Kommentar: – Det eneste som er like kaotisk som det amerikanske valget, er norske mediers dekning av det

Norske mediers dekning av valget i USA er like deler preget av amerikansk mainstream-media sin forkjærlighet for «moderate kandidater», og en manglende forståelse for USA, både som samfunn og som politisk system, skriver Tarjei Ellingsen Røsvoll.

b
a

Tarjei Ellingsen Røsvoll (f. 1995) er redaksjonsmedlem i Tidsskriftet Røyst.

Synes du det amerikanske valget er vanskelig å henge med på? Sliter du med å forstå hvorfor det kommer nye kandidater inn og ut tilsynelatende annenhver uke? Frykt ikke, norske medier kommer ikke til å oppklare noe som helst. Det eneste som er like kaotisk som det amerikanske valget, er nemlig norske mediers dekning av det.

Den utløsende årsaken til denne teksten er Christina Plettens kritikk av Bernie Sanders i dagens Aftenposten.

Hennes hovedpoeng er at Bernie Sanders egentlig står for det samme som Trump. Begge er «populister», som bare «tilsynelatende» står i «hver sin ende av det politiske spekteret. Det er, skal vi tro Pletten, «slående likheter» mellom deres populistiske bevegelser. For begge «understøttes av en nådeløs bøllekultur».

LES OGSÅ: En dårlig planlagt roadtrip gjennom Trumps USA

IFØLGE PLETTEN, som forutsigbart nok bare siterer New York Times, har nemlig Sanders et «mylder av aggressive tilhengere, med sterk overvekt av unge menn». Noen har opplevd dødstrusler fra disse. Denne gjengen med aggressive tilhengere kommer fra at Bernie Sanders gjennom organisasjonen «Our revolution» har bygget en grasrotsbevegelse som ifølge Pletten «… på sitt verste er … en mørk og grisete mobbekampanje», og selvfølgelig har dette blitt ytterligere forverret av russiske boter. De representerer et opprør mot «etablerte samfunnsstrukturer» og vil ikke erstatte disse med en ny orden, men med «kaos».

Skal vi tro Pletten.

Budskapet er klart nok. Berniebros er som Trump-tilhengere, og de vil begge velte et system som de ser på som korrupt. Pletten vedgår at dette stemmer i en viss utstrekning, men at det overdrives, og går over i konspirasjonsteorier. Det høres jo svært skummelt ut.

For den som har fulgt amerikansk valgkamp er budskapet lett gjenkjennelig. Skribenter i USA har fremført det samme narrativet siden 2016, og for den del mot Obamas støttespillere tilbake i 2008. Man anerkjenner på den ene siden at det finnes problemer i det amerikanske samfunnet og det finnes for mye korrupsjon, men man mener at løsningen er å finne i en sentrumsorientert kandidat som kan reformere forsiktig, ikke i en radikal kandidat. Det er viktig å merke seg at de fremstiller det som at de egentlig er enig i målet til den radikale kandidaten. Bare at de mener det er urealistisk her og nå, og i tillegg at den radikale er en stor risiko – særlig fordi støttespillerne er så uhøflige.

Norske medier (altså NRK, Dagbladet, VG og Aftenposten) er fullt og helt enig i dette narrativet. Men i motsetning til de amerikanske elitene, så klarer ikke norske medier engang å fullføre resonnementet på en noenlunde sammenhengende måte. Jeg skal vise hvorfor. 

La oss starte med Bernie-bro-narrativet.

Det ble brukt mot Bernie Sanders i 2016, og mot Obama i 2008. Budskapet går ut på at primært unge menn trakasserer særlig kvinner og minoriteter på internett.

Alle er enige om at alle kampanjer har noen utskudd. Bernie har definitivt flest folk, så statistisk virker det plausibelt at narrativet kan ha noe for seg. Ser vi derimot på den eneste statistiske analysen av støttespillerne til de respektive kandidatene i 2016 (vi har ingen tilsvarende for 2020), så ser vi imidlertid at Hillarys støttespillere er langt mer aggressive enn Bernies, bare slått av Trumps.

«Fordi dekningen er så overfladisk forklares aldri noen av de interessante spørsmålene i valget.»

GJENNOM PLETTENS omtale av Bernies støttespillere som «hvite bros», ender hun også opp med å usynliggjøre alle de kvinnene og minoritetene som kjemper for Bernies sak. For å bare nevne noe er Sanders den kandidaten med størst støtte blant ikke-hvite velgere, han har størst støtte blant latinamerikanske velgere og er desidert størst blant de resterende rasekategoriene i USA. I tillegg har han mer støtte fra kvinner enn fra menn, og har etter Bidens fall eksplodert blant både moderate og svarte velgergrupper.

Kort sagt: Sanders har en bred base – en bredere base enn alle andre kandidater. I den utstrekning hans støttespillere er synlige på nett, skyldes dette størrelsen på basen, og ikke at det er sinte hvite bros.

Men en slik forklaring støtter ikke narrativet. Dermed er det ingen som stiller spørsmål ved påstandene om Berniebros, og det ender med at Pletten tvert om bare sier det samme som amerikanske (og norske) medier har gjentatt til det ble sant.

EN ANNEN SENTRAL komponent av fortellingen er at Sanders ikke egentlig står for noe annet enn hva det demokratiske partiet ønsker – det er først og fremst et spørsmål om hvordan man oppnår dette. Dermed kan vi for eksempel lese NRKs Gro Holm i juni si at Sanders har «… nesten identiske standpunkt når det gjelder helsevesen og collegefinansiering …» med Elisabeth Warren og Kamala Harris, noe som gjentas i en artikkel i november. Dette gjentas i januar, der det (i en nå redigert artikkel) heter at «… de to står for mye av det samme politisk …», og flere andre steder.

Med andre ord: Resten av partiet er jo egentlig enige, noe som gjentas av Dagbladets Marie Simonsen.

«Helsedebatten handler ikke først og fremst om det konkrete innholdet i politikken er (selv om NRK ikke skriver noe om det heller)»

Den vesentlige forskjellen er at fordi norske medier ikke behøver å delta i noen debatt, og at de ikke har noen som kritiserer deres dekning av kandidatene, så slipper de til og med å gi noen begrunnelse for slike påstander. Man sier enkelt nok at fordi Warren og Sanders begge blir ansett som mer «radikale» enn «de moderate», så har de vel samme politikk også.

Politikken handler med ikke om konkret politikk lenger, men om plasseringer på en tenkt skala.

DERMED FÅR Gro Holm skrive at «Sanders klarte heller ikke i natt å komme opp med noe enkelt og godt svar på hvordan han skal betale offentlig finansiert «helse for alle», til tross for at Sanders plan for finansieringen av et offentlig helsevesen (M4A) har hatt en klar finansieringsplan siden dag én. Spoiler: den vil spare 450 milliarder, og forhindre 68 000 unødvendige dødsfall, årlig. Og Sanders har en rekke forskjellige alternativer til hvordan det konkret finansieres, deriblant en arbeidsgiveravgift på 7.5 prosent, en 4 prosents inntektsskatt, fjerning av subsidier for helsevesenet, en ny progressiv inntektsskatt, en formuesskatt, eller struping av skattesmutthull. For å nevne noen av de alternative finansieringsplanene.

Derimot består Warrens plan for det første i å ikke innføre M4A med en gang, men å tilby en «public option», og så gradvis gå over til et offentlig helsevesen – uten noen troverdig finansieringsplan.

SÅ FORUTEN at Gro Holm ikke snakker sant om Bernies finansieringsplan, så ender hun også opp med å ikke forstå at de to kandidatene er vesensforskjellige: Bernie ønsker M4A, Warren skal vente med M4A til etter en public option (kort forklart betyr public option å opprette et offentlig forsikringsselskap som kan delta i markedet). Og det belyser det siste og kanskje viktigste poenget i denne sammenhengen: Det amerikanske samfunnet er ikke bare litt korrupt.

For hva er egentlig forskjellen på å gradvis innføre M4A, og å vedta det med én gang?

Det er et spørsmål norske medier aldri kan gi noe godt svar på, fordi i deres forståelse er det amerikanske samfunnet ikke et oligarki med fullstendig ødelagte demokratiske institusjoner. Det er bare «litt korrupt» og trenger noen reformer. Noe som for øvrig gjør at de ikke vier særlig oppmerksomhet til at Joe Biden har drevet påvirkningshandel i Ukraina.

HVIS VI HOLDER oss til spørsmålet om hvorfor det er så stor forskjell på å vedta M4A og en public option med en gang, så er svaret ganske enkelt at å vedta en public option og å vedta M4A er akkurat like umulig. Helseforetakene har kjøpt seg sterke støttespillere hos både demokratene og republikanerne, og på samme måte som Obamacare i sin tid slet sin vei gjennom institusjonene og endte med et nesten verdiløst kompromiss, må M4A og en public option gjøre det samme. Ettersom en public option ikke er et steg før M4A, men et sidesteg, innebærer dette i realiteten at Elizabeth Warren kommer til å bruke sin politiske kapital på å få gjennom en ny og kanskje bedre versjon av Obamacare. Bernie derimot, vil kjempe for M4A, og har en bevegelse som kan presse demokrater i trygge seter til å støtte prosjektet – en mulighet som også eksisterer overfor republikanske representanter.

MED ANDRE ORD handler ikke helsedebatten først og fremst om hva det konkrete innholdet i politikken er (selv om NRK ikke skriver noe om det heller). Spørsmålet er et strategisk spørsmål om hvordan man skal få det gjennomført. Dette lærte den amerikanske venstresiden etter Obamas seier i 2008, som for de fleste var den første store oppturen på mange år. Obama lovet store reformer, men manglet den institusjonelle forankringen i en grasrotsbevegelse fordi han var like avhengig av donasjoner fra næringsliv og DNC (Demokratenes sentralorgan, Democratic National Comitee) som det de andre kandidatene enn Bernie er i dag. Dermed kunne Obama like etter valget vende ryggen fra grasrota som hadde gitt han presidentembetet, og lene seg på støttespillere som Rahm Emmanuel, Dan Pfeiffer eller Ben Rhodes. Løftene om helsehjelp, stenging av Guantanamo og mindre imperialisme forsvant i maktpolitikkens nødvendige kompromisser. Til fordel for å redde Wall-Street, deportere flere innvandrere enn de fleste andre, utbygge verdens største dronehær og implementere en helseplan klekket ut av den konservative tenketanken Heritage Foundation. For å nevne noe.

«Politikk handler ikke om konkret politikk lenger, men om plasseringer på en tenkt skala.»

DETTE HANDLER IKKE om at Obama er en dårlig person. Det handler om at det amerikanske systemet er gjennomkorrumpert av helt hinsides mektige interessegrupper. Alt fra næringsinteresser, våpenlobby, helselobby og det militær-industrielle komplekset til mektige aktører i sikkerhetsadministrasjonen, handelsadministrasjonen og så videre. Derfor behøver man motvekt til disse maktstrukturene ved å underlegge presidentembetet et annet politisk press – presset fra grasrota. Det er her Sanders henter sine penger, og bare her. Dermed får grasrota en enormt viktig plass i Sanders’ administrasjon, og det gjør Sanders avhengig av disse for å få gjennomført sin politikk. Ved å også kunne mobilisere på delstatsnivå mot enkeltkandidater (såkalt «primarying») i Representantenes Hus eller Senatet besitter også Sanders en motvekt til det demokratiske partiets enormt mektige sentraliserte partikonstruksjon. I en slik situasjon kan han ikke vende velgerne ryggen slik Obama gjorde, og slik Warren ville ha gjort om hun hadde sjans.

NÅR PLETTEN skriver om Sanders som en «personlighetskult», når Marie Simonsen anklager hans støttespillere for å være misogyne som ikke liker Warren, eller når Gro Holm ser på Sanders og Warren som like kandidater, så er det forståelsen av USA som et genuint korrupt land som mangler.

LES OGSÅ: Valget i USA: Hvordan disse historiske dagene fortonet seg

Når Trump utfordrer denne makten — om enn bare på et symbolsk nivå — er den eneste måten norske mediefolk som Eirik Løkke kan forklare det på gjennom å gjøre Trump til en sentral historisk figur, og ikke en ganske betydningsløs galleonsfigur for det egentlige problemet: Et ideologisk samstemt republikansk parti som gir full støtte til de enorme interessegruppene som eksisterer utenfor og innenfor de amerikanske institusjonene.

ETTERSOM DE utelukkende følger med på hva den snevre medie- og partieliten mener, er dette en naturlig konsekvens. De tror denne eliten presenterer en allmenngyldig sannhet om hvordan det politiske systemet i USA fungerer, snarere enn en partikulær sannhet som er skapt for å understøtte elitens fortsatte politiske makt.

DERFOR FÅR  Kamala Harris norsk dekning helt samtidig som amerikanske medier tror hun kan bli en god moderat kandidat. Deretter var det Elizabeth Warrens tur. Så fikk vi (alt for mye) dekning av Pete Buttigieg, fulgt av en kort periode Amy Klobuchar. Nå er det Michael Bloomberg.

Fordi dekningen er så overfladisk forklares aldri noen av de interessante spørsmålene i valget. Hvorfor forsvinner for eksempel en kandidat til fordel for en annen? Hva skjedde med Kamala Harris?

Ifølge NRK manglet hun bare pengene. Hvorfor snakker vi nå om Bloomberg istedenfor Buttigieg som «vant» Iowa? Svar som at Buttigieg brukte alle pengene sine på Iowa og New Hampshire, og mangler støtte i stater med svarte innbyggere får vi ikke.

Dermed kommer det også til å være et sjokk for norske medier at Sanders antageligvis ikke vinner med mindre han får majoritet, på grunn av superdelegatene. Jeg ser frem til en lystig explainer-video som forsøker å forklare hva en «brokered convention» er.

Norske medier leverer det samme budskapet som amerikanske eliter, men uten motstand. Det gjør at de ikke engang trenger å fremstille fakta på en noenlunde nøytral måte. Ikke overbevist? Her er enda flere eksempler:

  • Gro Holm skriver at Michael Bloomberg blir kritisert fordi han ikke ville si unnskyld for at en nær venn av han var anklaget for å ha seksuelt trakassert. Hun unnlater å nevne at han selv har blitt anklaget for trakassering i 40 separate rettssaker, av 64 forskjellige kvinner.
  • Marie Simonsen, som har vært opptatt av Bernie-supporteres kvinnesyn siden han utfordret Hillary Clinton, unnlater å nevne det samme.
  • I samme artikkel skriver Holm at Bloomberg må konkurrere med Joe Biden om de svarte velgerne, til tross for at Bernie har flest.
  • Anders Tvegård omtaler Pete Buttigieg sitt rulleblad som «mistenkelig rent», og nevner at han har vært i Afghanistan og McKinsey (som allerede diskvalifiserer fra å ha et rent rulleblad). At selv sentrumskommentatorer i USA aksepterer at Buttigieg antageligvis har bidratt til prisfiksing på brød (!) og enorme oppsigelser gjennom disse jobbene, nevnes ikke.
  • I samme artikkel skriver Tvegård at Buttigieg støtter en «Green New Deal», til tross for at dette er åpenbart usant, foruten en intensjonserklæring som alle kandidater støtter.
  • Ikke engang nominasjonsprosessen klarer man å forklare. I en video får vi høre av Anders Tvegård at «det er som et valg i 50 forskjellige land» og alle har forskjellige regler og at noen har caucus og noen har primary, uten noen forklaring på hva som er forskjellene. Så får vi høre at «rent teknisk så samler du på delegater, du drar til delstaten i håp om å få flest med deg til landsmøtet.» Veldig teknisk de greiene der, så NRK bare dropper å forklare noe mer. Resten av videoen går ut på at Tvergård forklarer at alt kan skje i nominasjonsvalgene.
  • Da Bernie vant valget i Iowa kunne Gro Holm samme morgen på radio fortelle oss at det tross alt var sentrum som egentlig hadde vunnet, fordi samlet hadde sentrumskandidatene flere stemmer enn Bernie. Hun tenkte ikke på at det også eksisterer andre kandidater på venstresiden av partiet, som Yang, Gabbard og Warren, om vi ser bort fra det åpenbare faktum at Bernie ikke stiller mot tre kandidater samtidig. Dette var naturlig nok talepunktet i amerikanske medier den morgenen også.
  • Etter Iowa-valget fikk vi også høre at Sanders hadde fått 26.1 og Buttigieg 26.2 prosent av «delegatene», ikke såkalte «state delegate equivalents» som det egentlig handlet om.
  • Hans Olav Lahlum kan fortelle oss at Bernie sliter blant andre velgere enn hvite, som vi har sett er dette en gjenganger.
  • Går vi lengre tilbake kan vi få høre at Beto O’Rourke er en «grasrotskandidat» til tross for at han har en stor super-PAC bak seg.
  • Asle Toje var også «på en» da han hevdet at DNC ønsket å bruke Sanders’ jødiskhet mot han, når de egentlig ville bruke hans mulige ateisme mot han. Men det er jo Asle Toje da.

Mediene bommet kraftig i 2016, slik de har bommet kraftig på Sanders’ sjanser frem til nå. Det kommer ikke til å endre seg med denne teksten. At jeg skriver den likevel er vel et utslag av selvrettferdighet og masochisme, akkurat slik samtlige USA-eksperter i norsk offentlighet driver med.

Og sist men ikke minst, har alle sammen fått med med seg at Buttigieg snakker norsk?

LES OGSÅ: Debatt: – Venstresiden er naive overfor politiets maktbruk på rusfeltet