Denne sommeren dukket D2s «101 grunner til å elske Oslo» opp på dørmatta. Fy faen så rått, tenkte vi og testet noen av dem.
16. juni dukker de opp på dørmatta, D2s «101 grunner til å elske Oslo». Dagens Næringslivs fredagsmagasin har prydet forsiden sin med strektegninger og syklende ungdommer i kveldssol, og vier 25 sider til å fri til en ny generasjon lesere i hovedstaden.
D2 jobber så hardt for å være DNs lekne, unge alibi, at redaktør Anders Kemp i sommer gikk med shorts på jobb, et stilvalg DN tidligere har drevet både intern og ekstern kamp mot. Normløsheten har inntatt Medie-Norge, og nå gjør NATT&DAG det enda verre.
Kanskje går det først og fremst utover oss selv: N&D har valgt å la D2 diktere sommeren vår.
Hvordan blir sommeren egentlig, om man lar seg lede blindt av en redaksjon som på samme tid vil være rike og fattige, konservative og hippe, og herske over både høykulturen og lavkulturen?
3 – Aftensol på litteraturhuset
DETTE VAR DA VELDIG SPESIFIKT?
Du trenger ikke like bøker for å like Litteraturhuset, bedyrer D2. Der stopper imidlertid valgfriheten, for følgende er obligatorisk:
– Du MÅ være «mør og fin» etter å ha badet på Bygdøy.
– Du MÅ ankomme på sykkel.
– Du MÅ ha med deg venner.
– Du MÅ ha både vått badetøy og sigaretter i sekken.
– Du MÅ sitte i trappa.
NATT&DAG strekker seg langt for å oppnå dette. Vi anbefaler å sette av god tid dersom du planlegger å gjennomføre dette tipset, men det er det ikke sikkert du trenger å gjøre. Når hele sjekklisten er huket av, blir vi sittende i sitrende spenning og vente på hva enn som skal skje. Det skjer imidlertid ikke så mye, og etter noen minutter med sigging og tommeltvinning går vi videre.
Anbefales for: Personer med obsessiv-kompulsiv personlighetsforstyrrelse.
9 – Sondre Lerche-safari
FUGLETITTING
«Det er ikke sommer før du ser sanglerken i full utrykning i bybildet», skriver D2. Etter Oslo-bibelen dukket opp på dørmatta 16. juni har vi hatt øynene spisset på hver utflukt. Men vi finner ham bare ikke.
Har D2 en tracker på Sondre Lerche som vi lekfolk ikke har? Følger de ham egentlig bare på Strava, appen de fleste av oss lekfolk heller ikke har?
Og betyr dette at det ikke har vært sommer for oss, selv om vi har fått truckerskille og inngrodde hår?
I et siste forsøk prøver vi oss inn på det D2 kan fortelle er Lerkens restitusjonssted, Dangerous Club – et sted vi må innrømme at vi – i likhet med D2 – faktisk liker. Men han er ikke der heller.
Anbefales for: Fugletittere med teft.
86 – Ta på naturbetongen
STEIN HUGGER
«Vi mistet Y-blokka, men du kan fremdeles gå til trekanten mellom St. Olavsplass og Pilestredet og ta på naturbetongen.» Dette skriver D2, og merker det med adressen til Y-blokka. Hjelpsomt! Vi googler, speider og søker, og må til og med trå til med omvendt bildesøk for å lokalisere statuen de har trykket et litt vel artsy utsnitt av. Tenk om D2 var litt mer på sparebluss med trykksverten sin, og bare skrev St. Olavs plass. Men de har vel for mye penger til slikt. Når vi endelig ankom- mer Ramon Iserns skulptur «Tetrae- der», som ruver 12 meter over plassen i tung naturbetong, er det på tide å berøre. Raskt enes vi om at ja, vi har absolutt tatt på verre ting enn dette. Men den er også… seig? Og særlig inne i statuen lukter det merkbart av blåskjell. Legg gjerne inn et barbesøk med mulighet for håndvask etter betongtafsingen, med mindre du vil lukte sjømat resten av dagen. Hvorfor lukter naturbetong sjømat? Vet ikke.
Etter at vi har forsøkt å buldre på statuen, som forøvrig er vanskelig, men mulig om du har sterke fingre og ikke har på deg for eksempel denimskjørt, prøver vi å rydde i inntrykkene. Steinen er til syvende og sist bare stein, og kanskje fordi vi ikke er det, har den begrenset påvirkningskraft på oss. Betongberøringen var nok ikke den største opplevelsen vi har hatt, men siden har vi begynt å se naturbetong over alt. Noen av oss konkluderer dermed med at Y-blokka ikke kan ha vært så spesiell likevel, og føler oss energiske og klare til å hoppe inn i arkitekturdebatter i lunsjen på Blindern når sommeren takker for seg.
Anbefales for: Blinde Carl Nesjar-fans
50 – Ta t-banen til Romsås
D2 OPPDAGER: GRORUDDALEN
«Norges mest særegne drabantby» er faktisk et veldig fint sted, om så noe begivenhetsløst. Under ankomsten til den arkitekttegnede t-banestasjonen, som er prisvinnende for sin bruk av D2s foretrukne byggemateriele, betong, kan man ta på sleipe steinvegger og virkelig føle at man er inne i fjellet. Derfra kommer man opp i et kjøpesenter som har alt. Fotterapaut, Mix-kiosk, et bibliotek som holder stengt grunnet sykdom, grønnsakshandel, poesi på veggen og eldresenter. Vi kaster en stein fra Romsåssenterets utgangsdør, og jammen er ikke marka bare et steinkast unna. Det er rett og slett eksotisk.
Drabant er et gammelt navn på det gamle navnet for måne. Vi har aldri vært på månen, så vi skal ikke fortelle deg hvordan det er der oppe. Men vi har sett nok på filmer som Wallace & Gromit: A Grand Day Out og Austin Powers: The Spy Who Shagged Me til å ha en tanke om hvordan det er på vår måne/biplanet/drabant. Og Romsås gjenspeiler dette. Det er en simultan følelse av øde utenforskap og sterk tilknytning til storbyen. En mystisk lunefullhet, en tilfredshet med avhengigheten til Oslo fordi det gir friheten til å leve i skyggen av noe større. Det er klart fiffen lar seg sjarmere, for her er grunnsteinen lagt for gentrifisering. Og så attpåtil i betong! Snart vil kanskje Norges svar på Elon Musk, som vi ikke leser nok DN til å kunne peke ut hvem er, gå i bresjen for å legge Romsås under Oslo en gang for alle. Og takken for det vil hen unne D2.
Vi berømmer magasinets tapre pionerer for oppdagelsen av Groruddalen. Her lukter det priser og håndtrykk fra Harald selv.
Anbefales for: Oppdagelsesreisende, folk med vonde føtter eller vitaminmangel, markatravere og Jan Bøhler.
15 – Tenk på døden på Vår Frelsers gravlund
IKKE LA D2 PRESSE DEG TIL NEKRO-SEX
D2 vier en hel dobbelside til tipset om å tenke på døden på Vår Frelsers gravlund. Hovedvekten ligger på å sitte på benk, lese på støtter og tenke på død, men D2 holder også døra på gløtt for «mer våryre og livsbejaende aktiviteter». Betyr det at borgerlige livsstilsjournalister har for vane å utforske hverandres kropper mellom gravsteinene?
Vet ikke, og vil ikke vite.
Men spøkelser er ikke lenger det vi frykter mest når vi går gjennom Vår Frelsers nattestid. NATT&DAG fokuserte på døden, og var heldige med været. Det er i grunn ganske fint å traske rundt på Vår Frelsers, og vi har vel alle godt av å rydde litt i forholdet vårt til døden i ny og ne. Dessverre er vi ganske kjedelige og ateistiske agnostikere, så det blir ikke noe av de helt store livssynsdebattene. En dag tar det slutt, og da skal man i jorda.
Selv tenker vi ofte på muligheten for å bli friske grønnsaker, når døden sneier innom bevisstheten. Håpet er at det innen vi legger inn årene har blitt større aksept for å kompostere mennesker, men uansett kommer vi til å klare det til slutt – vi har nær sagt uendelig med tid på oss etter vi dør til å klare å komme oss opp i en eller annen kjøkkenhage. Mark og biller kan bistå oss i dette, og omsider kommer vi til å være en bunt med gulrøtter. Vi ser for oss kjente og kjære kutte oss i biter og putte oss i salater, eller kanskje lage oss om til en deilig rotmos. Nærmere evig liv vi kommer nok ikke.
Ved siden av de store spørsmålene, finnes også de små gledene på gravlunden. Ivar Aasen har blitt plassert i familiegraven til Schibsted. Tenk om de har klart å diskutere seg frem til et gangbart samnorsk der nede? Kommunen har satt opp et stygt skilt ved siden av graven til Edvard Munch, hvor det står at graven skal pusses opp. Graven er fin som den er – kan Oslo kommune snart la stakkars Munch være i fred? Det lukter veldig hasj. Kanskje er det en våryr og livsbejaende D2-journalist som lurer i buskene?
Anbefales for: De tenksomme og morbide. En fordel hvis du ikke er redd for nakne – og rusa? – D2-skribenter.
101 – Spill på hest
600KR FATTIGERE OG EN HOBBY RIKERE
Ah, ingenting er som å runde av en hektisk D2-sommer med litt rolig trøndertrav bivånet over kanten på en duggfrisk sinnabrus med en god kompis på Sagene Bar. D2 mener
hest helst bør ses live på Bjerkebanen, og peker på Bukowski, som rett nok foretrakk sine hester live «at the track». Men var Bukowski i 2023-Oslo, så ville du nok sett han like ofte på Sagene Bar som på Bjerke.
NATT&DAG holder seg likevel for gode til å anbefale Bukowski-safari på Sagene, for vi har lært at slike forhåpninger sjelden beta- ler seg. Apropos ting som ikke betaler seg: Vi satser 600 kr, på blant annet Jardar, B.B. Viking, Puddingen, Nezza Caviar, Let Me Go og Mojo Maxmara. Bare to av dem klarer det, og vi er ute av spillet etter to av seks runder. Slik går det når man velger hest utelukkende basert på navn.
Når det er sagt, så er hestespill helt nydelig. Hvert tjuende minutt eller så, får du en kjapp dose intens spenning, og i mellomtiden kan du roe nervene med alkohol og nikotin, mens du bivåner de lokales lykke over at favoritt-fotballaget gjør det godt i rommet ved siden av. Helt til slutt: Hester er tåpelige dyr. Vi trodde de skulle være majestetiske vesener, men en travende hest er noe av det mest latterlige vi har sett. Det er som om John Cleese har fått barn med en kommode. Fornøyelig!
Anbefales for: Alle! Absolutt alle!
73 – Sommero
KASTRERT PÅ SOMMERRO
Ifølge D2 befinner landets mest effektive klassereise seg et steinkast bak Slottet, i Ekspedisjonshallen på hotellet Sommerro. Her kan enhver student, barnehagelærer og trygdemottaker vagle seg i baren med en dry martini, og føle seg rik – svulmende regningsbunker, arbeidets åk og a-endinger legger du fra deg i døren.
Sommerro virker svært forskjellig på NATT&DAGs to journalister. Fellesnevneren er at vi begge går i barndommen. Etter å ha blitt plassert i baren av en noe motvillig hovmester, blir en av oss en oppadstrebende rosablogger med drømmer om sponsoravtale med Nomi-klinikken og sene kokain-kvelder, mens den andre blir et kvisete Rød Ungdom-medlem med et ønske om å sette det bestående i flammer. Behandlingen man får på Sommerro illustrerer svært godt forskjellen på høflighet og hyggelighet. Her gjøres alt etter boka, og bartenderne er så oppmerksomme at man knapt rekker å hviske til medjournalisten om hvor utilpass man er før man nok en gang må forsikre personalet om at drinken var god. Det var den for så vidt. Den smakte sprit. Denne høfligheten er imidlertid teater, og sannheten er at hver eneste sjel på Sommerro er deltaker i rollespillet D2 anbefaler. Når en sliten 20-årig servitør slenger en øl i fanget ditt på en brun pub, vet alle involverte at det gjøres for å betale månedens husleie.
Sommerro- personalets nitidige pugging av Toppen Bechs Skikk og bruk er derimot skitten løgn: Den standardiserte, kjønnsløse, distanserte og propre høfligheten man kan kjøpe seg på Sommerro er den ideologiske overbygningen til en økonomisk basis hvor man aksepterer barnedrap i kongolesiske gruver for å skaffe kobolt til neste batch med Iphoner. Når det omsider blir på tide å betale for seg, settes bankterminalen først foran den av oss som ikke er mann. Hun – nå i rosabloggermodus – forklarer at det egentlig er uhørt. Akkurat her er det faktisk kutyme at men- nene betaler. Med mindre de ser like jævlig og stakkarslig ut som enkelte av oss tydeligvis gjør.
Føler man seg rik av å gå på Sommerro? Enkelte gjør det. Andre føler seg umyndiggjort, kastrert og utilpass. Og fire hundre kroner fattigere.
Anbefales for: Fascister
26 – Møt din fremtidige hersker
FREE KRUMKAKER AND BEER
D2 viser til Ingvar Ambjørnsen, som sier han legger turen til universitetstrappa i Karl Johans gate for å se på jusstudenter – de som skal herske over ham i fremtiden – dersom han vil bli ordentlig redd. Ingenting galt med resonnementet til Ambjørnsen her, men D2 gjør noe rart: Når man lager en liste med tips til hva man kan ta seg til i SOMMERFERIEN, er det besynderlig å foreslå at man drar på campus for å se på studenter som er borte på SOMMERFERIE. Jusstudenter er strebere, men ikke i den grad at de henger på campus om sommeren. Da er de opptatt med å kjøre vannscooter, finne smutthull i skattelovgivningen og legge seg 01:00.
Vi tar imidlertid D2 på ordet, og setter oss i trappa for å speide etter de som skal styre over oss i fremtiden. Det viser seg å være to trivelige amerikanere med norske aner. Far heter Jerry Saude (uttales Saudi på amerikansk) og sønn heter Sigurd, på tross av at ingen av dem klarer å uttale sistnevntes navn. Bror Bjarnie ankommer noen dager senere.
– So, you’ve just learned that you’re the coming rulers of Norway. How does that make you feel?
– Well, it’s about time, I think, svarer Jerry og fortsetter:
– We had to leave when times were bad a hundred years ago. Now we’ve come back as conquerors!
– What will be your main policies as rulers?
– Free krumkaker, svarer Sigurd.
– Norway does a lot of good things, but I find some of the government’s policies on agriculture to be very restrictive. You don’t have the freedom that we do in America. You certainly have better social programs.. but it comes with a cost. Thank goodness you have oil! legger far Jerry til.
Herskerne våre har bare vært klare over egen makt i omtrent fire minutter, så de har ingen fullstendig regjeringserklæring klar. Før vi runder av intervjuet kommer imidlertid Sigurd på en populistisk genistrek:
– Free beer too!
Slik gikk det til at to venstreorienterte NATT&DAG-journalister ble Nato- tilhengere.
Anbefales for: Pro-amerikanske optimister som liker krumkaker og øl, men misliker landbrukssubsidier
41 – Favorittmusikken du ikke visste du hadde, hør, hør!
– INGEN PASTILL-DJS
Her gjør D2 helt rett i å lokke Dagens Næringslivs lesere ned fra Høyre-bastionene til sentrum. På veien må de tråkke over – eller kanskje sparke til? – et par narkomane og andre som ikke har klart å utnytte mulighetene det frie markedet tilbyr dem, men de mest standhaftige av dem kommer frem til et koselig lite nav for kuratert musikk. Når NATT&DAG gjester Hør, hør! er det hiphop-kveld, og tilsynelatende ingen D2-lesere til stede. D2 hevder å ha fått servert «langpils» på denne platebaren (D2s kursivering; kursivering brukes når man benytter fremmedord i teksten, journ.anm.), men det vet ikke NATT&DAG hva er. Vi drikker helt vanlig øl, og blir etterhvert oppmerk- somme på at det finnes en Street Fighter-maskin. NATT&DAG velger seg M. Bison, og får bank to runder på rad av Ken. Ken gjør det generelt bra om dagen. Martin Bjørnersen fra Klassekampens musikkmagasin spinner platene denne kvelden, og det fenger langt inn i hiphop-etablissementet; dialektrap-pionéren «Jan Steigen» fra Tungtvann har tatt turen innom for å la seg marinere i øl og nøye utvalgt musikk.
– Hvorfor er du her i kveld?
– Hør, hør! er et sted med integritet. Her får du den beste musikken, og den er ikke kuratert av kunstig intelligens eller pastill-DJs, svarer Steigen.
– Så, du er ikke her på grunn av D2?
– Nei, jeg er her fordi det er gode DJs i dag, og jeg vil høre hva de legger på tallerkenen.
Anbefales for: Folk som ikke leser D2
39/84 – Robinet
DANCING ON MY OWN
To av D2s sommertips innebærer å besøke smått legendariske Bar Robinet i Mariboes gate. Dessverre har Robinet vært stengt mye av sommeren grunnet fasaderestaurering. Kan det tenkes at D2 interesse for «lovløs ekstase» også er en fasade – diktet opp på kontoret, uten at redaksjonen har vært ute og prøvd vingene i den lille, bråkete baren? Noen av oss i NATT&DAG er imidlertid i en privilegert posisjon. Det har seg slik at en av oss er Robinets aller nærmeste nabo, i den grad at det enkelte kvelder føles som rommet mitt faktisk er en del av baren.
På godt, men mest vondt. I mangel av det ekte Robinet, velger jeg å spille elektronika ubehagelig høyt på rommet mitt, og servere meg selv en øl. I starten kjennes det litt ensomt, men utover kvelden løsner det. Jeg kommer i snakk med meg selv, og innen jeg serverer meg selv den fjerde ølen, slår det nærmest gnister av stemningen. Jeg gir meg selv sløve, meningsfulle blikk, og imponerer meg selv med det lille jeg husker fra da jeg tok IDE1104 som enkeltemne.
Det viser seg at jeg deler en dyp fascinasjon for proto-feminisme med meg selv. Etterhvert begynner lommeboka å bli slunken, men da plukker jeg opp regningen – jeg har nemlig hatt sommerjobb i rikspressen. Det synes jeg er imponerende, og jeg merker at jeg begynner å falle for meg selv. Klokka 03.30 er det bare meg igjen i lokalet, og jeg trekker for gardinene og inviterer meg selv på nach. Jeg serverer meg selv naturvin, og skrur musikken enda høyere. Hvis Mattilsynet dukker opp nå mister jeg skjenkebevilgningen, men det tenker jeg ikke så mye på. Jeg begynner å bli sliten, men kvelden er ikke over ennå. Jeg lener meg over til meg selv, og hvisker i øret mitt at jeg har en seng like ved. Jeg sjangler bort til sengen, og kler av meg selv. Fingrene mine glir lett over huden min, og jeg tumler ned i sengen. Jeg ser meg selv dypt inn i øynene, og spør om jeg er sikker på at jeg vil dette; jeg er ganske full. Det finnes ikke tvil i min sjel, men jeg setter veldig pris på at jeg spurte. Jeg insisterer imidlertid på at jeg bruker kondom, og det synes jeg er greit.
Mens jeg rydder bort de siste glassene, slukker lyset og låser for natten i andre enden av rommet, gir jeg meg hen til meg selv. Dagen derpå er stemningen ganske sjaber. Jeg er på langt nær like sjarmerende i bakfull tilstand, og ånden min er motbydelig. Jeg prøver å få med meg selv på en morgenreprise, men jeg takker nei. Jeg får heller på meg klærne, og smyger meg raskt ut av leiligheten, slik at romkameratene mine ikke skal se meg. Ute i dagslyset skriker solen og sølepyttene om at jeg må tenke gjennom hvordan jeg lever livet mitt – er det egentlig slik jeg vil ha det? Jeg nærmer meg tredve, og det føles ikke lenger like kult å lunte skamfull gjennom sentrum og luke bort spirer til bot og bedring. Jeg merker også et snev av morgenkvalme. Men jeg brukte kondom, gjorde jeg ikke? Faen.
Anbefales for: Meg.
5 – Panter’n på Bygdøy
GRENI-KLIPPEN
Her har faktisk Øystein Greni stupt fra! Vi lar oss forføre av det storslåtte kulturelle alibiet, og hopper på 30-bussen. Vi hoppet aldri, fordi det tordnet, men vi fikk i det minste tatt to D2-bilder.
Anbefales for: Fotogene jævler og avdanka rockestjerner