mona b. riise

Det er tunge tider for norsk offentlighet. Etter et knippe heidundranes korona-uker, har det som kan bli sagt om skjermtid, digitalisering, isolasjon og telelinser blitt sagt. Det er ikke mer å skrive om skjenking, Teams-bakgrunner eller TV-serier.  Om man «lykkes» med hjemmekontoret eller ikke kan være det samme. Depresjonen har nådd skravleklassen. En hel stand er fanget i sitt eget hode, og internettkonsertene strømmer forbi nesten uten at noen merker det. Det er nesten som om samfunnets bråstopp omsider har nådd de som har som jobb å skrive, mene og hykle om nevnte samfunn. Men så lenge blodet strømmer gjennom […]