Kommentar: – Å sensurere tegningene fra Charlie Hebdo, er å gi terroristene rett

Vi er krenket. Og det burde du også være.

b
a

Det franske satiretidsskriftet Charlie Hebdo ble i dag utsatt for terrorangrep da angivelig tre gjerningsmenn løsnet skudd mot redaksjonen. I skrivende stund er tolv dødsfall rapportert.

Foreløpig er gjerningsmennenes identitet og motiver ukjent, men akkurat det spiller egentlig ingen rolle: Denne massakren er uansett et av de mest groteske enkeltstående angrepene på ytringsfriheten vi har opplevd. Selvsagt handler dette om at satirebladet Charlie Hebdo, som lenge har vært omstridt, bramfritt har valgt å harselere med det som måtte finnes av religiøse følelser. Selvsagt handler det om tegningene deres. Og da må tegningene også trykkes i dekningen av angrepet.

Da britiske The Telegraph rapporterte om massakren, valgte avisen å publisere et sladdet bilde, som nå er fjernet helt, av en av Charlie Hebdos forsider. Når ytringsfriheten angripes på en så bestialsk måte, er det medienes ansvar å ikke bedrive selvsensur. Motivasjonen virker åpenbar: The Telegraph frykter represalier fra samme meningshold som nettopp myrdet tolv mennesker.

charliehebdo_telegraph

Skjermdump: telegraph.co.uk

Det er imidlertid bare en kontraproduktiv handling, da sensuren utelukkende kaster en vond skygge over de tolv menneskene som måtte bøte med sitt liv, og indirekte gir terroristenes handlinger legitimitet.

Trykkingen av tegningene er ikke bare et spørsmål av prinsipiell art. Det er ikke bare en (passende) symbolhandling. Det dreier seg om hva slags versjon man ønsker å fortelle om denne typen angrep. Ved tidligere tilfeller, som i karikaturstriden og angrepet på den amerikanske ambassaden i Benghazi, ble hendelsene for ofte beskrevet som noe som skjedde på bakgrunn av brede, sterke reaksjoner i den muslimske befolkningen. Det bidro til å  tåkelegge det som gjennomgående har vært den utløsende faktoren i alle disse hendelsene: Religiøse ekstremister, maktmennesker, på ivrig jakt etter trøbbel.

Selvsagt er mange blitt krenket av alle disse ytringene, men det forklarer ikke volden: På samme måten som en flere måneder lang PR-kampanje fra to sjarmerende danske imamer var den mest effektive enkeltinnsatsen bak karikaturopptøyene tilbake i 2006, ble opptøyene i Midtøsten høsten 2012 initiert da hardline-muslimer selv bestemte seg for å videreformidle blasfemien: Det var den salafist-eide TV-kanalen Al-Nas som viste traileren for «The Innocence of Muslims».

Greit nok, disse agitatorene fortjener på en eller annen fucked up måte det samme prinsippielle forsvaret vi unner alle andre som publiserer og republiserer såkalt krenkende materiale, men gang på gang er det forstemmende å se hvordan mørkemannaktørene som har hovedansvaret for distribusjonen i så stor grad slipper unna fordømmelse for den hårreisende dobbeltmoralen de utviser. At vi har lettere for å klandre en redaktør fra bibelbeltet eller en fransk vitsetegner enn vi har for å sette oss inn i det nitide arbeidet det tross alt er å sette verden på hodet.

Å sensurere – eller å velge å ikke vise – tegningene fra Charlie Hebdo, er å gi dem rett. Det er å implisere at det er naturlig at disse tegningene fører til vold. Det er å gi ekstremister asyl i det brede lag av «vanlige folks følelser» og det er å låne troverdighet til en versjon av disse hendelsene hvor volden bare er «toppen av isfjellet» – at de er den ytterste konsekvensen av et sinne som var der i utgangspunktet. Akkurat dette er forøvrig også stort sett den eneste delen av soga som islamister og antiislamister er helt enige om – at det går en klar linje fra «følelser som deles av mange» til nedmeiingen av et fransk redaksjonslokale.

Det er lov å håpe at vi i denne omgang slipper å høre maset om «unødvendige provokasjoner», og at det fint går an å fortelle denne historien uten å publisere bildene. Hvis de allikevel dukker opp, lurer vi på dette: I hvilke andre saker er det tenkelig at man kunne sett på publikasjonen av sakens kjerne som «unødvendig»? Og hvor har man det fra at det kun er religiøse følelser som blir krenket her? Hvor sløv er du om du tror at spørsmålet om ytringsfriheten kun er et intellektuelt spørsmål, at det ikke har noe med folks identitet å gjøre? Har du i det hele tatt SETT et gjennomsnittlig norsk kommentarfelt?

Til Telegraph og eventuelle andre medier som vurderer å la dekningen sin bli preget av slike vurderinger om «hva som strengt tatt er nødvendig» av frykten for et angrep, en vennlig påminner: Våkn opp. Dere er under angrep allerede.