On deadly ground

Det er en stor fordel å ha et romslig ego hvis man skal lykkes i filmbransjen, men noen har et romsligere ego enn andre. Her er tre notoriske egoprosjekter av og med actionhelter som ikke akkurat skorter på selvtillit. De hører alle såkalte Egosploitation-filmer.

Klassisk kult

ON DEADLY GROUND
USA – 1994. Regi: Steven Seagal.
Med: Steven Seagal, Michael Caine, Joen Chen & R. Lee Ermey.

«His Battle To Save The Alaskan Wilderness And Protect Its People Can Only Be Won… On Deadly Ground».

Det er lett å gjøre narr av Steven Seagal i disse dager, mens han selvparodisk vralter rundt som en overforet blåhval med skokrem i håret – og halvhjertet dukker opp i patetiske rett-på-hjemmekino-lavbudsjettfilmer der hans knapt orker å reise seg opp fra en stol for å la stuntmennene ta over actionscenene. Men det er samtidig viktig å huske at Segal er en sosiopatisk lystløgner som liker å seksuelt trakassere kvinner, gjentatte ganger har blitt beskyldt for voldtekt og er notorisk for å skade stuntmenn. Han har nære bånd til Vladimir Putins regime og løper som en spastisk jentunge. Alt i alt en skikkelig dritt av et menneske. Så det føles passende at Seagal nå mest huskes for å ha bæsjet på seg under et basketak med judomesteren Gene LeBell. Det var allikevel en flyktig periode på nittitallet da Seagal var en action-stjerne på nivå med Schwarzenegger og Stallone.

Noen av filmene hans fra denne perioden er skikkelig underholdende, og jeg er fortsatt villig til å forsvare for eksempel Hard to Kill (1990) og Under Siege (1992). Seagal var på høyden av sin suksess da han tok en mer proaktiv rolle i karrieren. Han var ikke lengre fornøyd med å være en actionhelt. Fra nå av var Steven Seagal en ekte auteur; en regissør og produsent som skapte sine egne mesterverk. 

On Deadly Ground var filmen han hadde bygget seg opp til. Et epos som kombinerer Seagals patenterte hestehale-og-håndleddknekking-action med et miljøvernbudskap. Hans hittil mest kostbare film: med et budsjett på femti millioner dollar og flere høyprofilerte Oscarvinnere på rollelista – som ble spilt inn på location i Valdez, Alaska under ekstremt ustabile værforhold. Forrest Taft er en av Seagals erketypiske kampmaskiner med CIA-fortid og uovervinnelige Aikido-krefter. En sagnomsust brannmann som jobber for oljekonsernet Aegis i Alaska, der han sendes inn for å slukke brønnbranner. Noe han gjør ved å ankomme i helikopter og trykke på en rød knapp, mens alt eksploderer og oljearbeiderne snakker om hvor råtøff han er.

Vi vet at Forrest er på lag med urbefolkningen fordi han er ikledd en semsket hjorteskinnsjakke med frynser, og juler opp en bar full av oljearbeidere som trakasserer en lokal inuitt. Under en spektakulær fikekamp klarer han å banke rasismen ut av den verste av dem, som faller sammen i gråt mens han hulker «jeg trenger tid til å forandre meg!». Sånn er den maskuline macho-kraften til Steven Seagal, som er så superbarsk at han kan gi vanlige dødelige menn eksistensielle kriser. Og benbrudd. Så veldig mange benbrudd. 

Taft avdekker at den korrupte oljebaronen Jennings (Michael Caine) tar etiske snarveier under konstruksjonen av sitt siste oljeraffineri, så han slakter et trettitall mennesker, kvester halve befolkningen i Alaska og sprenger i stykker en oljeplattform for… å redde miljøet.

Seagals grenseløse narsissisme dominerer hele