Holden

James Holden legger karrieren som DJ på is for å spille i band

Da den hederskronede amerikanske komponisten Terry Riley fylte åtti år i fjor, fikk jubilanten et gavedryss av den monumentale sorten, nemlig konsertserien Hello Terry Riley. En rekke bestillingsverk ble fremført til hans ære, og i London var det den anerkjente produsenten James Holden og taal-perkusjonisten Camilo Tirado som fikk i oppgave å tonesette bursdagen.

– Da jeg oppdaget musikken til Terry Riley fikk jeg følelsen av at jeg egentlig alltid hadde vært fan, sier James Holden på telefon fra London. Holden har akkurat stått opp, bruker de tilmålte minuttene journalist og intervjuobjekt har på å bli kjent med hverandre på å si at dagen, inkludert den faste turen med hunden – en terrier som dessverre ikke heter Terrier Riley – er blitt forringet av en lei forkjølelse. Likevel er han ikke fremmed for å gi seg i kast med et brennende foredrag om Rileys fascinasjon for geiter.

– …og så plutselig bryter han ut i en monolog om geiter, sier Holden entusiastisk om et intervju «alle bør sjekke ut på YouTube». Han forklarer hvorfor han er fascinert av musikeren som i sin tid også inspirerte The Whos Pete Townsend til å skrive låten «Baba O’Riley».

– Mye av musikken jeg likte før jeg visste om Riley er inspirert av ham. Riley oppfant dette med å gjenta uten å egentlig gjenta. Det er det jeg alltid har jobbet mot selv.

Bestillingsverket til Holden og Tirado, som tilfeldigvis har styrt lyden til Terry Riley ved flere anledninger, resulterte i platen Outdoor Museum of Fractals, et liveopptak av en av øvingene duoen gjorde før de avholdt den første konserten.

– Det ble mye fiksing og pynting på live-opptaket, sier han.

– Vi måtte blant annet fjerne lyden av minst fire lighter-klikk og av at Camilo klippet tåneglene sine.

HOLDEN SLO GJENNOM allerede som nittenåring med låten «Horizons» i 1999. I dag er det er lett å avfeie låten som en fjert av en relekvie fra tiden da progressiv trance var kurant valuta, men låten sikret likevel Holden en karriere som en av Storbritannias mest toneangivende produsenter og DJer – det vil si inntil nylig: Holden har nemlig lagt livet som solipsistisk DJ og produsent på is for å kunne dele luften med andre bandmedlemmer.

– Når man spiller med noen, påvirker hver eneste ting de foretar seg alt det en selv gjør. Hvis man konstruerer musikk bit for bit i et studio alene, er det mange deler ved musikken som ikke samhandler med hverandre. De komplekse lagene av reaksjoner, og detaljene dette skaper, går tapt, sier Holden. Han sier videre at han synes det var kjedelig at man for eksempel aldri kunne diskutere krautrock med DJer – i sterk kontrast til musikere, som formelig kaster seg over bord for å hovere med kunnskap om Tysklands største kultureksport etter ringelydskrokodillen Schnappi.

– Å spille med andre er annerledes. Da oppstår det en felles innsats for å trylle noe ut av ingenting. Og det er det jeg ønsker å fange med et live-opptak, en slags sannhet. Det spiller ingen rolle om det er mindre perfekt enn noe jeg kunne ha forfalsket i studio, spenningen i noe feilaktig og ekte er uendelig mer verdifull.

OUTDOOR MUSEUM OF FRACTALS er én 45 minutter lang, meditativ låt. Holden spiller en modulær synthesizer og Camilo Tirado spiller live tabla-trommer, eller bongo-lingnende perkusjon som ofte blir brukt i tradisjonell indisk musikk. Trommene er også forbundet med Rileys virke, som i kraft av å være tilhenger av Østens musikalske tilbud har benyttet seg av tabla i mange av stykkene sine. Trommene er for øvrig trukket i geiteskinn, noe som kan forklare Rileys fascinasjon for den firbeinte ostefabrikken.

Holden, som er utdannet matematiker, spesialdesignet et dataprogram slik at Tirados live-tromming skulle interagere med Holdens synther. Slik var det Tirados tromming som dikterte hvordan Holden jobbet med synthesizeren sin – som han for øvrig også har bygget selv.

– Datamaskinen følger Tirados trommemønstre, og legger merke til når han endrer mønster, for eksempel ved at han trommer mer intenst. Ideen var å gjøre det diametralt motsatte av slik det meste av elektronisk musikk lages, hvor mønstrene er satt av et dataprogram og det eneste man egentlig gjør er å justere lyden.

– Jeg ville at improvisasjonen skulle ligge i notene, og i likhet med Riley ville jeg beholde en asketisk renhet i valget av lydbildet, forklarer Holden.

Når Holden ville at Tirado skulle endre «trommemønster» holdt han opp en av fire forskjellige malte stener som symboliserte forskjellige «humør».
– Måten jeg fremfører stykket på er å gradvis endre innstillingene for datatprogrammet, slik at man kan bevege seg mellom mønstre og stemninger hvor man finner nye mønstre. Det er en slags oppdagelsesreise.

Har Terry Riley sett stykket deres? 
– Vi møtte Terry Riley før showet vårt i London, sier Holden.

– Men ærlig talt følte jeg bare at vi kastet bort tiden hans.

James Holden og Camilo Tirado fremfører Outdoor Museum of Fractals lørdag 4. Juni på Østre i forbindelse med Festspillene i Bergen. Billetter her!