Et frigjørende freakshow

b
a

REGISSØR KJERSTI HORN har en skjelettsykdom.Hun rekker ikke opp til øverste hylle når hun handler, men hun liker ikke åspørre om hjelp.

–Jeg designer livet mitt slik at det ikke skal synes at jeg har et problem, sierhun.

“Det er en fare for at det blir et slags freakshow, men den sjansen får vi ta!”

Samtidigtror hun at det å ha en funksjonshemning har gjort henne til en over-achiever. Hun gjør ting som mangeser på som halsbrekkende.

Hennesnyeste prosjekt, en iscenesettelse av P.O Enquists Styrtet Engel, er eteksempel på det. Romanen handler om det monstrøse, om vanskapte mennesker ogødelagte sjeler. Horn har valgt å inkludere funksjonshemmede i forestillingen.Men når hun nå skal vise frem det “monstrøse” på scenen, er det ikke en farefor at scenerommet vil bli et sirkus som viser frem avvik for underholdningensskyld?

–Det er en fare for at det blir et slags freakshow, men den sjansen får vi ta!Det kan hende at det blir helt feil, og jeg kan godt tenke meg at folk vilreagere. Det som betyr noe er at jeg har en veldig god kontakt med dem, altsådisse “freaksa”, og de skjønner bedre enn noen andre hva dette prosjektet handler om.

Hva ønsker du å oppnåved å sette folk med annerledes kropper i forestillingen?

–Jeg redd for at folk tror det er fordi jeg skal vise at “å, jammen de kan joogså spille teater”. Det er ikke det jeg har lyst til å gjøre.Problemet er at vi som regel tenker:Hvordan kan vi tilrettelegge forestillingen slik at de kan uttrykke seg? Men vibør tenke andre veien! Hva er det som er potensialet i den kroppen? Hva er detde kan som ingen andre kan? Og det er mye! De gjør på mange måter det jeg somregissør drømmer om at skuespillere skal gjøre, nemlig å sette ting på spill.Det betyr at de skuespillerne som er på sin vanlige jobb er nødt til åblottstille seg på en helt annen måte for å kunne måle seg med hva de gjør.

“Selvnår det står en fyr med CP og slenger med tissen, så vet ikke folk hvordan deskal reagere. De klapper, ’neimen, så flott!’”

Så det handler om åanerkjenne at funksjonshemmede kan være kunstneriske aktører?

–Jeg så en forestilling av Teater Glad i Danmark, som er en teatergruppe forfunksjonshemmede. Når du hører “teater for funksjonshemmede”, tenker duautomatisk at det er et fritidstilbud, men dette er altså et rent kunstneriskprosjekt. Forestillingen er noe av det mest groteske jeg har sett, men avinternasjonal kvalitet! Selv når det står en fyr med CP (cereberal paresejourn. anm.) og slenger med tissen, og det er over alle grenser, så vet ikkefolk hvordan de skal reagere. De klapper, “neimen, så flott!”.

Publikum er fanget avsin egen politiske korrekthet?

–Ja, og jeg vet ikke hvordan vi kan komme ut av det. Slikt sett er detteprosjektet et eksperiment, for jeg vet ikke hva som vil skje når dissemenneskene stiller seg på scenen.

Vil du som regissørgjøre det vanskeligere for publikum å holde på den politisk korrekte masken?

–Riktig, men jeg lurer veldig på hvordan jeg skal få det til. Et stort spørsmåler for eksempel hvordan de skal entre scenen. En idé er jo at de allerede erder når publikum kommer inn i salen, og at de sier “Hei, hei!” for åufarliggjøre hele situasjonen.

Det trekkes ofte enforbindelse mellom det som er annerledes, det monstrøse i Enquists roman, ogdet å stå utenfor etablerte forståelsesrammer. Er det et mål for deg å gjøredet monstrøse forståelig? Å innlemme det unormale i det normale?

–I det norske samfunnet arbeides det veldig hardt for at alt skal være normalt,og at vi skal hviske bort forskjeller. Jeg tenker at det mangfolds-begrepet vibruker ikke egentlig inkluderer så veldig mange. Jeg skjønner ikke hvorfor tingikke kan få lov til å være vanskelige, for da blir det til at jeg skammer meg overde mange tingene jeg ikke kan gjøre. Selv vil jeg ha aksept for at deskavankene jeg har skal få lov til å være nettopp det: skavanker.

Denne strategien, hvorsamfunnet gjemmer bort det som er annerledes slik at vi ikke konfronteres meddet, diskuteres jo også i romanen. Det beskrives blant annet at det ble “sluttpå monstrene”, fordi det ble utbedret “medisinske betingelser, nøyaktigereanalyse – og diagnosemetoder, fostervannsprøver, operative muligheter og merperfekte og mer lukkede oppbevaringsrom har gjort dem usynlige”. Lever vi i etslikt samfunn?

–-Det gjør vi. Det står også hos Enquist at vi har gjemt monstrene i oss selv.Jeg tror at monstrene, forstått som utenforskap, er noe vi alle har i oss. Jegtror også at dette skjulte utenforskapet blir veldig mye større og farligeredersom det synlige utenforskapet ikke får lov til å synes.

Så det er vårt egetutenforskap du ønsker å diskutere ved å bringe mennesker med funksjonshemningertil teaterscenen?

–Ja. På sett å vis mener jeg at dette vil kunne utvide handlingsrommet til alle.Forestillingen er ikke først og fremst for de funksjonshemmedes skyld, men foralle.

Styrtetengel, urpremiere på Nationaltheatret (Hovedscenen), 4.oktober.