– Dans har gjennom historien blitt sett på som en hjernedød kunstform

Det er en klisjé og en misoppfattelse, mener Marco Berrettini. Han gjester Oslo Internasjonale Teaterfestival på Black Box med danseforestillingen Ifeel2.

b
a

Marco Berrettini begynte sin karriere som diskodanser. Nå gjester han Oslo Internasjonale Teaterfestival på Black Box med danseforestillingen Ifeel2, hvor han har hentet inspirasjon fra psykoanalytikeren Carl Jung og den tyske filosofen Peter Sloterdijk. Hvordan forklarer han overgangen fra en av de mest overfladiske danseformene til det å koreografere teoritung konseptuell dans?

– Jeg gjorde det såpass bra på skolen at jeg fikk lov til å “hoppe over” to år. Det betydde at jeg var to år yngre enn de på mitt klassetrinn.  Da jeg fylte fjorten ble dette et problem fordi jeg var for ung til å få lov til å gå sammen med vennene mine på diskotek og danseskoler. Jeg fikk presset foreldrene mine til å gi meg lov til å gå på danseskole og danse disko på lørdags ettermiddager, og fant fort ut at jeg likte det å danse alene bedre enn det å tråkke jenter på tærne i et forsøk på å mestre trinnene og rytmene til pardanser som vals og chachacha. Jeg vant noen disco-battles og ble oppfordret til å fortsette, og det gjorde jeg. Til slutt bestemte jeg meg for å studere profesjonell dans.

Kan du fortelle litt mer om overgangen fra diskodansing til det arbeidet du gjør nå som koreograf

– Disco er en populær dans – en liten del av den nye folkekulturen som vokste frem etter andre verdenskrig. Jeg mener det er en forbindelse mellom disko og samtidsdans, mellom disko og graffiti, mellom hiphop og metafysikk osv. Ballettes Russes ville ikke ha vært noe dersom det ikke var for russisk folkedans, og jeg mener det er viktig å la seg influere av populærkultur og ”folkedans” i arbeidet med samtidsdans.

Har ditt syn på dans endret seg siden den gang?

– Veldig. Da jeg startet med diskodans handlet det om mote, jenter og det å være berømt. Men etter hvert interesserte jeg meg mer for det å lage koreografier og eksperimentell dans, og nå er jeg altså stuck i en situasjon hvor jeg har lyst til å uttrykke hele livet mitt i dans, men jeg vet ikke hvordan.

Ifeel2 skal vises under Oslo Internasjonale Teaterfestival på Black Box. I år er fokuset på dans, men organisatorene innrømmer selv at de ikke helt har en klar definisjon av hva dans er, fordi det er et felt som er i stadig utvikling. Hva er dans for deg?

– For meg er dans hva enn folk velger å definere som dans: en tanke, en bevegelse, ubevegelighet, en farge eller en lukt. På et vis fungerer dans på samme måte som ethvert levende vesen, fordi det er bevegelse i rom og tid.

For en utenforstående kan det se ut som om det er en stor forskjell mellom hvordan en profesjonell danser forstår og ”gjør” dans, og hvordan vi “normale” mennesker forstår og gjør dans. For de av oss som ikke er profesjonelle, handler dans vanligvis om mer eller mindre grasiøs bevegelse til musikk. Og det er som regel ikke så mye tanke bak bevegelsene. Profesjonelle dansere er, naturlig nok, mer teknisk kapable en menigmann og har som regel lagt langt mer tanke inn i bevegelsene. Stemmer dette?

– Ja, det stemmer. Det er litt kynisk kanskje? Jeg tenker at selv om publikum ikke kjenner dans fra innsiden slik profesjonelle gjør, kan de forestille seg eller føle at det er en del tanke og arbeid som ligger bak selv om dans, når det er velgjort, ser lett og enkelt ut. Dans har gjennom historien blitt sett på som en litt hjernedød kunstform, fordi det handler om å jobbe med kropp, men dette er en klisje og en misoppfattelse. Faktisk er det sånn nå at innen mye samtidsdans er det en oppfatning av at en “normal” person ikke vil forstå så mye av meningen som ligger til grunn for koreografien.

Betyr det at det er vanskeligere for en profesjonell danser å oppleve den form for hjernedød danseopplevelser som vi “normale” har når vi danser?

– Det tenker jeg ikke på. Jeg er for egosentrisk og for opptatt av å lage en god forestilling til å tenke på sånt.

IFeel2 ser ut som et nokså brainy prosjekt. Du stiller en del eksistensielle spørsmål av typen hvorfor er vi her på denne jorda? Har du kommet frem til noen gode svar? Og er kunst en arena hvor vi kan søke svar på denne typen spørsmål?

– Oh la la! Store spørsmål og ingen svar. Jeg skal prøve å komme meg unna spørsmålet ved å svare på hva jeg ikke vil at livet mitt skal handle om. I likhet med de fleste andre mennesker navigerer jeg mellom to poler. En dag tror jeg at jeg kan forandre verden. Den neste dagen har jeg bare lyst til å forsvinne fordi alt virker umulig. Jeg tror ikke disse spørsmålene er, vel, sprunget ut av store filosofiske sinn, men at de er spørsmål vi alle stiller og at de derfor hører til vår genetiske sammensetning. Det er en naturlig del av det å være menneskelig å stille slike spørsmål.

Er det sånn at vi skal finne frem til svarene sammen som et samfunn, eller hver for oss?

– Vel. Jeg er en stor tilhenger av gnostisk filosofi, hvor en mener at hvert enkelt individ burde forsøke å bli et bedre menneske, og forbedre sine evner. Samtidig tenker jeg at individualitet og kollektivitet ikke bør skilles ad, og at disse henger sammen.

Er det fordi du er gnostiker at du har latt deg inspirere av den tyske filosofen Peter Sloterdijk og boken You Must Change Your Life?

– You Must Change Your Life er et godt eksempel på nettopp denne tankegangen. Sloterdijk skriver om ulike teknikker for å forbedre mennesket og om at vi må bli bedre heller enn å gi andre skylden for våre problemer. Boken har påvirket arbeidet mitt generelt, og inspirert meg til å arbeide med dans og koreografi som utfordrer meg.

Sloterdijk diskuterer ideen om selvkultivering, og argumenterer for at filosofi heller enn religion burde være arena hvor vi kan stille spørsmål ved hvordan vi kan forandre oss selv og våre liv. Kan kunst være en slik arena? Og er kunstopplevelser en måte å fremprovosere slik endring?

– Jeg tror at vi kan gjøre dette på mange ulike arenaer. Du kan bake en pizza og øve deg på introspeksjon samtidig, så kunst er ikke spesiell i så måte. Det å overkomme egne begrensninger er heller et spørsmål om indre nødvendighet, og vi endrer oss fordi vi føler det er nødvendig. Det er kanskje derfor storindustrien og politikere er så opptatt av å skjule de egentlige samfunnsproblemene, for dersom folk var informert om hvordan verden faktisk fungerer og hvem som har kontrollen, så ville folk kreve en endring av maktstrukturene.

Du lot deg også inspirere av Karl Gustav Jung og ideen om skygge-arketype, som representerer menneskets mørkeside. Hvordan bruker du dette i arbeidet ditt? Og er det egentlig så enkelt å skille mellom godt og ondt?

– Det handler ikke så mye om skillet mellom det gode og det onde. Det handler mer om personlig frykt, og om de situasjonene, følelsene og tankene du ikke tørr å konfrontere – alle de tingene du misliker ved deg selv. Dette er noe jeg er bevisst når jeg arbeider, og noen ganger hjelper dette meg til å finne motet til å koreografere slik jeg vil heller enn å inngå kompromisser. Men ja, Carl Gustav Jung, Sloterdijk, Jiddy Krishnamurti, Nietzsche, Bruce Lee – er alle gode gnostikere.