Deter på tide med en depresjon i norsk kulturliv. Da, som alltid, sikter jeg tilscenekunsten, og denne gangen fordi den har hatt det for godt, for lenge. Denfikk som kjent for mye midler i statsbudsjettet, hvilket resulterte iforestillinger på Dansens Hus, nyskapningen Dramatikernes Hus og oppsetningerpå MS Innvik. Til og med døveteateret Manu virket mistenkelig aktivt. De somtrakk i trådene mente at den trengte bevilgninger fordi den aldri hadde vært såpopulær og ettertraktet. Den viste sin allsidighet og sitt musikalske talent, oglenge fikk den blafre fritt med sjalet.  Men så: Økonomiskfistelkrise over all forventning. I det siste har jeg sneket […]