Statskanalen forsømmer sitt samfunnsansvar som talentutvikler for norsk humorbransje, skriver NRKs egen humoranmelder.
På mobil? Se hele Snorre Log Skages illustrasjon i bunn av kommentaren.
Da komiker Erlend Mørch i fjor høst erklærte NRK akterutseilt i humorbransjen var det mange av hans kolleger som ropte et kollektivt og frustrert amen. Etter flere år med skremmende tendenser var NRKs humorsatsinger endelig helt redusert til kortformaterte sketsjer som helt tydelig var laget på en byråkratisk bestemt bestilling (BBB), og ikke ut fra en komikers egen, frie vilje.
Noen i systemet hadde kommet seg på Vine, Snapchat, Instagram, og til slutt TikTok. De må ha tenkt at alderen på brukergruppene var sammenfallende med deres egen visjon og gnidd seg i hendene over muligheten til å oppfylle den. Buzzordene «attention span» hadde slått leir, og plutselig var planen for å nå de unge klar: NRK må bli TikTok. Allmennkringkasteren vår hadde fått Trine Grung anno 2011-vibes. Grung var i starten av 40-årene og tilsynelatende livredd for å bli digitalt parkert. Den nye dillen «sosiale medier» skulle ikke få ta innersvingen, så her var det bare å ta eierskap til begrepet først som sist. SoMe! SoMe! De samme mekanismene virker å ligge til grunn for NRKs vilkår for allmennyttig humor. TikTok! TikTok!
Kortest mulig, billigst mulig
I nettspilleren til NRK finnes over 30 ulike kortformaterte humorkonsepter. Kun to har episoder på over 10 minutter, og tre av dem er tominutters spinoffs fra Side om Side. Lillestad og Helsebrusjan presenteres som humorserier, men begge er kun tilgodesett med én enslig episode. I tillegg er en rekke av konseptene kjendisdrevet reality utviklet av og med folk som allerede henger rundt på NRK-huset. Man kan jo for eksempel tenke seg hvilket Krøsus-budsjett Geir Sindre Breivik og Anders Bergh fikk under utviklingen av Prænkesisten, programmet der 15-20 NRK-ansatte prænker hverandre på Marienlyst. For all del, et underholdende konsept – men man tar seg i å sympatisere med folk som må jobbe under slike tilsynelatende umulige rammer. Mantraet for humorproduksjon i NRK synes å være «kortest mulig, billigst mulig». Ikke akkurat inspirerende post-it-lapper å ha på whiteboardet. Komikerne, som aller helst skulle hatt frie tøyler, eierskap og siste ord i det kreative arbeidet blir redusert til alminnelige dølahester som ene og alene skal dra NRK inn på laget til kidsa.
Rollen som allmennkringkaster medfører naturlig nok en hel del byråkrati, triste retningslinjer og trege prosesser, men den bør også åpne for innovasjon, tålmodighet og takhøyde for offensive ideer. Akkurat den delen er det andre aktører som har måttet ta på seg. For eksempel har gjengen i Humornieu siden starten i 2014 gjort mer for norske humortalenter enn NRK har gjort siden 90-tallet. Både på scene og på nett bærer Nieus innhold preg av overskudd og frihet, og attpåtil er det i stor grad ildsjeler og dugnadsånd som har lagt grunnlaget for suksessen (og en del drahjelp fra lidenskapen og navnet til Morten Ramm). En humorpitch i NRK virker å innebære et titalls møter, keynotes og månedsvis med venting, mens Nieu antagelig bare svarer «ja, vi prøver det». Komikerne som tydeligvis så seg lei på å vente på svar fra NRK lagde kortformathumor for Nieu på egne premisser, og jaggu viser det seg faen meg at ungdommene elsker det også.
Nieu er dessuten ikke alene om å gi unge komikere tålmodighet og tillit. Discovery/TVNorge har de siste årene kjøpt prosjekter som Hvite Gutter, Basic Bitch, Sigurd Fåkke Pult og Erlend og Steinar Hjelper Deg, alle utviklet av unge, ferske serieskapere. De har blitt skjenket sesong etter sesong, halvtime etter halvtime, og har blitt nominert til Gullrute etter Gullrute. Skuespillerne har blitt etablerte komikere, og seertallene har det heller ikke vært noe i veien med. Da NRK for en gangs skyld tok sjansen på en episodedrevet humorserie med Jonis Josefs Kongen av Gulset i 2019 ble det kun to sesonger før Josef tydeligvis ikke lenger traff målgruppen og måtte fornyes. NRKs desperate søken etter fornyelse må ha vært en tung pille å svelge for en komiker og serieskaper som vant Gullrute for årets nyskapning og høstet rause terningkast etter premieren. Har det ensidige fokuset på fornying og kortformat ført til at NRK Humor undervurderer publikummet sitt?
Alltid i skyggen av veteranene
Heldigvis har NRK et godt talentspeiderteam og er dyktige på å finne unge komikere, og det redaksjonene får til med knapper og glansbilder er utvilsomt imponerende. Amalie og Mathea har for eksempel glitrende håndlag med det (for anledningen) utskjelte sketsjeformatet, mens 4ETG har levert ypperlig innhold i en årrekke. Men hvor mange er det som får det med seg, egentlig? For NRK er det ikke bare enkelt å reklamere for innhold, så den jobben må nettspilleren ta. Der er det som oftest helgeunderholdning som skinner sterkest: Lindmo, Nytt på Nytt, Side om Side – ingen sketsjer fra Amalie og Mathea eller True Klein med Ahmed Mamow.
Når legendene Bård Tufte Johansen og Anne Lindmo får mer promotering enn ferske og talentfulle spirer misforstår NRK sitt samfunnsansvar. De største navnene trekker flest seere, men gir ikke NRKs unike posisjon en større frihet i satsingen? Er det virkelig NRKs oppgave å halse etter utviklingen som en pesende bulldog og jakte på de store seertallene og profilene?
Det er viktig å understreke at folka som jobber i humorredaksjonene i NRK gjør en fantastisk jobb, men de jobber under restriktive og begrensede rammer. Problemet ligger i en overordnet strategi som er dømt til å feile. Familien Lykke har sesongpremiere i mai, mens Jon Sindre Fjellvang fortsatt er et ukjent navn – jeg sier ikke mer.
Illustrasjon: Snorre Log Skage