Jeg tilhører dem som alltid synes det er hyggelig når «årets Woody Allen-film» kommer – det er ingen av filmene hans jeg ikke liker. Etter mitt syn er Café Society likevel blant 80-åringens beste på 2000-tallet, særlig hvis man satte pris på å være i den nostalgiske tidsbobla Midnight in Paris (2011). På lignende vis er Café Society voldsomt romantisk stilmessig sett, og i sin 1930-tallssetting fremstår den som en blanding av reelle minner fra gamle dager og melankolsk fantasi. Café Society er Allens første film skutt digitalt, og den legendariske mesterfotografen Vittorio Storaro (Apokalypse nå!; Il conformista) har børstet […]
Fortsette å lese (gratis)
Hva! Har NATT&DAG også begynt med betalingsmur, nå? Slapp av. Det er helt gratis å lese videre – du må bare registrere deg. Det tar kanskje cirka 20 sekunder, og vi har troa på at du får det til! I bytte får du tilgang til alle artiklene våre, nyhetsbrev med spennende saker, og annonser i sosiale medier som du faktisk vil like å spammes med. Vi er en liten avis, og direkte kontakt med leserne hjelper oss med å utvikle helt riktig innhold til dere. Vi er ikke narcs og kommer aldri til å sende kontaktinformasjonen din videre. Dette blir mellom oss.
Du kan lese vår personvernerklæring her.
Mvh.
Redaksjonen
