fordi det kanaliserer enorme mengder energi inn i intetheten, tomheten, verdiløsheten og avslører kryptoinvestorenes ufattelige idioti – «NFT»-er er intet annet enn forherligede, eksponensielt energisløsende kvitteringer som gir stakkarslige kapitalismetilhengere en innbilt følelse av eierskap, å investere i krypto er å investere i ingenting – eller verre: fremskyndelse av katastrofen. Under en strømkrise).
Med fare for å gjenta meg selv, er B-Boy Infinite en skarp polemikk mot den senkapitalistiske samfunnsordenens verdisystem. Hva er dine verdier? Her, i B-Boy Infinite, løper du av gårde, omgitt av marginale variasjoner over stadig gjentakende representasjoner av underholdningsprodukter, simulacra, et spektakkel av forflatede, fordreide simulasjoner, etterlikninger av etterlikninger av meningsfattige kulturartefakter. Du løper ensomt og alene. Er det en verdig eksistens? Er det ikke samvær, intimitet, kjærlighet, nærhet, tilknytning og denslags greier som gir mening til livet?
Spillet mestrer å på mesterlig vis avsløre den uutgrunnelige, altoppslukende tomheten som skjuler seg bak jaget etter rikdom og suksess, og det på mesterlig vis. «Das Nichts» – intetheten, tomheten, negasjonen, ingenting – konsumerer, destruerer, som Michael Endes roman i sjangeren fantastisk litteratur, Die unendliche Geschichte (Den Uendelige Historien) fra 1979, avslører. Historien gjentar seg, lik bildene på søylene, boksene og blokkene i B-Boy Infinite. Som det rappes av B-Boy Myhre i lydsporet, der rapperen B-Boy Myhre rapper: «Om ikke doomsday kommer, kan vi lage det selv.»
B-Boy Infinite står i sitt maratonløp i fullt firsprang inn i evigheten – teoretisk – med sine lavpolygonben solid plantet i endless (eller infinity) runner-sjangeren.
«Den som har begge beina på jorda står stille», som det heter i den klassiske spekulativ fiksjon-romanen fra 1974, Den som har begge beina på jorda står stille (eller: Alveolene kommer!). Om de merkelige hendelsene som rystet London den 26. og 27. mai 1973. En digresjonsroman. Vel blåst! av Tor Åge (T.Å.) Bringsværd. B-Boy Infinite står i sitt maratonløp i fullt firsprang inn i evigheten – teoretisk – med sine lavpolygonben solid plantet i endless (eller infinity) runner-sjangeren. Et menneske av kjøtt og blod vil selvsagt ikke klare å holde den dorullholdende avataren gående så lenge som en eneste evighet, men en kan forestille seg at en bot opplært til formålet kunne fått det til – så lenge strømnettet fører energi.
Det er mulig jeg gjentar meg selv, men hva består så B-Boy Infinites formidable virkemidler i og av? La oss starte med begynnelsen igjen: en ladeskjerm. Tilsynelatende tilfeldige tall popper opp fra intet over en sort flate: 11, 25, 7, 97 – ved hver innlasting av browserspillet B-Boy Infinite vises en rekke formodentlig tilfeldige tall mellom null og 101 i løpet av kort tid. Sifferrekkens kombinasjonsmuligheter peker i retning uendeligheten, evigheten, og fungerer som et frampek mot budskapet som står og venter der borte i horisonten.
Spillet starter med en monokrom, svart bakgrunn. I forgrunnen står bokstaver utført i rødt og sort på tvers av et godt brukt våpenskiold. Nederst på sistnevnte, i den spisse enden, ikke den nedre enden, den butte enden, ruver tre hodeløse strekmennesker i halvspagat med armene i været – eller er det omvendt? Så sannelig, jeg holder min smarttelefon opp-ned. Merker jeg nå som jeg leser mine første berøringstastaturnoterte tanker omkring dette uutgrunnelige mesterverk; før jeg skriver dette, skrev jeg dette:
«Pejrriy6pbåkjlu64kuly6otykhft6og46iujo5pjh5of4tpyuo5»
Strekfigurene står på hodet, bred håndstilling, som for å demonstrere styrke, bena spredt til siden – et tegn på åpenhet? Omtrent slik ser denne trioen ut:
xXx
B-Boy Infinites tittel pulserer synkront og megetsigende i tett takt med våpenskjoldet: B-Boy Infinite. Deretter dukker spillets tittelskjerm opp på skjermen. Igjen ser vi B-Boy Infinites tittel: B-Boy Infinite, Et hav av flammer brenner i nederste billedkant. I sentrum står en skikkelse med ryggen vendt mot betrakteren og stirrer inn mot horisonten. Søyler i alskens lengder ruver opp fra bakken som flammende busker fra jord, bakken er representert med et rutenett. Et genialt kunstnerisk trekk – en kunne saktens tenke på sjakkbrettet, eller tempelgulvene som vi alle kjenner fra initiasjonsritualer hos vestlige esoteriske samfunn, for eksempel Frimurerlosjen, men i B-Boy Infinite er alle felter sorte, så hentydningen mot slikt et tradisjonsrikt spillbrett er minimal, subtil; det vi her har her med å gjøre er det velbrukte mønsteret vi kjenner fra tidlig konseptkunst, et grid, en matrise; selve eksistensen slik vi kjenner dens grunnlag; livmoren til altet – mønsteret skaper et svimlende inntrykk av perspektiv, elegant i sin enkelhet, det ville fått renessansens malere, som fant opp sentralperspektivet (kunstnere på den tiden hadde ikke dybdesyn og observerte derfor kun flater; de eksisterte i en todimensjonal verden, slik verden den gang formodentlig var, lik oldtidens sidescrollende dataspill), til å snu seg i graven. Men de er døde nå. Beinrangel omgitt av jord, i beste fall. De har møtt sitt endelikt, slik du kommer til å gjøre. I B-Boy Infinite.
Inntrykket av dybde er svimlende realistisk i B-Boy Infinite. Referansen til Caspar David Friedrichs berømte romantiske landskapsmaleri, Der Wanderer über dem Nebelmeer fra 1818, er umiskjennelig. Men her er twisten: B-Boy Infinite er et løpespill. Ikke en treig walking sim med innfløkt historie.
Med dorull løper du i tredjeperson inn mot det ukjente, det som ligger bak horisonten. Du samler kryptovaluta. Penger, harda cash, er en velbrukt spilltrope. Mario Bros.-seriens svevende blokker og snurrende gullmyntkontanter har i B-Boy Infinite blitt til søyler utført i playboykaninens stil, strekt ut som flådd hud trukket over en fremmed kropp, skrekkingytende, forskrudd, unaturliggjort. Unheimlich.
Om voldsspill er en kanal for aggresjon og blodtørstig hevnlyst, er vel B-Boy Infinite en substitutt for grådighetens ustanselige løp mot undergangen og helvete på jord. Som B-Boy Myhre rapper i 1-2 step: «La oss starte no’ bråk, la oss lage no’ hell. Om ikke doomsday kommer, kan vi lage det selv.» Her kan økende rikdom tilegnes til fingrene og viljen går i kne. Om du treffer de popkulturelle søyler, da er det slutt. Du er «wasted», som store typer kommuniserer på spillskjermen. Bortkastet. Budskapet er så klart som dagen, det er slående, nedslående, og du slår hodet, legemet, i veggen som du til sist støter på i det endeløse hinderløpet i en labyrint av søyler, bokser og blokker. Utbrent, ødelagt av det heseblesende jaget under den senkapitalistiske verdensorden – eller uorden?
Ja, kapitalismen er noe dritt. Og når enden på kryptohoardingen i B-Boy Infinite inntreffer, altså når du treffer veggen, snur spillerkarakteren seg mot deg og avslører hva hen holder i sin favn: dopapir, selve rikdomssymbolet under pandemien, og dorullen, hva gjør man med den? Man tørker opp tiss og dritt fra urinrørsåpning og endetarmsåpning. Men noe blir igjen. Tillegg av andre intimhygienetiltak som vann, såpe, bidet eller våtservietter må nesten til for at analåpningen skal bli skinnende ren, og da vil man oppleve mindre kløe der bak. Og når livet blir mer behagelig, hvorfor skal man da løpe og slite uendelig i utilfredsstillende jag etter rikdom? Rikdommen er å finne her og nå. I nuet. Flyt.
Dette er det tittelskjermens flammende ende der nede kommuniserer. Brannen nedentil, den sviende kløen i rassen (hilsen Rasssmus); vår kollektive endetarmsåpnings kløe, dette fellsskapelige pruritus ani; endetidens innbilninger: kapitalen og den private eiendomsretten. Eiendoomsretten, eiendomsfeilen. Eiendomsfellen. Eiendommedag. Enden på visa. Du trykker på knapper på desktopen, tafser på skjermen på telefonen. Detaljer. Vi vet hvordan det ender. «Om ikke doomsday kommer, kan vi lage det selv.»
Som min konsulent formulerte det: «Gøyt! Rævva spill, da😂»
Jeg må si meg enig, og legge til at B-Boy Infinite er et dødskjedelig spill.
Og nettopp det er vel poenget. I retrospekt, når jeg ser meg tilbake, virker det åpenbart. På tittelskjermen er det jo bokstavelig (evt. billedlig, jeg vet da faen jeg) talt en fire under yo ass, ass. Selv spilte jeg det hele i opp til flere minutter før jeg resolutt satte i gang med å formulere denne analysen som, i motsetning til representasjonen av uendeligheten i B-Boy Infinite, nærmer seg enden, og jeg sitter her på min bak og tenker tilbake på spillets slående startskjerm, der flammene som brenner på nederste ende av tittelskjermen slikker din dopapirtransporterende avatars rumpe.
En dorull, for å sitere Stanley Jacobsens berømmelige protestvise fra 1976, «kan’kje vara evig, veit du. Kan aldri vara evig». Selv om B-Boy Infinite er et dørgende kjedelig spill å spille – undertegnede hadde ikke kondis til særlig mer enn en håndfull, kanskje 60-ish minutters spilletid, og da følger det naturligvis at jeg ikke har særlig solid grunnlag for å hevde at B-Boy Infinite ikke er mulig å runde, men som en evighet føltes disse minutter okke som – har vi har ikke annet valg enn å gi dette uimotsigelige, om enn absolutt motståelige, tverrfaglige kunstverkets tangering av skjæringspunktet mellom økonomisk teori, sosiokulturelle forskjeller, hip-hop og kunstens vesen toppkarakter: Terningkast 6, 6, 6 :D
Jeg hører starten på hooken i 1-2 step slik: «Star Trek.». Den eller de eller hvem enn det er som har laget låtas Genius.com-entry hører: «Stå tett.» Nå har det seg jo slik at rappere gjerne spiller på dubletter av språklig oppfattelse – big dick energy – så B-Boy Myhre sier sikkert både og. Samtidig! Det er hva jeg kaller voident. Det ville Bjarne Melgaards metaversrave vært også, hadde det bare ikke vært så kjedelig at jeg glemte det rent. Men det skjedde, og dette kan jeg si med sikkerhet: De få deltakerne som var der, og det var ikke rent lite få, stod slett ikke tett på Cryptolands virtuelle arena. Det var muligens til dels pinlig for Prins Thomas eller hvem det nå var som var headliner på lineupen.
Librettoen i 1-2 step omhandler en virtuell fest i et liknende metavers eller noe sånt. Hvem bryr seg, men jeg-personen har iallfall konsumert noe Tor-bestilte greier og koser seg som best hen kan. De lærde strides om hvorvidt det er en hund eller et kvinnemenneske som omtales i linjen «hun e’kke kort men jeg kaller hun shorty» eller «hunden e’kke kort men jeg kaller hun shorty». Jeg står nå på mitt der jeg springer inn mot det ukjente bak horisonten og denger skallen i søyleveggen igjen. Og igjen. I B-Boy Infinite. Bitchen omtalt i frasen «ja, bitchen er løs men burde ha bundt den» er bikkja. Banna bein. Noe annet ville vært like ille som at siste oppdatering av internetthjemmesida til Melgaards NFT-greie er at kryptograving foregår i andre kvartal 2023 – det prosjektet der varte altfor lenge, i likhet med den såkalte raven i Cryptoland i starten av 2022. Da var det vel covidlockdown. Husker ingenting av det. Faktisk skulle ingenting av dette skjedd.
Det skulle nok vedkommende som har prøvd å selge Bjarne Melgaard-jakka si på Finn i et års tid også ønske. Prisen var den gang satt til skarve 49 000 grunker. Den ligger der fortsatt, prisen nedsatt til 19 000. Og jeg skulle ikke ha minnet deg, kjære leser, på noe av dette. NFTer, krypto, metaverset og «en Supreme Jakke av Bjarne Melgaard med trykket Kathy Acker» som «hang på utstillingen The Casual Pleasure of Disappointment i Red Bull Studios i New York» hører hjemme i glemmeboken. La oss la den bli stående der. Jakken er innrammet. Ikke løp og kjøp.
Jeg vet alt dette fordi jeg har et lagret og varslet søk på den forvitnelige kritikeren Kathy Acker liggende på Finn. Les Kathy Acker.
Les Kathy Acker. Nå sitter jeg her, da, og har spilt B-Boy Infinite i opp til flere minutter og som konsekvens akkurat nå… nå! 21 666 tegn har jeg skrevet. Nå har jeg – tro det eller ei – redigert bort en del av dem. Alle disse tegnene handler om B-Boy Infinite. Det er et tegn på at tiden går fort, eller iallfall at tastetrykkene blir mange og nettene lange, at det går fort når man løper. Så lenge inne i B-Boy Infinite for deretter å forsøke å skvise ut noe tekst om det. Etter å ha spilt det i flerfoldige minutter. B-Boy Infinite, altså.
Her blir spillhistorien tatt til sin ytterste konsekvens. B-Boy Infinite er den logiske konsekvensen av alt som har kommet før. «The end of gaming history and the last game», som den tvilsomme økonomen Fukuyama… Jeg er lei.
I det splitter nye komputasjonsspillet B-Boy Infinite sees en dorullholdende karakter bakfra. Er det underholdende? Det er vanskelig å svare entydig «nei» på et slikt spørsmål, men jeg kan fortelle deg at B-Boy Infinite er det siste du trenger – om ikke det siste spillet du trenger. Her blir spillhistorien tatt til sin ytterste konsekvens. B-Boy Infinite er den logiske konsekvensen av alt som har kommet før. «The end of gaming history and the last game», som den tvilsomme økonomen Fukuyama… Jeg er lei. Doruller er til for å gnukke bort rester av avføring fra endetarmsåpningen, og papiret kan også brukes til mange andre ting, og av pappsylinderen kan man lage dorullnisser eller fyre opp bål i peisen eller noe. Jeg oppdaget en special move i B-Boy Infinite. Jeg trykket dobbelt til høyre tror jeg, holdt piltasten inne og forsvant ut mot verdens høyre ende, og jeg kunne se alt. Det hele. Det var ensomt. Terningkast 6, 6, 6!
Som en vis person sa på Messenger, som jeg mirakuløst nok fortsatt får til å bruke til tross for tvungen tracking eller tvungent Meta-abonnement:
«Gøyt! Rævva spill, da😂»
Jeg hører starten på hooken slik: «Star Trek.». Den eller de eller hvem enn det er som har laget låtas Genius.com-entry hører: «Stå tett.» Nå har det seg jo slik at rappere gjerne spiller på dubletter av språklig oppfattelse – big dick energy – så B-Boy Myhre sier sikkert både og. Samtidig! Det er hva jeg kaller voident. Det ville Bjarne Melgaards metaversrave vært også, hadde det bare ikke vært så kjedelig at jeg glemte det rent. Men det skjedde, og dette kan jeg si med sikkerhet: De få deltakerne som var der, og det var ikke rent lite få, stod slett ikke tett på Cryptolands virtuelle arena. Det var muligens til dels pinlig for Prins Thomas eller hvem det nå var som var headliner på lineupen.
Verselinjene 1-2 step omhandler en virtuell fest i et liknende metavers eller noe sånt. Hvem bryr seg, men jeg-personen har iallfall konsumert noe Tor-bestilte greier og koser seg som best hen kan. De lærde strides om hvorvidt det er en hund eller et kvinnemenneske som omtales i librettoen. Jeg står nå her jeg sitter på mitt der jeg tenker grundig gjennom det å springe inn mot det ukjente bak horisonten og denger skallen i søyleveggen igjen. Og igjen. I B-Boy Infinite. Bitchen er bikkja. Banna bein. Noe annet ville vært like ille som at siste oppdatering av internetthjemmesida til Melgaards NFT-greie er at kryptograving foregår i andre kvartal 2023 – altfor lenge, i likhet med den såkalte raven på Cryptoland i starten av 2022. Da var det vel covidlockdown. Husker ingenting av det. Faktisk skulle ingenting av dette skjedd. Det er nok vedkommende som har prøvd å selge Bjarne Melgaard-jakka si på Finn i et års tid enig i. Prisen var den gang satt til skarve 49 000 grunker. Den ligger der fortsatt til kr 19 000. Og jeg skulle ikke ha minnet deg, kjære leser, på noe av dette. NFTer, krypto, metaverset og «en Supreme Jakke av Bjarne Melgaard med trykket Kathy Acker» som «hang på utstillingen The Casual Pleasure of Disappointment i Red Bull Studios i New York» hører hjemme i glemmeboken. La oss la den bli stående der. Jakken er innrammet. Ikke løp og kjøp. La oss ikke nevne dette igjen.
Jeg vet alt dette fordi jeg har et lagret og varslet søk på den forvitnelige kritikeren Kathy Acker liggende på Finn. Dot. No. Les Kathy Acker.
Les Kathy Acker. Nå sitter jeg her, da, og har spilt B-Boy Infinite i opp til flere minutter og som konsekvens akkurat nå… nå! Nå! Nei, nå! 77 777 ord. Om B-Boy Infinite. Et tegn på at tiden går fort, eller iallfall at tastetrykkene blir mange og nettene lange og tiden går fort når man løper… I B-Boy Infinite. Og deretter forsøker å skvise ut noe tekst om det. Etter å ha spilt det i flerfoldige minutter. B-Boy Infinite, altså.
Har du sett Infinity Pool? Det har jeg. Fikk panikkangst og hadde lyst til å springe min vei, bort fra alt. Det var ingen psykotisk episode; det det var var panikkangst. En ulmende fornemmelse av gjentakelse grep tak i meg, kom opp mot overflaten av det ubevisste som for å minne meg om hvor galt det kan gå. Med «det» mener jeg selvsagt når «det» med ett går opp for deg at livet du i følge dine minner har levd ligner litt vel mye på plottet i The Room. Og når du møter veggen i B-Boy Infinite.
Ah, The Room. Makkverket som er et mesterverk. Ikke ulikt B-Boy Infinite. Juryen er litt ute og kjøre når det gjelder Infinity Pool – her mangler jeg enkelte av de rette mentalhelsemessige kvalifikasjoner. Den dirrende angsten sniker seg på. Får gnafse i meg noe greier her. Hold an.
Jeg er tilbake ved tastaturet. Vinen smaker piss, akkurat som seg hør og bør. Her sitter jeg altså, full og jævlig av kjemikalier – det er vi alle – og trett. Av livet, det kan du si, men i horisonten ligger fremtiden, øyeblikket passerer, forsvinner inn i fortiden lik urin i regn. Et steg frem. Og tilbake? Å nei du, det er lettere sagt enn gjort. I B-Boy Infinite, iallfall.
I B-Boy Infinite går det strake vegen! Rake vegen mot det ukjente, og i vårt tilfelle, i våre tilfeller, i tidsfellen som kalles B-Boy Infinite, går – eller løper – vi, separat, men i fellesskap, den sikre undergang i møte. Det som er usikkert er nøyaktig når. Ligger det en boks skjult bak den langutstrekte playboykaninprydede søylen vi hopper over, en blokk vi kan gå – eller løpe – med trynet inn i? Kanskje. Kanskje ikke. Jeg kommer til å tenke på Aaliyahs vise fra år 2000, Try Again: «And if at first you don’t succeed (Oh). Then dust yourself off and try again. You can dust it off and try again, try again. ‘Cause if at first you don’t succeed. You can dust it off and try again. Dust yourself off and try again, try again. Again, again » Det kan du, jeg, vi, alle – som har tilgang til en kompatibel nettleser og tilstrekkelig båndbredde – gjøre. I B-Boy Infinite.
Dybden i utforskningen av repetisjon uten ende som utgjør det gjennomgående – eller gjennomløpende (så lenge du ikke går på trynet inn i en søyle, boks eller blokk i B-Boy Infinite) – motivet i B-Boy Infinite er umålbar med dagens teknologi. Men en ting er sikkert i B-Boy Infinite: Hva det er det har jeg kun en vag fornemmelse av.
Men en ting er jeg sikker på at helt sikkert helt sikkert er sikkert. Det bidrar B-Boy Infinite til å gjøre meg helt, helt sikker på at jeg er ganske sikker på. En av mine tiltrodde rådgivere sa: «Gøyt. Men….spill». Det må jeg – vel nesten – si meg enig i. La meg bare legge til at…. det er dritkjedelig å spille B-Boy Infinite, og på samme tid er det gøyt å spille B-Boy Infinite. Det er noe med og eller kanskje eller eller og/eller ved B-Boy Infinite som rører noe ved meg nå som jeg tenker – om en kan kalle det det – en god del på B-Boy Infinite.
På lik linje med «The Room» – og du vet sikkert kanskje like sikkert som meg at det sies at alle veger fører til «The Room» – hvorvidt disse veier er fylt med eller tomme for eller midt i mellom av hindringer – så som søyler, bokser og blokker så som i B-Boy Infinite – vites ikke, på samme måte som Schrödingers katt så lenge Schrödingers katt befinner seg inne i Schrödingers katts boks ikke vet hvorvidt den er levende eller død på grunn av persepsjonen (ikke Schrödingers katts persepsjon inne i Schrödingers katts boks, den som Schrödingers katt befinner seg inne i) og dens (med vår nåværende kunnskap (med «vår» mener jeg din og min) og tilgjengelige teknologi) uforklarlige kvantemekaniske – eller hinsides kvantemekaniske – effekt på kvantemekaniske – eller hinsides kvantemekaniske – effekter. I B-Boy Infinite.
På samme måte som jeg enda ikke vet om forrige setning – som jeg ikke har lest i skrivende stund til nå, enda – henger på greip, om den har en syntaktisk syntakssyntaks som formidler meningsfylt mening eller ikke formidler meningsfylt mening, eventuelt om den formidler meningsløs mening eller meningsfylt meningsløshet, vet jeg ikke. Men jeg tror katten Amadeus ligger i boksen sin. La meg undersøke. Boksen ligger på motsatt stuevegg i forhold til meg, det jeg mener å si er at jeg sitter nærmere veggen som definerer det vi kaller motsatt side av stuen. Nå skal jeg sjekke om Amadeus ligger i den der boksen der borte.
Nå har jeg vært borti det området av stuen som jeg har beskrevet og er tilbake ved laptopen som har et tastatur som jeg taster disse tegnene på denne rolige torsdags- eller fredagsnatten, kan hende er det fredags morgen, det er vanskelig å si sikkert hva som er rett å si med sikkerhet. (Nå er det fredag klokken halv tre.) Det jeg kan si med relativt stor grad av sikkerhet, er at når jeg var der borte – jeg reiste meg opp, brukte ben, føtter, ymse muskulatur av forskjellig såkalt art, sener, beinvev, nervesignaler, såkalt frivillige og autonome til dels koordinerte bevegelser rundt sofaryggen (som hindret fotonene som ble reflektert i min generelle – MIN! – retning ut fra boksens område i tid og rom, og dernest tangerte jeg klesstativet og observerte at Amadeus ikke lå inne i boksen og chillet. Han må ha chillet et annet sted inne i stua, men jeg observerte ikke dette. Ikke før Amadeus begynte å snakke til meg mens jeg formulerte det forestående. Da sa han noe til meg, men jeg forstod ikke. Jeg oppfattet ikke helt hva det var han kommuniserte til meg fra et eller annet sted foran – jeg sitter bak sofaryggen – sofaen. Nå har han gått ut gjennom katteluken og skal sikkert gjøre noe, et eller annet, tilfredsstillende. Amadeus vet å ta vare på seg selv. Han har skjønt noe – ett eller annet, kanskje flere, sannsynligvis mange, mange flere – opplegg som jeg ikke har tilgang til. Så da sitter jeg her, da. Sammen med mikroorganismene som bor i min – MIN – kropp og som omgir mitt legeme og som jeg ikke har sanseapparat spisset nok til å bevisst oppfatte. Det klør riktignok på høyre kinn, i nærheten av kinnbeinet. Det er ganske distraherende, overveldende. Nå kjenner jeg at det klør i nakken. Taktilt. Det taktile er den primære sansen.
Jeg har klødd tilbake. Nå fornemmer jeg kløe andre steder. Ikke der du er, men her jeg er. Ikke når du leser dette – jeg setter pris på at du faktisk fortsatt leser, eller kanskje du leser dette før det forestående og bestemmer deg for at denne nå åtte sider (skriftstørrelse 12 pt, typen er Liberation Serif, LibreOffice Writer-dokumentet jeg «jobber» med eller i eller på eller whatevs er formatert til DIN A4 – ja, la oss si at denne siden er din, og min, alle sin; uansett, vit at du er verdsatt – når du leser dette fornemmer jeg muligens også noe. Inshalala, som Bjørn Eidsvåg sang. Vi – jeg, iallfall – får håpe det. Vi får håpe på det beste. At ting ordner seg, liksom.
Vi kan bare håpe. En frase i 1-2 step som slo meg som en søyle, boks eller brikke – eller alle i hop, en god del av de jeg støtte på mens jeg prøvde, i det store og det hele, å springe forbi eller over dem i B-Boy Infinite – midt i trynet, rett på planeten, fikk meg til å gå mentalt – boms! – i bakken mens jeg spilte B-Boy Infinite, hvilket jeg sikkert har gjort i mer enn flerfoldige minutter, kan hende rundt en time, uten å komme meg opp og frem langt nok til å kunne påstå med ren samvittighet at jeg noen gang til nå har «vært» på high score-tavla i B-Boy Infinite, var og er, får man vel si, «hvis doomsday ikke kommer får vi lage den selv».
«Hvis doomsday ikke kommer får vi lage den selv.» Jeg må nesten si, eller skrive det igjen: «Hvis doomsday ikke kommer får vi lage den selv.»
Ord blir fattige i møte med disse ord. Som min konsulent som (jeg har) nevnt tidligere, sagt – eller skrevet – i vedkommendes egne – ord:
«Gøyt! Rævva spill, da😂»
Da svarte jeg: «Kan jeg sitere deg på det?» Svaret: «Det kommer an på hvor gangsta han rapperen er.»
Hvor gangster B-Boy Myhre er vet vel ikke jeg, men mitt inntrykk er iallfall at B-Boy Myhre er en oppegående rapper i besittelse av stor visdom.
Pluss for soundtracket kanskje, der rapperen B-Boy Myhre rapper. Terningkast 7, da.
Med fare for å gjenta meg selv,
Rasmus Hungnes
Statsstøttet kritiker