Aggresjon, empati og en bag med Michael Keaton

IDLES har blitt hele Storbritannias yndlingsband med tekster om mødre, empati og offentlige helsetjenester. Nå har historien om bandet bak den siste gode konserten i Oslo blitt film.

b
a

Øyafestivalen 2019. Allerede er det godt over to år siden sist vi drakk øl fra gjenbrukbare plastglass og sto tett blant svette publikummere på en ekte sommerfestival i Oslo. 

Derfor er også det britiske punkebandet IDLES sin sagnomsuste konsert på Vindfruen under Øya 2019 sannsynligvis blant de siste skikkelig gode konsertopplevelsene på en festival i hovedstaden.

Det var ikke mange som var der. Men de som tok turen fikk se en ildsint, aggressiv og underholdende gjeng som brukte vel så mye tid blant publikum som på scenen. Det var kaotisk, bråkete, uforutsigbart og gøy.

IDLES ER ET usannsynlig band. De har begynt å dra på åra. De hylles som et av våre fremste liveband. Kvartetten ser ut som verdens verste gjeng på byen i en eller annen forstad sørvest på balløya. De har tekster som «A heathen from Eton on a bag of Michael Keaton».

Hadde du latt denne mannen rotfylle visdomstennene dine? (Foto: Doc’n Roll)

Nå har bandet som har fått hele Storbritannia til å skrike med på punkelåter om morsrollen, hyllester til britisk offentlig helsevesen og personlige oppgjør med giftig maskulinitet – endelig fått sin egen dokumentarfilm.

Og den er dritbra.

MIDTVEIS I «Don’t Go Gentle» er IDLES på bransjefestivalen South By Southwest i Austin, Texas. De er i midten av tredveårene, og har spilt for tomme lokaler i nærmere ti år.

Konserten blir en for bøkene. Gitarist og fengselstannlege Mark Bowen crowdsurfer uten klær over et ekstatisk publikum. Trommene flytter seg lenger og lenger innover mot midten av teltet. Vokalist Joe Talbot ser ut som en rødsprengt drittsekk av en hooligan når han med oppsperrede øyne maner om å elske seg selv.

Er det dette som er gjennombruddet? Det er ikke så viktig.

For selv om historien om IDLES også er en fortelling om et band på vei mot toppen av festivalplakater, dveler ikke «Don’t Go Gentle» ved de klassiske rocketropene. IDLES har noe annet de vil si.

«Det kommer til å bli mer givende til slutt, selv om vi ser ut som Chris Martin mens vi holder på», sa vokalist Joe Talbot til Loud and Quiet i forbindelse med slippet av albumet «Joy As An Act Of Resistance». (Foto: Doc’n Roll)

AT SINTE, HVITE, BRITISKE MENN har mistet sin sjarm, bruker IDLES til sin fordel. De er ikke her for å sjarmere, forføre eller for å være hippe. De er her for å si noe som er sant.

En av deres beste låter, «Mother», handler om hvordan Talbot tok over omsorgen for sin mor som sekstenåring etter at hun fikk slag. Da han skrev på IDLES sitt førstealbum, døde hun.

«My mother works fifteen hours five days a week», knurrer Talbot over hissige trommer. Live er refrenget på låta et livsbejaende allsang-høydepunkt.

I alt IDLES gjør ligger det empati i bunn. De er spydige og underholdende, men aldri ironiske. De er sinte og aggressive, men sårbare og medfølende.

Resultatet er et band som gir totalt faen i om du synes det er for woke.

Bassist Adam Devonshire startet IDLES i Bristol, en by han kaller for «the arsehole of ambition«. (Foto: Doc’n Roll)

FOR OSS SOM IKKE HAR VÆRT PÅ EN EKTE GIG siden Mars 2020, er særlig konsertscenene fra «Don’t Go Gentle» en vitamininnsprøytning. Og med et kamera som forflytter seg frem og tilbake mellom moshpiter, første rad og scenekanten – er filmen nesten som å være på konsert på gamlemåten i seg selv.

IDLES er et band som mener det de driver med og som ikke gir seg før de har overbevist alle i salen. Den stadig voksende responsen fra publikum utover i dokumentaren er rett og slett rørende.

Avslutningsscenen, fra en smekkfull konsert på Glastonbury, er alene verdt dokumentaren. Etter «Danny Nedelko» omfavnes en gråtende Talbon av sin gravide samboer. Året før mistet paret sin datter Agatha under en spontanabort, en personlig krise som er gjennomgående på IDLES’ andre album.

DELER AV FILMEN er viet til fanmiljøet rundt IDLES,  som kaller seg selv AF Gang. Gruppen teller over 30.000 medlemmer, og er et godt bilde på hvor mye musikk kan bety. AF Gang er mennesker i alle aldre, fra alle samfunnssjikt, hvor samtaler om bandet og personlige historier om tøffe tider går hånd i hånd.

Som musikkmagasinet NME sier i sin anmeldelse: Dette er et bevis på at et band fortsatt kan endre livet ditt.

NATT&DAG viser «Don’t Go Gentle» på Vega Scene 2. og 3. oktober.