Flyskam er ikke lenger bare noe overvektige kjenner når de ikke får plass i setet, men noe vi alle bør begynne å føle om vi skal redde kloden. Men hvordan skal vi kunne dra til utlandet for å drikke billig øl, spise billig mat og bli kjent med utlendinger mens vi på gebrokkent engelsk forteller om janteloven? Vi kan ta tog, selvfølgelig, din idiot! Nå gjør du deg dummere enn det du er, og det er godt gjort. Flyskam har gitt tog, og spesielt interrail, et slags comeback i nordmenns ferievaner. Men det har vel ikke du fått med deg, du følger jo ikke med på en dritt lenger. Du sitter jo bare der og scroller gjennom sosiale medier. Du har vel ikke sett Chernobyl engang, har du vel?
Det er ikke bare tenåringer som drar på interrail. Også småbarnsforeldre som ikke vil gi fra seg en dårligere jordklode til de dumme barna sine har begynt å bytte ut flyturer med togturer til Kontinentet. EU har også gjort sitt for å gjøre Interrail populært. I fjor delte unionen ut omtrent 30.000 gratis interrail-pass til unge EU-borgere. I tillegg til å vise at man kan reise miljøvennlig, er målet også at europeere skal bli kjente med hverandre. Visepresident av Europakommisjonen, Frans Timmermans, ønsker på sikt å gi en gratis interrail-billett til samtlige av EUs 18-åringer. Hm, kanskje Brexit ikke var så dumt likevel?
Å kunne bidra til en litt bedre jordklode med togreise og nye bekjentskaper høres ut som en god deal, tenkte jeg, og bestilte min første Interrail-billett. For å makse ut antall land og for å se så mange nye steder som mulig, bestemte min reisepartner Sveinung og jeg oss for å ta en tur gjennom de halv-autoritære Visegrad-landene (Polen, Slovakia,Tsjekkia og Ungarn) pluss en liten stopp i det så vidt mindre autoritære Østerrike på veien. Kanskje var det landene, eller kanskje var vi bare uheldige, men det å reise miljøvennlig og møte hyggelige mennesker skulle vise seg å være vanskeligere enn både antatt og håpet.
DU SOM LESER kan jo selvsagt ikke bli med på denne turen da den allerede er over, men ved hjelp av bokstaver satt i en rekkefølge som gjør at de blir forståelige, kan du på en måte være med likevel. Så bli med på reisen min da, din feite idiot.
Reisen starter dårlig. Ikke bare er første etappe buss til Torp for å ta fly til Katowice i Polen, men da jeg klokken 4 på morgenen venter på holdeplassen ser jeg på flybilletten at jeg er et døgn for tidlig ute og går hjem for å legge meg igjen. Jeg har ingen minner om hva jeg brukte det ekstra døgnet i Norge på. Jeg kastet dem sikkert bort, jeg er jo så dum …
På Torp tvinger Wizz air alle til å betale en ekstra avgift på flere hundre kroner fordi vi ikke har skrevet ut billetten på papir på forhånd (!). Dette er forvirrende dobbeltkommunikasjon: Vi får en slags bot for å fly, men bare fordi vi ikke har sløst med papir?
Når de andre på flyet, som stort sett er polakker, hører at vi er norske, lurer de på hvorfor vi skal til Katowice. Polens 11. største by er kanskje ikke det mest naturlige reisemålet for nordmenn (eller noen, for den saks skyld), men byen har nok av severdigheter. Katowice er blant annet arrangør av e-sporturneringen Intel Extreme Masters, og ga navnet til klimaavtalen ved samme navn, noe som er ironisk da byen de siste årene stadig er å finne blant de mest forurensede byene i EU. Når man skriver om denne delen av Europa er det lett å falle tilbake på stereotypier, men å arrangere klimakonferanse i en av EUs minst miljøvennlige byer, er vanskelig å beskrive som noe annet enn herlig østeuropeisk. Det kanskje beste argumentet for å dra til Katowice er selvfølgelig at Wizz Airs rute fra Torp er den billigste måten å fly til Polen på. Ingenting av dette forsvarer at jeg starter den miljøvennlige ferien min på denne måten.
I Polen møter vi første miljøhinder på veien. Det går ikke tog fra flyplassen. Vi tar i stedet for en minibuss til sentrum hvor vi skal videre til turens neste stopp, Auschwitz. På minibussen kommer vi ufrivillig i prat med en norsk-polsk dame som snakker en veldig rar og gammeldags norsk, som om hun ikke har vært i Norge siden 60-tallet, eller som om hun har lært seg språket ved å se på gamle episoder av fjernsynsteateret på Youtube. Hun virker mildt forvirret, og ringer flere forskjellige mennesker for å fortelle på både polsk og norsk at hun har møtt to nordmenn på vei til den beryktede konsentrasjonsleiren.
Som om Katowice ikke var miljø-uvennlig nok fra før er det ifølge skilt langs motorveien ikke lov å kjøre inn i tunneler med hest. Noen lyspunkt er det likevel. Byen har igangsatt et grønt skifte og på kollektivtransporten står det, som i resten av landene vi besøker på turen, skilt med EU-logoen som forklarer at Unionen har betalt.
Ironisk nok går det ikke tog til Auschwitz og vi kjøper billetter til ny busstur. Etter lange køer og sterke inntrykk setter vi oss på museets kafe hvor Pepsi har betalt for å få plassert sin stilrene logo overalt. Denne delen av Polen har vært underlagt flere ideologier, men nå er den utvilsomt kontrollert av kapitalismen og Pepsi. Vi kjøper kaffe, vann og baguette mens amerikanere og israelere med store Israelske flagg på ryggen drikker brus og spiser burger rundt oss. Vi skal videre til Krakow, men alle dagens tog er utsolgt og vi kjøper en ny bussbillett.
Les også: Seks uker på Regional Avdeling for Spiseforstyrrelser
NOE AV SJARMEN med interrail skal jo være å møte nye mennesker (og aldri snakke med dem igjen). På Couchsurfing finner vi Gurwinder fra Singapore som leter etter noen å drikke øl med i Polens nest største by. Bortsett fra den gangen han hadde besøk av to ukrainere som lurte på hvorfor det var så mange «niggers» i Oslo, har Sveinung god erfaring med menneskene fra Couchsurfing. Vi skriver at vi blir med. Det samme gjør også Alex fra Romania. Alex er 28, jobber i IT (men er ikke interessert i å utdype) og etter å nylig ha gått gjennom sin andre skilsmisse stoler han ikke lengre på europeiske damer. Thailand, forteller han, er der man må dra om man skal finne lojale kvinner. Noen måneder senere dukker det opp bilder fra nettopp smilets land i Facebook-feeden min, hvor Alex har funnet seg en forlovede. Enda flere måneder senere er bildene slettet.
Gurwinder er noen år yngre, og har akkurat gått ned 40 kg etter å ha tilbrakt sine obligatoriske to år i hæren til øystaten Singapore, som frykter en invasjon fra nabolandet Malaysia. Den tidligere tjukkasen er, tross sin unge alder, på jakt etter sin første kone. Han finner ingen i Krakow denne kvelden. Postene hans på sosiale medier er, i alle fall fram til jeg noen månedere senere avfølger ham, preget av memes om depresjon og svik. Både Alex og Gurwinder poster bilder av menneskene de har møtt den sommeren, bortsett fra Sveinung og meg. En lang barrunde ender som den ofte gjør i Polen: jeg blir forsøkt dyttet ned en bratt trapp av to skallede polakker.
Etter å ha tatt 04.00-bussen (alle togene var fulle) er vi i neste by på reisen, Milan Kunderas fødested og Tsjekkias nest største by, Brno.
På vei til leiligheten roter vi oss inn i et nesten parodisk øde og slitent område. Over alt er det enorme mengder søppel, knuste vinduer og tomme lokaler. I utstillingsvinduet til en av de forlatte butikkene har noen dandert isoporbiter, steiner og sprøyter slik at det ser ut som et slags tsjekkisk Nille hvor eieren er alvorlig psykisk syk. Resten av dagen tilbringes med to amerikanere, en nordmann og en new zealander, og avsluttes med at sistnevnte utfører en very emotional haka rett ved byens store stolthet, et klokketårn som ikke ser ut som noe annet en dildo.
Jeg siterer fra klokkas engelske Wikipediaside: «Every day at 11:00 it releases a glass marble, which the spectators can catch from one of four openings in the monument and they can take it with them as a souvenir. Although the monument is publicly known as an astronomical clock (orloj), it is only a clock.»
På vei vekk fra turens fjerde by får vi endelig tatt tog for første gang på tog-turen vår. Det går nemlig tog fra Brno til Wien! I Østerrike blir vi kjent med en canadisk pianist og en arbeidsløs bosnier som ønsker å møte «nordics» for å øve på svensk. Da vi spør om han vil snakke svensk sier han nei og holder seg til engelsk. Han virker tydelig irritert og drikker kun en liten øl som han ikke betaler for når han går. Når han senere konfronteres over internett med at vi måtte betale regningen hans, nekter han for at det skjedde. Vi drar videre med den canadiske pianisten og bytter til rødvin.
DAGEN ETTER setter vi oss på toget til Bratislava. Rommet vi leier i den slovakiske hovedstaden ser ut som hjemmet til en som akkurat har begynt å jobbe for Scarface, men som ikke har råd til å kjøpe skikkelige møbler. På kvelden blir vi kjent med en slovaker som er ulykkelig ansatt i Huawei og en italiener som sier han blir trakassert i Øst-Europa fordi mange tror han er muslim. Vi drikker vin, først i en merkelig døgnåpen borg og senere foran det slovakiske parlamentet, hvor nynazistiske Vårt Slovakia har 13 av de 150 plassene.
I Budapest tar det 15 minutter før vi tilbys kokain på gata. Vi tar bilder av Orbán-plakater og blir kjent med to danske legestudenter som tidligere på dagen har spist billig på Michelin-restaurant. Dagen etter drikker vi drinker på strandfest, ser en gjeng barn trakassere et par på gata og blir avvist når vi spør to nordmenn om de vil ta en øl med oss. Senere på dagen tar jeg flyet hjem, med flere ubrukte togturer på interrailbilletten. Om jeg fordeler prisen på Interrail-billetten på antall togturer kostet hver tur omtrent 1000 kr, og hvert nye «vennskap» ca 500, i tillegg til den psykiske kostnaden. Sveinung drar videre til Slovenia uten meg. Ifølge ham var det de beste dagene på hele turen.
Les også: Q&A med Silvana Imam: flyskam, kjevebevegelser, bitches and hoes