Oberzan – Om 400 år kan det være at Schwarzeneggers Predator er klassisk kunst

Den amerikanske scenekunstneren/musikeren/poeten/karatekoreografen Zachary Oberzan er ikke redd for å grafse i eksistensielle problemstillinger.

b
a

Oberzans nyeste forestilling, Tell Me Love is Real, handler om å forsøke å finne meningen med livet etter et selvmordsforsøk.

Men hvorfor velger han å inkludere skikkelser som Sylvester Stallone, Jean Claude Van Damme og Whitney Houston i sine arbeider? Kan populærkulturen lære oss noe om livet og døden?

– Vår venn Albert Camus sa at det bare finnes ett virkelig filosofisk spørsmål: skal vi skal begå selvmord eller ikke. Jeg skiller ikke mellom populærkultur og klassisk kultur. Når en fugl er sliten bryr hun se ikke om hun hviler på en telefonledning eller greinen på et tre. Det at jeg trekker inn populærkultur er ikke noe nytt, det er noe kunstnere har gjort i flere tiår. Også vet vi at på Shakespeares tid var stykkene has popkultur. Så, hvem vet?

Om 400 år kan det være at Schwarzeneggers Predator er klassisk kunst. For det er noen dype øyeblikk i den filmen. Visste du forresten at Jean-Claude Van Damme, før han ble berømt altså, spilte rollen som romvesen i den filmen? Han sluttet fordi drakten var for varm. Det er en mulighet for at universitetsprofessorer i fremtiden vil forelese om nettopp dette.

Det er altså sånn at vi overser dybden i populærkulturen, ved å se på slike filmer som lett underholdning?

Dersom et menneske blir virkelig berørt av en bok, film eller sang – og da mener jeg berørt i betydningen liv og død – betyr det da noe om musikken ble skrevet av Richard Wagner eller Buddy Holly? Har det noen betydning om forfatteren var Sartre eller Stallone? Jeg mener ikke å nedvurdere geniers genialitet. Jeg mener heller ikke å si at popstjerner nødvendigvis er genier (selv om noen er det). Hele greia er helt enkelt en personlig sak, som handler om forholdet mellom et menneske og hans eller hennes helt.

Men hva med vår tilsynelatende grenseløse fascinasjon for livene til dagens popstjerner? Er det sånn at vi bryr oss for mye om hva de foretar seg? Debatten omkring Miley Cyrus for eksempel, er det en viktig diskusjon? Eller en overdramatisert debatt omkring en ung jentes kles – og dansestil?

– Jeg tror vi er i stand til å lese for mye ut av et hvert tema. Jeg vil ikke fortelle folk hva de burde og ikke burde bable om. Når det gjelder debatten omkring Ms. Cyrus: Folk liker å pule. For liker å se på folk de har lyst til å pule. Folk liker å se på folk de tror andre folk har lyst til å pule. Folk liker å se på fortellinger om folk de har lyst til å pule. Dersom folk ikke har lyst til å pule folka i fortellingen er ikke fortellingen god nok. Hey, jeg liker å pule. Hvis jeg leser Ms. Cyrus sin fortelling, vil hun da pule meg? Ikke? Da vil jeg fortelle min egen fortelling, og pule meg selv.

Jeg vil fortelle min egen fortelling, og pule meg selv.

Du inkluderer populærkultur ved å vise en del “remakes” av kjente filmer. Your Brother. Remember? Inneholder en del klipp hvor du og broren din gjenskaper scener fra Jean Claude Van Dammes Kickboxer (1989). Dette er noe du har drevet med siden du var barn. Hva var det som gjorde at du begynte å lage disse filmene?

– På 70-tallet, da jeg var veldig ung, ble lydopptakere tilgjengelige. Du kunne ta opptak av din egen stemme, og høre hvordan du selv hørtes ut. Du kunne gjøre opptak av monologer og forestillinger du selv hadde laget. Ren magi. Denne utviklingen ble overgått på 80-tallet da VHS-kamera kom på markedet. Du kunne se deg selv på TV. Du var TV-stjerne og filmstjerne. Du kunne lage egne filmer, og lære deg elementær filmskapning ved å leie VHS-filmer og spole frem og tilbake. Jeg syntes dette var en enormt tilfredsstillende og fascinerende uttrykksmåte.Kanskje særlig fordi jeg var nokså introvert. Også var det helt enkelt gøy. Røttene til min filmskapning kan spores tilbake til denne lidenskapen jeg hadde da jeg var barn.

Er det mindre gøy å lage film i dag?

– Å lage Flooding with Love for the Kid er en av de mest givende, morsomme og bittersøte opplevelsene jeg har hatt i livet. Og slik vil det kanskje forbli. Dette er IKKE en remake, men en streng adaptasjon av David Morrells roman First Blood. Så, for å svare på spørsmålet: det er fremdeles gøy, men på en annen måte. Du kan ikke oppleve sånne ting på samme måte som da du var barn. På godt og vondt.

Din nyeste forestilling, Tell Me Love is Real, drar du tilbake til vinteren 2011-12. Den handler om da du tok overdose og nesten mistet livet. Forestillingen handler om å gi opp livet, forsøke å unnslippe livet, for så å vende tilbake til det. Er dette opplevelser mange av oss kan relatere oss til?

– Haha, det ironiske ved det hele er at de som best forstår aldri vil se forestillingen fordi de er for deprimerte til å komme seg ut av senga. Det er synd, for den inneholder mye humor som vil gjøre dem godt. Folk generelt tror jeg kan relatere seg til forestillingen fordi den ikke handler om noe som er umenneskelig. Den er som en linse som fokuserer og tar nærbilde av hva det er å være menneske.

I Tell Me Love is Real trekker du frem at du og Whitney Houston tok Xanax-overdose samme kveld. Hvorfor har du valgt denne tilfeldigheten som utgangspunkt for forestillingen?

– Du sa det magiske ordet: tilfeldighet. Tilfeldigheter, når ting overlapper eller kommer sammen på en bestemt måte, er uendelig fascinerende. Et hvert element i mine forestillinger knyttes opp til slike “tilfeldigheter.” Ingenting står for seg selv uten en slik motsats. Det er ofte slik at jeg først oppdager disse tilfeldighetene mens jeg jobber med et stykke. Dersom jeg ikke finner en tilfeldighet jeg kan knytte til et bestemt element, forkaster jeg det sannsynligvis.

Livshistorien min er en løgn.

Dette er ikke research. Det bryr jeg meg ikke særlig om, jeg er allerede overveldet av alt som bare dukker opp. For eksempel, i 1996 bodde jeg i en liten by nær Newcastle. En reklame for skyllemiddel dukket opp på TV. Den hadde en type muzak-bakgrunnssang. Jeg forelsket meg i den – det var en av de vakreste sangene jeg noensinne hadde hørt. Jeg forsøkte å synge den for folk, for å se om de gjenkjente den, men det var det ingen som gjorde. Rundt femten år senere hørte jeg ved en tilfeldighet på en cd av Buddy Holly. Der var den, “Words Of Love” av Buddy Holly. Det var sangen jeg hadde hørt den gangen, for lenge siden, i England. Dette forklarer mitt senere oppheng i Buddy Holly. Tittelen, Tell Me Love is Real, er hentet fra denne sangen. Poenget er, sånne ting skjer temmelig regelmessig med meg, og fungerer som spirituelle orienteringspunkt.

Jeg leste et eller annet sted at du er kjent for å blande fiksjon og selvbiografiske elementer. Er det mulig å skille disse to kategoriene fra hverandre i dine arbeider?

– Du har lest intervjuet i GQ? Syntes du jeg så tjukk ut der? Først er du nødt til å definere hva som er fiksjon og hva som er virkelig. Mange mennesker tror på ting som ikke er virkelige, så deres “virkelighet” er fiksjon for meg. Og motsatt. Jeg synes det er rart når en film eller et stykke reklamerer for at det er “basert på en sann historie”, som om det gjør det sannere og sterkere. Enhver film, ethvert teaterstykke er i bunn og grunn basert på en sann historie. For dersom en forfatter har funnet opp fortellingen, har det definitivt skjedd i en eller annen form i løpet av verdenshistorien. Det er vanskelig å si eksakt hva som er virkelig og hva som er fiksjon i Tell Me Love is Real. Jeg vet ikke helt selv. Jeg vil ikke si at det er sant. Jeg lar det være opp til deg. Dersom du ikke tror, vil jeg forstå det.

Du har lest intervjuet i GQ? Syntes du jeg så tjukk ut der?

Men hva med livet ditt? Er det slik at fiksjonen infiltrerer din virkelighet?

– Naturligvis. Hele min livshistorie er en løgn. Den store fyren som spiller broren min i Your Brother. Remember? Han er i virkeligheten en skuespiller fra Latvia. Han heter Randolph Werewolf. Det spesielle med Tell Me Love is Real er, vel…, når andre lager film eller teater forsøker de å overbevise deg om at det som skjer er virkelig. Suspension of disbelief og hele den greia der. Tell Me Love is Real er faktisk virkelig, men jeg forsøker å overbevise deg om at det er fiksjon.

Sorry, men jeg løy da jeg sa at livshistorien min er en løgn. Jeg kunne ikke motstå fristelsen. Fyren i Your Brother. Remember? er i virkeligheten broren min. Randolph Werewolf er en skuespiller fra Estland. Han spilte Robin i den gamle Batman-serien hvor Adam West spilte hovedrollen.

Men er det noe som er for personlig til å vise for et publikum?

– Jeg er sikker på at det finnes. Men jeg har ikke funnet ut hva det er enda.

Du er på turné i Europa for tiden. Hva er den største forskjellen mellom Europa og USA?

– Som teater/filmregissør/forfatter opplever jeg at Europeiske publikummere foretrekker kunst som opplyser, mens amerikanere foretrekker kunst som gjør at de føler seg empowered. Amerikanske publikummere har ikke noe ønske om å se forestillinger som får dem til å stille spørsmål ved seg selv eller sine overbevisninger, selv om de til stadighet påstår det motsatte (bare se på facebookstatusene deres). Det amerikanere egentlig søker er forestillinger som får dem til å føle seg tilfreds med seg selv og sine overbevisninger.

Denne mentaliteten finnes i Europa også, men jeg opplever en større grad av åpenhet. Publikummere her har ikke gravd skyttergraver og gjort seg opp en urokkelig mening. De er villige til å si: “Hey, dette er ubehagelig, dette kjeder meg, dette ser ikke ut til å forsterke mine overbevisninger og klappe meg på skuldra. Men kanskje er det noe her jeg ikke helt forstår? Kanskje er det verdt å forsøke å forstå?” Amerikanere flest er gode, generøse folk, og jeg kritiserer ikke Amerika. Det har vært et stort land, og kan bli det igjen. Jeg setter pris på at butikkene er åpne på søndager i USA. Men jeg også glad for at saunaer i Europa er unisex. Så det går vel opp i opp.

Du lager teater, film og musikk (har jeg glemt noe?). Men dersom du ikke lenger kunne være kunstner, hva ville du gjort?

– Du har glemt diktskriving, kjærlighet og karatekoreografi. Dersom jeg ikke lenger var kunstner, og jeg sverger til Gud at dette ikke er noe jeg finner på, da ville jeg funnet en gammel mester i Hapkido (koransk kampsport som noen teoretikere mener stammer fra Japan journ.anm) på en fjelltopp i Japan. Jeg ville overbevise ham om å lære meg Hapkido, på gamlemåten.

Når jeg var utlært, som jeg ikke ville innse før han fortalte med en eldgammel japansk fabel, ville jeg forlate ham og aldri se ham igjen. Noe som ville være trist fordi jeg elsket ham. Jeg ville vende tilbake til USA, kle meg som Elvis Presley cirka 1970 og bruke mine Haikidos-skills til å banke livskitten ut av samarbeidsuvillige politikere. Så ville jeg slå meg til ro med Miley Cyrus og åpne en bowlinghall. Jeg har allerede kommet opp med et navn “The Beggar’s Bowl”. Så, et eller annet sted i mørket, ville mitt siste oppgjør finne sted, og i mine siste ord ville Miley finne et ess hun kunne beholde.