Er Subjekt virkelig så ensidig som Eilif Guldvog Hartvedt vil ha det til, spør avisens sjefredaktør og debattredaktør.
Natt og dags journalist, Eilif Guldvog Hartvedt, prøver seg torsdag med en kritisk kommentar titulert «Subjekts problem».
Ikke visste vi at vi hadde et problem, der vi satt og leste de nye opplagstallene fra Mediebedriftenes landsforening. Blant samtlige aviser i Norge, er Subjekt landets raskest voksende. To målinger på rad.
Men vi er alltid klare for å bli opplyst og irettesatt. Hartvedt bommer imidlertid totalt i sitt forsøk på dette.
Altfor kul for kultur
Artikkelforfatteren skriver at Subjekt og redaktør Danby Choi er svært synlige i den offentlige debatten omkring «den såkalte woke-bevegelsen». Det har han sikkert rett i.
Men han liker ikke de kritiske standpunktene vi fronter. Dette vil han møte gjennom å heve seg over å delta i debatten. Samtidig deltar han i kraft av eget innlegg.
Hartvedt trekker frem flere eksempler på «woke-debatter» og spør seg følgende: «Hvorfor bryr folk seg om dette?»
Subjekt er altså Norges raskest voksende avis, og stadig flere av nyhetene vi breaker, havner på de største medienes forsider. Hartvedt begir seg derfor ut på en svært vanskelig oppgave når han med tilnærmet null argumenter skal få alle andre til å tenke annerledes om hva de faktisk bryr seg om. Kan de ikke bare slutte å bry seg?
Ja, kan ikke nordmenn bare slutte å bry seg om at Roald Dahls bøker endres? Det er jo bare snakk om 500 ord.
Hartvedt jobber nemlig for det motsatte av Subjekt. Der Subjekts journalister jobber for åpenhet og mer debatt om kunst og kultur, ønsker han at disse debattene skal foregå i lukkede rom
Begrenset rettferdighetssans?
De siste ukenes store woke-debatter, med Nasjonalmuseet og Roald Dahl i sentrum, kom visst for brått på.
«Saker som før ville blitt forstått som bagateller, kanskje behandlet av fageksperter og nisje-entusiaster i lukkede rom, ble i slutten av februar 2023 blåst opp på tabloidmedienes forside», skriver han.
Hartvedt jobber nemlig for det motsatte av Subjekt. Der Subjekts journalister jobber for åpenhet og mer debatt om kunst og kultur, ønsker han at disse debattene skal foregå i lukkede rom.
Faktisk synes Hartvedt at debattene om kansellering etter hvert har blitt «opplyst og konstruktive, når dyktige fagpersoner har meldt seg på i debattene. Eller, som Choi kanskje vil kalle det, når fagpersoner har tilsmusset debatten med venstreelitistisk propaganda».
Å legge ord i munnen på andre burde man være forsiktig med. I hvert fall rett etter at man beskylder dem for å minne om barn med «begrenset rettferdighetssans». Hartvedt kaller oss for veslevoksne, men vi foretrekker dette fremfor å være slurvete og spekulative.
Subjekt «vil ikke forstå at verden er komplisert», skriver han. Selv vil han ikke engang sette seg inn i det han kritiserer. Hadde Hartvedt tatt seg bryet med å faktisk lese Subjekt, hadde han oppdaget at vi er svært opptatt av å få frem nyansene han selv ikke reflekterer ved.
En lekse i nyanser
Hvor ensidig og ille er det egentlig, det vi har publisert i debattene han kritiserer oss for å ha fremmet?
Vi har kun publisert én kritisk artikkel fra våre skribenter om Nasjonalmuseets håndtering av maleriet «Leiv Eriksson oppdager Amerika» (1893). På lederplass manet vi til saklig debatt og stans av personhets mot museets samlingsdirektør. I tillegg har Subjekt-spaltist Ina Gravem Johansen forsvart museet og støttet kategoriseringen av bildet som kolonialistisk (samme dag som professoren i Morgenbladet Hartvedt holder frem som fasit).
En annen Subjekt-spaltist, med tung kunstfaglig bakgrunn, Cornelia Svedman, har også forsvart at bilde tas ned – på et faglig grunnlag. Dessuten har vi publisert Jørgen Lund, med doktorgrad i kunsthistorie, som skriver at «mangelen på kunstfaglige begrunnelser åpner for anklager om kanselleringskultur og woke» og at «mye ved «Leiv Eriksson oppdager Amerika» (1893) uttrykker kolonialisme og hvit makt». Begge er kritiske til kulturkrig-diskursen.
Så hva i alle dager er det Hartvedt egentlig kritiserer oss for? Sin egne mangelfulle lesning av Subjekt som avis?
Samme dag som Hartvedt publiserte sin tekst, uttalte Subjekt på lederplass at «Krigen mot woke har gått for langt», en grundig tekst om hvordan amerikansk høyreside møter woke med illiberale lovforslag. Vi har tidligere advart mot dette i flere omganger. Blant annet har vi skrevet på lederplass at det er feil å forby kjønnsteori, slik enkelte anti-wokeister i USA foreslår. Subjekt er en liberal avis, og vi er kritiske til alle former for trusler mot kunstnerisk og akademisk frihet.
Kanskje vi rett og slett er litt for langt ute på «høyresiden»?
Subjekt er ikke på «venstresiden» eller på «høyresiden», to uttrykk Hartvedt bruker flere ganger i sitt debattinnlegg. Hartvedt virker å ville gjøre seg til representant for «venstresiden», hvor hans mål er å ta Subjekt for å skrive stygt om hans politisk alliertes forsøk på sensurering av andre (for å si det enkelt). Men Subjekt skriver prinsipielt om fenomenet, og kritisk om at konservative i USA ønsker å få LGBT-bøker fjernet fra bokhyllene. Hvis han opplever at Subjekt skriver for mye kritisk om «venstresiden», kunne han også forsøkt å avkrefte om det faktisk var sånn at vi, som avis, utelukkende skrev om scenenekting fra venstre til høyre. Da ville han raskt funnet ut at Subjekt ikke var en sånn avis. At Hartvedt er ekstra oppmerksom på saker når det gjelder prinsippbrudd i den ene retningen, og ikke den andre, burde han ta på egen regning.
Men nei, Hartvedt vil heller skyte budbringeren. For «venstresiden» har ingenting å rydde opp i.
Subjekt er en avis som dekker kulturfeltet. En forklaring på at flere enn bare Hartvedt opplever Subjekt som en «høyresideavis» kan være at kulturfeltet selv er sterkt venstresideorientert. Da er det helt naturlig at en del kritiske spørsmål kommer fra «høyresiden». Slik Sigrid Sollund kan fremstå som en Arbeiderpartiet-velger, når hun intervjuer Erna Solberg i studio. Det er dette som er kritisk journalistikk. I Subjekt er vi mer opptatt av å belyse problemstillinger og lufte ulike løsningsforslag, enn å dele verden opp i høyre og venstre.
Klinger dårlig
Det er rett og slett skuffende nivå på refleksjonene fra Hartvedt. Ikke bare avslører han å ikke ha lest journalistikken han kritiserer, han bidrar med svært lite av bedre løsningsforslag. Artikkelforfatteren virker mest opptatt av å understreke at begrepet woke, som «ingen seriøse mennesker vel godtar», visstnok «klinger dårlig.»
Ok!
Som eksempel på «useriøse mennesker» kan vi tipse om Columbia-professor og New York Times-skribent John McWhorter (som er svart og godt plassert på venstresiden), og hans glimrende bok «Woke racism» (2021). Der skriver han kritisk og polemisk om hvordan identitetspolitikk som søker forskjellsbehandling basert på rase, i seg selv er rasistisk.
Men woke klinger jo så dårlig på norsk …
Det er full circle. Akkurat som når Florida-guvernør Ron DeSantis lanserer et lovforslag som begrenser ytringsfriheten, med hensikt å beskytte nettopp denne. Lovforslaget til DeSantis, som med stor sannsynlighet er USAs neste president, har tittel «Stop Woke Act». Da sier det seg selv at dette er et begrep man må forholde seg til. Ikke minst i forsvaret for liberale verdier, som også er truet fra høyresiden i kulturkrigen.
Hartvedt har helt rett i at vi står beinhardt på prinsipper, men vi er ikke så opptatt av høyre- og venstresiden som han tror. Hadde han fulgt mer med på oss, ville han forstått at vi først og fremst er liberale.
Mens Subjekt dekker vår tids viktigste kulturkonflikter fra begge sider, dekker Natt og dag de fra ingen. Og tror at det er prisverdig.
«Gjørmebryting»
Den andre saken Hartvedt bruker som eksempel på en «bagatell», er Roald Dahl-saken – der sensitivitetslesere har gått over bøkene og foreslått intet mindre enn 500 endringer.
Hartvedt trekker derimot kun frem én endring, fra «tjukk» til «enorm», for å få det til å fremstå som om Subjekt ser spøkelser på høylys dag. Når Hartvedt kun viser til denne ene ordendringen, er det enten fordi han ikke har fulgt med, eller fordi han er uredelig. Hvis han selv er klar over at dette ene latterlige eksempelet ikke er representativt for sensitivitetslesernes prosjekt, er dette uryddig argumentasjon.
Men basert på Hartvedts manglende research så langt, må vi heller anta at han rett og slett ikke har satt seg inn i saken. Vi anbefaler ham et abonnement på Subjekt, og å lese seg opp på sakene han går inn for å kritisere.
For ved litt mer nysgjerrighet hadde han oppdaget at disse endringene passer som hånd i hanske med den såkalte woke-ideologien (unnskyld, men vi vet ikke hva ellers vi burde kalle det).
De aktivistiske sensitivitetsleserne endrer ofte helt på hva Roald Dahl opprinnelig mente: de fjerne kjønnede formuleringer, skjellsord og fordommer. Nå virker alle personene ikke-binære og snille! Dette er en postmoderne tankegangen som har fått solid fotfeste i vestlig akademia, og spredd seg utover. Slikt er det praktisk å ha et begrep på, og det flertallet bruker, er «woke».
Journalister som er opptatt av å nå bredt ut, må bruke et språk folk forstår. Det samme gjør store aviser som VG, Aftenposten og NRK. I tillegg til oss dekker disse sakene om Nasjonalmuseet og Roald Dahl-bøkene – også kritisk. Hele tre ganger kaller Hartvedt dette «gjørmebryting», men tydeligvis bare når Subjekt gjør det.
Natt og dag kan godt mene at 500 endringer i Roald Dahls litteratur er et minimalt problem, men i Subjekt er vi opptatt av de prinsipielle og viktige spørsmålene. Skal bøker forstås som dokumenter av sin tid, eller endres for å passe inn i samtiden? Videre må vi spørre oss om begrunnelsene er gode nok. Skal vi som samfunn forsøke å unngå enhver ubehagelighet? Så må vi spørre oss hvilke konsekvenser det får. Hva skjer med den provoserende litteraturen da?
Dette er helt alminnelig kulturjournalistikk. Natt og dag-journalisten vil ikke gjøre den jobben, og kaller det for kulturkrig. Men Forfatterforeningen har altså kalt det for en trussel mot forfatternes ytringsfrihet at forlagene griper inn og gjør endringer i åndsverkene deres. Dette er og skal være høyst velkomne debatter i Subjekt, og hvis Natt og dag er for gode for det, bør de for all del begynne å diskutere enda viktigere kulturspørsmål.
En demokratisk offentlighet
Hartvedt henviser til akademikere fra 60- og 70-tallet for å problematisere at «mannen i gata» nå bryr seg om «kompliserte» spørsmål som tidligere var forbeholdt intellektuelle og politikere.
De vanlige menneskene «mener mye om mye, uten at de egentlig har noen kunnskap å forankre meningene i», mener Hartvedt, og nevner klima og ytringsfrihet som eksempler. Dette er visst noe Subjekt «profiterer» på.
Må vi virkelig argumentere for hvorfor demokrati er bra? Hvorfor deltagelse i den offentlige debatten er bra? Hvorfor avisene ikke skal være forbeholdt eliten?
I Subjekt er vi stolte av å profitere på at flere får delta i debatten. Kultur og ytringsfrihet, så vel som klimapolitikk, angår alle.
Hartvedt reagerer på at Choi i Dagsnytt 18 «plasserer debattene om Roald Dahl og Leiv Eriksson til noe han mener er en tendens om at «folk ikke tør å mene noe lenger». Men herregud mann, har du lest din egen avis eller?»
Ja, i motsetning til Hartvedt leser vi Subjekt. Vi har skrevet flere ganger om Ung 2022-rapporten til Opinion, som viser at hele 52 prosent av unge mener de ikke lenger kan si hva de mener, av frykt for reaksjoner på politisk ukorrekte meninger, som å bli «kansellert».
Tydeligvis mener Hartvedt at han selv ikke representerer allmennheten, og at han har nok kunnskap til å tre inn i samfunnsdebatten. Vi spør tilbake: Kan det tenkes at slike holdninger bidrar til mange vanlige folk uten mastergrad og jobb i en konserneid avis ikke tør å snakke om kulturelle problemstillinger?
Vi er opptatt av at alle borgere bør kunne delta i demokratiet. Også i kompliserte og kontroversielle temaer. Ikke bare «eksperter» og politikere, som Hartvedt later til å være (og ikke vi). Mediene er fundert på nettopp erkjennnelsen av at folket ikke blindt kan stole på elitens fortelling om verden.
Mannen og kvinnen i gata kan også lese aviser. De får med seg hva som skjer i USA, og kan sette det i sammenheng med inspirerte hendelser i Norge. Ikke minst angår disse temaene også dem. Politikk treffer mennesker. Offentlig debatt former samfunnet. Selvfølgelig skal vi invitere folk med gode idéer til å diskutere ulike saker, selv om de ikke har utdanningen Hartvedt virker å ville kreve av dem.