NATT&DAGs nye finske spaltist tar et oppgjør med lathetskulturen blant norske forfattere.
Hvordan vet du at en forfatter er norsk, og ikke for eksempel finsk? Jo, den ekstreme arrogansen og latskapen som dyrkes frem gjennom statlige støtteordninger som fullfinansierer «høylitterære» prosjekter ingen vil bruke penger på.
Bortsett fra alle nordmenn. Gjennom skatteseddelen.
I helgen var det årsmøte for Den norske forfatterforeningen (Dnf). Og de hadde grunn til å feire! De norske forfatterne har det best i verden. Ingen andre steder finner du like mange profesjonelle forfattere.
Ingen vet hvem norske forfattere er
I forrige uke kom jeg hjem fra en tur til Italia. I Roma hadde jeg flere diskusjoner om samtidslitteraturen med internasjonale litteraturstudenter. Da jeg fortalte om tilstanden blant de norske forfatterne, og kranglene som pågår mellom de to interesseorganisasjonene om hvordan pengene skal fordeles, fikk de sjokk.
Noen hadde hørt om Jon Fosse, andre om Karl Ove Knausgård. Ellers kjente de ikke til noen norske forfattere.
«Men Jon Fosse skriver vel ikke på norsk engang?», ble jeg spurt av en som hadde fulgt nobelprisen tett. Så jeg måtte forklare ham: «Joda, Norge skal bare ha to skriftspråk som er helt like hverandre. Sånn kan de bruke enda mer skattepenger på å holde et språk ingen liker levende.»
Tove Jansson er et eksempel på en finsk forfatter. Mange over hele verden har lest hennes skildringer om Mummidalen, et samfunn helt øst i Finland.
Kan ikke nordmenn skrive?
Nordmenn elsker å kaste bort skattepenger. Nordmenn er altfor rike for sitt eget beste. Men hva nå? Når tidene blir vanskeligere og folk har mindre penger, må staten gjøre noe drastisk? Bør man kutte støtten til forfattere som ikke kan selge bøker? Bør man la markedet regulere seg selv?
Men det er lite sannsynlig at den norske staten vil gjøre noe slikt. Særlig etter at Jon Fosse fikk nobelprisen, har nordmenn en overdreven tro på at norsk litteratur er viktig i verden. Men det stemmer altså ikke, og man kan spørre seg: Hvor blir det egentlig av den norske litteraturen på verdensscenen?
Kanskje har nordmennene rett og slett ikke en interessant litterær stemme.
Tove Jansson er et eksempel på en finsk forfatter. Mange over hele verden har lest hennes skildringer om Mummidalen, et samfunn helt øst i Finland. Hun er regnet som en finsk forfatter med internasjonal gjennomslagskraft. Sist jeg sjekka fikk hun ingen penger fra Det litterære råd, og klarte seg helt fint uten slike støtteordninger.
Hvorfor er det så utrolig vanskelig for nordmenn å selge bøker?