Subjekt er som veslevoksne prinsippryttere fra barneskolen. De vil ikke forstå at verden er mer komplisert enn deres begrensede rettferdighetssans og dogmatiske begrepsforståelser, skriver NATT&DAGs Hartvedt.
Vi skal gi Danby Choi rett i en ting: Vi savner tiden da NATT&DAG var en venstreorientert kulturelitistisk meningsbærer ingen kunne problematisere eller utfordre. Da vi inkarnerte de korrekte og kule holdningene alle andre måtte etterstrebe, og derfor hemningsløst kunne ta for oss i festens sus og dus uten konsekvenser eller innvendinger. Ja, det var deilig den tiden man helt uproblematisk kunne være kulturprofil.
Ut i det store havet
De siste ukene har Subjekt-redaktøren hatt det travelt med å besvare alle tabloidmedienes henvendelser om «den såkalte woke-bevegelsen» og den tiltakende kulturkrigen. Choi og Subjekt har frontet disse fenomenene i noen år allerede, men det hele har eskalert de siste ukene. Noen, i hvert fall vi, trodde woke-begrepet allerede gikk mot en naturlig død. Ingen seriøse mennesker godtar vel dette begrepet, det klinger så uendelig dårlig på norsk og sies alltid med den samme distanserte ironien og forakten som når man snakket om «denna koronaen» eller «disse korona-tider» for noen år siden.
Men så feil kan man ta. Saker som før ville blitt forstått som bagateller, kanskje behandlet av fageksperter og nisje-entusiaster i lukkede rom, ble i slutten av februar 2023 blåst opp på tabloidmedienes forsider. Vi kjenner vel alle sagaen om maleriet som ble magasinert til stor skandale, og som raskt senere ble hentet frem igjen. Eller hva med historien om den store barnebokforfatteren som ble utsatt for små endringsforslag?
Kulturkrigen har nådd offentlighetens store hav, det vil si NRK og VG. På Dagsnytt 18 den 21. februar, forklarer Choi at anti-woke-bevegelsen vokser fram fordi man har sett seg lei av den årvåkne venstresidens jakt etter rasistiske spøkelser. «Plutselig var steiner og benker rasistiske», kommenterer han spisst, før han fortsetter med å insinuere at den venstreradikale kultureliten lenge har tilslørt pressens kritiske funksjon. «Folk må lære at journalistikken skal avsløre ubehagelige sannheter», sier han.
Det norske spøkelseshuset
Noen vil kanskje innvende at jakten på den venstreradikale kulturelitens sensur og undertrykkelse også har slått over til å bli en spøkelsesjakt. Debattene om kansellering har rast i flere av de største mediene i landet. Etter hvert har de faktisk blitt opplyst og konstruktive, når dyktige fagpersoner har meldt seg på i debattene. Eller, som Choi kanskje vil kalle det, når fagpersoner har tilsmusset debatten med venstreelitistisk propaganda.
Leiv Erikssons maleri er faktisk kolonialistisk, skrev professor i kunsthistorie Øystein Sjåstad. Helene Uri var ute og diskuterte hvorvidt det faktisk er greit å gjøre språklige endringer i historiske romaner og bøker, selv om hun også sa seg enig i at endringsforslagene fra Roald Dahls sensitivitetslesere, for eksempel om å endre fat til enormous, er latterlige. Så hvor stor er egentlig denne konflikten som har satt i gang debattene om kulturkrig og wokeifiseringen av samfunnet, kan man jo lure på.
Spørsmålet vi sitter paffe og diskuterer er derfor dette: Hvorfor bryr egentlig noen seg om dette? Den norske offentligheten, som jevnt over gir greit blaffen i debatter om litteratur og kunst, har plutselig engasjert seg i faglige debatter om mikro-fenomener i museumsverdenen og forlagsbransjen.
Det høres litt ut som kulturfeltets våte drøm, dette. Men man skal ikke se disse debattene som kulturfeltets revitalisering. Egentlig er det kulturens rake motsetning – disse debattene og diskusjonene dreier seg om å kaste ut en mening raskest mulig, helst uten å forankre det i noe annet enn egne illusjoner og forestillinger.
Disse debattene og diskusjonene dreier seg om å kaste ut en mening raskest mulig, helst uten å forankre det i noe annet enn egne illusjoner og forestillinger
Kultur på skråplanet
Det moderne ordskiftet er stormannsgalt i sine demokratiske ambisjoner. Det er dette Subjekt profiterer på. I 1964 kom statsviteren Philip Converse med den nedslående analysen om at amerikanere flest har såkalte «non-attitudes», det vil si at de mener mye om mye, uten at de egentlig har noen kunnskap å forankre meningene i. En analyse som ikke er helt ulik kommer fra filosofen Peter Sloterdijk. I boka I samme båt skriver han at «mannen i gata heretter må bekymre seg for det som tidligere bare ville angått en utenriksminister». Vi bærer alle verden på våre skuldre, og oppfordres til å ta stilling til ekstremt kompliserte problemstillinger om internasjonale relasjoner, klima- og miljøspørsmål og om ytringsfrihet. Og først og fremst er det selvsagt viktig at man mener noe.
Disse analysene er en kritikk av en offentlighet som bare er forankra i en håpløs idé om at alles mening betyr noe i seg selv, uten at de som ytrer seg egentlig forstår hva man snakker om. For eksempel når leder for Unge Høyre Ola Svenneby og Rødts stortingsrepresentant Mimir Kristjansson angriper Nasjonalmuseet for å sensurere norsk kunstkanon. Eller når Choi på Dagsnytt 18 plasserer debattene om Roald Dahl og Leiv Eriksson til noe han mener er en tendens om at «folk ikke tør å mene noe lenger». Men herregud mann, har du lest din egen avis eller?
Tradisjonelt forstås kultur og estetikk som motsetningen til denne offentlighetens gjørmebrytning. I møte med kunst og kultur skal man betrakte heller enn å mene, man skal analysere og vurdere heller enn umiddelbart å felle dom.
De skaper en debatt preget av gjørmebryting i klamme forvirringssumper, hvor dogmer og prinsipper overstyrer all fornuft
Ukultur på steroider
Choi hevder selvsagt at Subjekt bidrar til å ta dette steget tilbake, at de spør «hvorfor noe skjer» heller enn å si «hva som skjer». Men i realiteten fremstår tekstene i Subjekt mer som veslevoksne prinsippryttere fra barneskolen som ikke forstår at verden er mer komplisert enn deres begrensede rettferdighetssans og dogmatiske begrepsforståelser. Det hele skaper en debatt preget av gjørmebryting i klamme forvirringssumper hvor dogmer og prinsipper overstyrer all fornuft.
Choi snakker alltid om disse «spøkelsene» han bekjemper. Noen av dem finnes helt sikkert, men han bidrar dessverre til å skape flere nye enn han tar livet av i dette fordummende gjørmebadet som kjennetegner vår tids offentlighet.
Les Subjekts tilsvar her.