Flere og flere insektprodukter blir godkjent av EU, og presset om å legge om dietten vår blir stadig større. For alt vi vet står vi overfor fremveksten av en ny industri her til lands: Insektsoppdretten. Og med det følger det noen relevante og banale spørsmål som, så langt, ikke har blitt stilt – fordi de er litt kleine å stille.
Mer fra NATT&DAGs guide til å spise insekter:
– Krypdyrknasking: Alt du trenger å vite
– På tide å snakke om insekter som mat igjen
Når en bille står opp en bille-morgen, og tar på sine bille-briller, drikker sin bille-kaffe og kjører til sin bille-jobb: Hva opplever han da? Ikke godt å si.
Det er få spørsmål som føles mer barnslig å ytre enn «hva er et insektliv verdt?». Men sånne «banale» spørsmål er det er kanskje på tide med nå som man står på terskelen til en legalisert storoppdrett av krypa. De har tross alt ikke blitt nevnt før. Den eksisterende debatten har hovedsakelig dreid seg rundt forslitte ikke-spørsmål og blind lovprisning. Tilsynelatende med illsinte boomers på den ene siden og nyfrelste hippier på den andre.
Heldigvis er vi klare til å dra på oss aliminumsfoliehatten og heve røsten – i form av etiske, praktiske og tullete spørsmål.
Et insektstikk til kritikerne
For ørtende gang har mediene (denne gangen er det saktens vår tur) annonsert det store skiftet – at insektburgere og -brød er klare til å fylle butikkhyllene. Samtidig kan vi vente oss at den rare ungen i din sønns barnehage, som spiser meitemark i friminuttene, om få strakser blir å anse som klimaradikal istedenfor litt treig.
Blant jubelen finnes det likevel motstandere. De vemmes og har ikke lagt skjul på avskyen sin. Frykten for at staten skal snikinsektgjøre maten vår er stor. Til den grad at dagligvarebutikker kan melde om bekymra kunders jevne besøk til den lokale Joker’n for å avkrefte at de ikke skal ta inn insekter.
Grunnlaget baseres i hovedsak på to felt. Ledende er kritkken på at insekter skal være allergifremkallende. Det er sant at mennesker med allergier mot krepsdyr og husstøvmidd kan risikere allergiske reaksjoner på enkelte insekter. Tar man en mental løperunde og visualiserer seg ymse krepsdyr og insekter (google er tillatt for de med redusert fantasi) sier det seg kanskje selv at flere av krypdyrene har likhetstrekk med havets krypdyr. Funfact: Ferskvannskrepsen som først ble introdusert til Norge på 1600-tallet av svenske soldater ble i sin tid klassifisert som et insekt av selveste Carl von Linné. Dæven!
Foruten peanøtter på fly og barnebursdager får enkeltindividers allergier være ens eget ansvar.
EFSA (Den europeiske myndigheten for næringsmiddeltrygghet) har uttalt at enkelte potensielt kan utvikle en allergisk immunrespons mot proteinene i insekter. Dette er det derimot forsket lite på, og de anbefaler flere studier. Men her er det verdt å nevne det faktum at insekter har vært en del av dietten til mennesker rundt omkring i verden siden tidenes morgen.
Allergier eller ikke – samfunnet har greid å eksistere nogenlunde trygt til tross for krepsdyr og andre lumske proteiner i omløp. I frykt for å innta gubbete retorikk: Foruten peanøtter på fly og barnebursdager får enkeltindividers allergier være ens eget ansvar.
Finger nummer to i kritikken mot insektene er rettet mot fiberstoffet kitin. Kritikken til insekt-opposisjonen går på at kitin ikke kan brytes ned i menneskers fordøyelsessystem. Dette djevelstoffet finner du i hudskjelettet til både insekter og skalldyr. Og sant skal sies, det kan ikke brytes ned av de jevne menneskelige mageposer og tarmer. Men det samme gjelder også diverse fiber fra korn og grønnsaker. Alle insekter som godkjennes til matkonsum i EU tas en vurdering på hvorvidt inneholder akseptable nivåer av kitin. Heldigvis finnes det nok av krypdyr å velge mellom!
Hvor realistisk er egentlig Bie-filmen?
Men hva føler bille-far, når han sitter der i eggekartongen sin på et lite oppdrettsanlegg og føler seg så snill og rar?
Det sier kanskje seg selv at begrepet insekter slik det brukes i dag er reduserende og begrensende for artene som diskuteres. For å sette det i perspektiv: Omlag 80% av alle levende arter går på seks ben. Og på folkemunne huser insekt-paraplyen også ting som larver, snegler, edderkopper (åtte ben) og annet snadder. Alle innenfor helt ulike slektsgrener.
Og der det virker selvsagt at en melorm er happy-go-lucky uansett hva den skulle finne på, blir linjene uklare så fort man kobler på noen ekstra lemmer.
Hvor mye er livene til 50 millioner sirisser verdt? Mer enn en ku?
I lang tid har man ikke oppdatert synet på insekter siden første versjon ble lansert, av skjeggnisse og filosof Aristoteles tilbake i antikken, hvor de ble sett på som ikke-bevisste knapt sansende skapninger. Descartes gjorde dem potensielt enda en større urett da han kategoriste insekter, og dyr, som simple «mekaniske» vesener.
Men forskning har i større og større grad avdekket flere og flere regelrett absurde ting om hva smådyra faktisk greier å få med seg, deriblant at en bie forstår konseptet null. Ingenting. Nada. (Betyr det at en bie forstår at vi stjeler honningen deres?) Samtidig som bier potensielt frykter honning-konkurs har det også blitt tydelig at mange insektsarter registrerer nociseptiv smerte – stimuleringen av smertereseptorer ved vevskader og andre illebefinnende. Akkurat som oss mennesker. Vi derimot, kompliserte som vi er, evner å føle smerte på flere måter. Innen medisinen deles det inn i en bolk på fire: Den nociseptive, nevropatiske, som går på nerveskader, psykogene som dekker det psykiske og idopatiske hvor man simpelthen ikke vet årsaken til smerten. For å gjøre forståelsen av smertekonseptet enda mer komplisert skal man ikke glemme den tarvelige anmelders beste forsvar – at alt er subjektivt.
Men hva er smerte uten en subjektiv bevissthet? Det å forestille seg det er kanskje umulig. Og hvorvidt det betyr at man skal bry seg eller ikke er vanskelig å si. For til syvende og sist, er det noe vits i å bry seg om de jævla krypdyra, eller traff Jerry Seinfeld kanskje spikeren på hodet med «Biefilmen»?
Uten å skulle måtte børste støv av morkne exphil-kunnskaper er det likevel er poeng å diskutere etikken bak å potensielt blindt kaste seg inn i insektsopdretten. For hvor mye er faktisk et insektliv verdt? Ikke så forbanna mye sikkert, men i denne konteksten er det snakk om millionervis per anlegg alene. Og hvor mye er livene til 50 millioner sirisser verdt? Mer enn en ku?
En reell risiko
For mange fagfolk, insektforskere (eller entomologer om du vil være vanskelig) handler etikken i all hovedsak om artsvelferd. Der en luguber larve kan kose seg vel så fint i en fuktig pappboks som i et nedhugga tre på Østlandet øker oppdretten risikoen for mer bedritne levevilkår. Og selv om den lille larven kanskje ikke bryr seg særlig, høyner oddsen betraktelig for sykdomsutbrudd.
Vårt lugubre syn på insekter betyr ikke at de nødvendigvis er sjukdomsavlere – i hvert fall ikke av typen som gjør oss snufsete. For selv om enkelte av dem er kløppere på å bære menneskelig ræl av kaliberet malaria og lignende, er de sjeldent i stand til å lage nye. Tar man en runde i speilet ser man fort hvorfor. De er rimelig ulike oss. Og selv om vi, folk og fe, ikke løper noen reell risiko ved insektuelle sykdomsutbrudd kan det likefullt være katastrofalt om det slipper ut i norsk fauna.
Men la ikke det være til avskrekkelse, for akkurat som med alt annet i livet må ting reguleres og overvåkes, så det kommer nok til å gå helt fint likevel, eller?
Moralske fluer på frontruta
Selvsagt skal vi begynne med insektsoppdrett. Insekter produserer protein mer effektiv enn pattedyr. I motsetning til høna kan man faktisk spise hele skiten! I tillegg er de vekselvarme, som vil si de bruker mindre energi på å produsere varme. Og det sier kanskje seg selv, men er verdt å nevne: Plassbesparende er de også.
Men når man står med fingeren på knappen til en potensiell ny storindustri er det verdt å ta stilling til alle spørsmålene.
Spesielt siden alle disse poengene er overførbare, om kanskje ikke mer pressende innenfor fisk- og ordinær gårdsoppdrett. For to tredjedeler av alle pattedyr på kloden avles til matkonsum og 70% av alle fugler som lever den dag i dag er til matproduksjon. Det vil si at alle de jævla måkene, alle de store svermene av migrerende fugler du har sett på TV – alt faller innenfor de 30% med frie fugler. Og fiskeoppdretten orker vi ikke prøve finne statistikk på engang.
Selv om man kan argumentere for at de ovennevnte spørsmålene hadde vært vel så relevante for disse oppdrettene (kanskje til og med mer) kan det gjøres et argument for at det er lettere å skape en ny presedens og mal ved foten av fjellet til en ny industri.
Vi mennesker er notorisk flinke til å overse behovene til folk og skapninger som ikke ligner oss selv, som bevist i den evigvarende kampen om å bedre levevilkårene innenfor allerede etablerte oppdrettsfasiliteter.
For selv om en bille-far, med sin bille-jobb og begrensede bille-forståelse bare er i stand til å oppleve en brøkdel av hva vi mennesker gjør er det verdt debatten, simpelthen på grunn av den svimlende skalaen. Allerede på verdensbasis blir bortimot 1 til 1,2 trillioner insekter oppdratt årlig for mat- og dyrekonsum. Prosjektet er med andre ord allerede godt i gang. Men med litt godvilje, og aliminiusmfoliehatten godt på plass, kan man sørge for å ha en sunn debatt før industrien treffer oss her til lands. Hvis ikke risikerer vi en flue på frontruta – bare i dette tilfelle en sverm stor nok til å kjøre oss moralsk av banen.