Når ord blir handling

b
a

Hva har London-opprørene og Beethoven-operaen Fidelio til felles?

LONDON, 2011. En ung mann sitter i profil mot kamera. Hettendekker nesten hele ansiktet sånn at bare konturene av haken, nesen og pannen ersynlig. Stemmen er rolig, men inntrengende når han sier: “Frihet er det mestdyrebare noen kan ta fra deg”.

Scenen er hentet fradokumentarfilmen Riots Reframed av Fahim Alam. Den handler om opprørene i London for to år siden oghar pussig nok en del å gjøre med det denne saken egentlig skal handle om,nemlig oppsetningen av Beethoven-operaen Fideliopå Bergen Nasjonale Opera.

For når makthaverne ikkesympatiserer med opprørerne, men, som i London-tilfellet, var selve årsaken tilde omfattende protestene, er det lett å avfeie politisk handling sompøbelstreker. I kjølvannet av massearrestasjonene etter opprørene i London, blepolitiet kritisert av FN for unødvendig mange anholdelser og urettmessig langestraffer.

STATSFENGSELET UTENFOR Sevilla, slutten av 1700-tallet. Den nye fengselsbetjentenFidelio har nettopp tilbudt seg å bli med ned til fangen som sitter i detdypeste fangehullet, men fengselsbestyrer Rocco forklarer at han ikke får hamed seg noen ned dit.

“Han må ha gjort noefryktelig galt”, sier Fidelio. “Eller han har fryktelige fiender”, svarerRocco.

Beethovens enesteopera handler om hans hjertesak: Individets grunnleggende frihet. Etter å hatruet med å avsløre forbrytelser begått av den lokale guvernøren Don Pizarro,blir Florestan kastet i fengsel hvor han skal sultes til døde. Forkledd som denmannlige fengselsbetjenten Fidelio, lykkes det omsider Florestans kone Leonore åsette ham fri.

Fidelio er derfor også en klassisk redningsopera, en sjanger som ble populær iden mørke tiden etter den franske revolusjonen da urettmesseige arrestasjonerog henrettelser var dagligdags.

LITTERATURHUSET I BERGEN, 9.oktober 2013.Det er debatt med temaet “Hva er frihet?” arrangert av BergenNasjonale Opera.

– Florestan var ensamvittighetsfange, en varsler, en datidens Snowden, innleder informasjonssjef vedoperaen, Geir Rege.

– Beethoven var en bråkebøtte som revolusjonerte musikkhistorien. Han brukteerfaringene fra en barndom preget av en alkoholisert far som ikke lot ham feileog snudde det helt om til bevisst å legge inn feil i musikken sin. Å kunnetenke annerledes er frihet, sier komponist Glenn Erik Haugland.

Fidelio er et politisk manifest mottyranni og undertrykkelse, og den er like aktuell i dag. Verdens torturhull harikke forandret seg mye på 200 år, sier Erling Borgen.

– Denble sunget i fangegården påRobben Island og som symbol for østtyske dissidenter. Operaene i Seattle ogMelbourne brukte elementer med sterke assosiasjoner til Guantánamo i sineoppsetninger. Sangerne brukte gule fangedrakter og burene var lettgjenkjennelige, fortsetter han.

GRIEGHALLEN, TO DAGER senere: Det er prøver på Fidelio nedi et av de lydisolerte rommene i underetasjen. Luften ervarm og tett, veggene er av betong og det er ingen vinduer. Det er neppeintensjonen, men det er ikke til å unngå å assosiere omgivelsene her medFlorestans fangegull.

Språk ofte virke dikterende, og vi har en tendens til å stole for mye på det.

Regissør OskarasKorsunovas gir instruksjoner på litauisk som tolken oversetter til engelsk somikke alle forstår. Skuespillerne er fra ni forskjellig land, syngespråket er tysk.Vi er inne i en av sluttscenene, der Leonore gjenforenes med Florestan ogredder ham fra den visse død. De omfavner hverandre# scenens intensitet får denstillestående luften rundt oss til å dirre. Vi vet at da Leonore startet kampenfor å finne ut hva som hadde skjedd med sin kjære, visste hun ikke engang omhan fremdeles var i live.

NATT&DAG tenkerpå noe Erling Borgen snakket om på Litteraturhuset: Under de mange diktaturenesom Latin-Amerika har gjennomlevd, er svaret alltid det samme når en spør folkom hva som oppleves som de verste menneskerettighetsbruddene: De forsvunnede.

EN RØD SOFA, 3. etasje, Grieghallen.

– Jeg har en følelseav at hvis noe bra er i emning, så kommer det ofte fra en kvinne, sier regissørOskaras Korsunovas og tenker på Leonore som tar grep og lykkes i å befriFlorestan. Kanskje tenker han også på andre kvinner som har tatt grep og roptut når styresmakten overkjører egne borgere: Aung San Suu Kyi, AnnaPolitkovskaja, Malala Yousafzai.

Korsunovas, som i årvant Heddaprisen for sin regi på PeerGynt, har mørkt, halvlangt hår, intenst blikk. Han tar seg god tid med åsvare på spørsmålene, tillater seg lange tenkepauser og når han ler, er detdempet. På telefon tidligere på dagen fortalte operasjef Mary Miller meg athennes livs beste teaterkvelder har vært Korsunovas’ produksjoner. Nå sitter hanved siden av meg i den røde sofaen mens tolken har plassert seg på en stol imotoss. Det er vanskelig å vite hvem jeg skal se på når jeg stiller spørsmål.

– Da jeg ble tilbudt Fidelio, ble jeg umiddelbartinteressert, sier Korsunovas.

– Det er et viktigstykke som snakker om verdier som er like aktuelle i dag som de var påBeethovens tid. Jeg har også samarbeidet med Mary tidligere, blant annet da jegregisserte Jon Fosse-stykket Desse augai Stavanger. Det var en fantastisk opplevelse: I stykket fikk vi det til å seut som at skuespillerne gikk på vannet med fjorden som bakgrunnskulisse. Detvar i Norge at jeg forstod betydningen av landskap og hvordan omgivelsenereflekteres i sjelen vår.

Hvordan er det annerledes å gjøre en opera, dusom vanligvis jobber med teater?


Det er jo mer musikk iopera. Men det er faktisk mye musikk i teater også, det uttrykkes bare på enannen måte. Musikk er der selv når vi ikke hører den. I opera er musikken påutsiden, den er hørt, så da må vi jobbe med å få den tilbake til sangerne ogskuespillerne, slik at de føler den inni seg. Det siste stykket jeg jobbet med førjeg kom hit var Tsjekhovs Måken, og medden brukte vi et halvt år på å finne den riktige formen og måten å uttrykke osspå. I opera er det som regel begrenset med tid, og en må derfor ha mer strukturog dermed mindre rom for improvisasjon. Likevel er ensemblet i Fidelio allerede blitt vant til måtenjeg jobber på, så i stedet for utelukkende å ta instrukser fra meg, improviserervi og finner ut av ting sammen.

Hvordan får du skuespillerne til å føledramaet uten å kunne snakke direkte med dem?

Kommunikasjon er mye mer enn ord. Tvert om kan språk ofte virkedikterende, og vi har en tendens til å stole for mye på det. Jeg mener språkdreper andre vakre måter å kommunisere på: En kan lese mye gjennom øyne,kroppsspråk og musikk. Ideelt sett bør teater etterstrebe det å kunne heve segover språklig kommunikasjon.

Ideelt sett børteater etterstrebe det å kunne heve seg over språklig kommunikasjon.

Hva kan Fidelio lære oss i dag?

Temaet frihet er evig aktuelt. Men ofte må vi bli fri før vi innser atvi var ufrie. Det går også et viktig skille mellom lov og rett på den enessiden og sannheten på den andre. Loven er alltidpå styresmaktenes side og den følger derfor deressannhet. Man må være seg bevisst at myndighetene ofte lukker øynene forsannheten. Teateret og det sivile samfunn bør fri seg fra de konvensjonellerammene som er innenfor styresmaktenes sannhet. Da Litauen var under Sovjet, kjentejeg personlig mennesker på min egen alder som kjempet mot okkupasjonsmakten.Flere ble sendt i fengsel, og en jeg kjente ble tvangsinnlagt på mentalsykehusfor sine politiske meninger. Den gang var det en veldig tydelig kamp motsystemet. I dag er ikke denne kampen like åpenbar, men det skjer likevel personligekamper rundt oss hele tiden. Det bringer oss tilbake til vår fengslete heltFlorestan.

Det har vært en tendens til å knytte Fidelio opp mot en samtidig politisk kontekst.Hvordan blir denne versjonen?

– Dramatiskeoppsetninger vil alltid måtte forholde seg til den tiden vi lever i, det villefor eksempel vært umulig å sette opp Fidelioi Russland og påpeke at Florestan er en versjon av Khodorkovskij. Vi kan finne flereslike eksempler, for Florestan og Leonore deler sin skjebne med veldig mange.

Beethovens Fidelio spilles i Grieghallen i perioden 2.-8.november. www.bno.no