Janne Wilberg (68) er endelig pensjonert. Nå går hun til krig mot kapitalen!
Vi møter Janne Wilberg på Sotahjørnet i krysset mellom Etterstad og Vålerenga. Det sludder tungt, og gatene på Vålerenga er som strie elver. Glatte fortau og høye brøytekanter fjerner noe av bevegeligheten og fleksibiliteten som gjerne skal ledsage en god gammel byvandring. Wilberg har nettopp gått av med pensjon etter 12 år som Oslos byantikvar og er som alltid kledd i signalfarger, for anledningen en rød regnjakke, rosa paraply og blå briller. Hun prater raskere enn hun går, og gestikulerer engasjert mens hun legger ut.
Endelig kan hun snakke fritt – helt uten munnkurv.
Det var Wilbergs idé å møtes ved en nedtagga og svidd pølsekiosk som står på Sotahjørnet i Oslo. En sliten, kontroversiell rønne som forteller en absurd historie om lokale intriger, korrupsjonsanklager og flere branner. Kiosken har blitt forsøkt påtent, uten at man kan komme med annet enn spekulasjoner om grunnen.
Siden Sotakiosken ble bygd i 1922, har den huset flere foretak. I mange år var kiosken en del av et levende område med samlingspunkter for innbyggerne i nærområdet, før den ble omgjort til renseri. På 70-tallet var det igjen en pølsekiosk med iskrem og sjokolade, før den ble forlatt og råtnet på rot.
Helt siden 2004 har OBOS ønsket å gentrifisere Sotahjørnet med nye menneskefiendtlige gipsskall. Både kontorlokaler og boligblokker har vært foreslått. Men hva i alle dager skal man gjøre med en falleferdig kiosk når noen vil bygge boliger? Man må for all del la den stå, mente lokalmiljøet og Byantikvaren.
Sotahjørnet har vært en real nøtt for OBOS, og det har kommet mange forslag i planene deres. I 2004 ønsket de å rive hele kiosken. Etter hvert føyet de seg etter kravene om bevaring, men OBOS’ snuoperasjon har vært gradvis. Et forslag var flytte den to meter frem. Også dette skapte rabalder. Det siste forslaget, fra februar i år, er at kiosken skal få stå der den står og komme tilbake til liv.
Demokratisk historiebærer
– Vi mener jo at kulturminner forteller mest når de står på rot, altså der de ble bygget, og ikke at de flyttes til et museum eller et helt annet sted. Derfor mente Byantikvaren at det var forsvarlig å flytte huset to meter frem, sier Wilberg.
Vi kikker gjennom gittergjerdet på den nedtagga kiosken, før hun viser hvor kort avstand to meter egentlig er. Men to meter er åpenbart nok til å utløse et skred av reaksjoner i lokalhistoriemiljøer. Mellom desember 2019 og januar 2020 ble kiosken nemlig påtent hele fire ganger, og Wilberg ble anklaget for korrupsjon og utsatt for stalking, hevder hun.
– Hva skjedde?
– Nei, hva skjedde. Kiosken var etterhvert i så dårlig stand at det ikke var helt klart hvordan vi skulle ta vare på den. Til slutt aksepterte vi midlertidig flytting til et sted hvor den trygt kunne settes i stand, og så tilbakeføres hit. Og da var jo helvete løs. Det er sterkt å bli beskyldt for korrupsjon, det er ikke hverdags. I sånne situasjoner, når folk har vært på sitt drøyeste, har jeg egentlig hatt lyst til å bare brøle imot. Men det kan du ikke som offentlig byråkrat, da må du bare svare at «jeg kjenner meg ikke igjen i dette».
Wilberg forteller oss at hun ikke vil spekulere i hvorfor kiosken ble forsøkt påtent. Og vi skal selvsagt ikke være noe dårligere, selv om vi har en mistanke om at alle disse konfliktene danner et bakteppe.
– Det er ikke helt åpenbart hvorfor det er så viktig å bevare denne slitne kiosken? Kunne man ikke bare latt den brenne ned?
– Kiosken er blitt selve bæreren av historien om Sotahjørnet. På 1920-tallet var dette et levende område med en kafé som lå på andre siden av gata fra kiosken, og som ble samlingspunktet for Vålerenga-idretten. Å bevare kulturhistorien er ikke bare vikingskip, stavkirker og estetisk vakre bygninger. Det er også et demokrati-prosjekt ved å vise mangfoldet i den norske kulturhistorien.
Demokrati! Mangfold! Argumentene som trumfer alt. Man kan spørre seg hvor viktig det er for demokratiet at man stanser nye boligprosjekter for at en liten forkullet pølsekiosk skal minne oss på at det fantes lokalmiljøer på begynnelsen av 1900-tallet også. Samtidig er det noe kompromissløst og revolusjonært med disse historikerne som kjemper mot kapitalen for å bevare en nedtagga rønne. Stå på!
Diskusjonene rundt Sotakiosken viser at kulturminner kan engasjere voldsomt. Særlig blant lokalhistorikere som ikke har annet å jakte enn kjepper i hjulene på kapitalen. «Den dyreste dama jeg har møtt», ble Janne Wilberg kalt av Petter Stordalen under åpningen av hotellet på Sommerro. Noe hun selv omtaler som fantastisk, og understreker at de hadde god dialog og at Stordalen ble storfornøyd med resultatet.
Men hva om man ikke har de samme lokale ressursene og kraften? Vålerenga har et sterkt lokalmiljø, så derfor bevares hver minste lille flik av historien. Hva med områder med større gjennomstrømming? Det er få som bor et helt liv ved Torggata eller Grünerløkka, det er stort sett studenter og unge som bor der i noen år før de forlater Oslo og flytter videre. På tross av gentrifiseringen og utraderingen av disse områdenes identitet, er det få som virkelig tar opp kampen på samme måte som pølsekioskforkjemperne på Vålerenga. På Etterstad er det snakk om en pølsekiosk som står i veien for en boligblokk med rundt 50 boenheter. I sentrum er det snakk om høyhus og konserner som utraderer de gamle foretakene.
Interessekonflikter
Mens vi trasker nedover Vålerenga fra Sotahjørnet borer vi litt mer i disse spørsmålene.
– Vålerenga virker som et område med uvanlig godt lokalmiljø?
– Det er det definitivt! Menneskene som bor her har vært med å kjempe for en bevaring og videreutvikling av bydelens historie. Det er kjempeviktig med kampvilje fra de lokale, hvis ikke er det vanskelig for oss i forvaltningen å gjøre noe når objektene ikke byr seg frem som spesielt verneverdige.
Mange bydeler i Oslo preges av innflyttere som bor i området i noen år og deretter flytter videre. Gjør denne flyktigheten det vanskeligere å bevare kulturhistorien?
– Ja, det er klart det blir vanskeligere da. Der hvor det finnes lokalmiljøer som kan motsette seg noe, er det faktisk muligheter til å stoppe en type utvikling. Men hvem er naboene på Oslo S? Det er kapitalkreftene som gnir seg i hendene herfra og til banken og som pusher hverandre for å se hvem som får bygge det høyeste huset.
For noen år siden ble det gjort en undersøkelse som sa at 95 % av Norges befolkning syns det er viktig å ta vare på kulturarven og kulturminnene. Men i hvilken grad kjenner egentlig folk til kulturminnene og monumentene rundt seg?
– Selv om folk sier at de er opptatt av å bevare kulturarven, tror du folk egentlig bryr seg? Hva vet folk flest om kulturminner?
– Det varierer veldig. I det øyeblikket et kulturminne er til hinder for din egen utbyggingslyst blir det raskt interessemotsetninger. Det er selvsagt mye lettere å motsette seg en riving hvis ikke du selv har noen aksjer i det.
Fra biltempel til wienerbrød
Når vi runder hjørnet fra Vålerenggata, ser vi Kiosk! Oslo i krysset mellom Enebakkveien og St. Hallvards gate. Det er en av Oslos minste kaffebarer, og ligger rett ved bommen på Galgeberg. Bygget var originalt en gammel bensinstasjon fra 1935, mens det i 2018 var en skjult og forglemmelig obskuritet, gjerne fylt av gamle biler, rett på terskelen til Vålerenga. «Biltempelet», kaller Wilberg det.
I dag er det lett å få øye på den hvite og pastellfargede lille sjappa med dekorative runde lamper i taket som sto over bensinpumpa før i tiden. Nå er det små bord og stoler der. Allikevel er det fortsatt mulig å se at det opprinnelig var en bensinstasjon.
Mens Sotakiosken viser Vålerengas kulturminnevern på sitt snodigste, er Kiosk! et uttrykk for lokal handlekraft og samarbeid. Kiosk! er blant byens hippeste kaffebarer, et sånt sted man får «lokalbrent kaffe» og fantastisk bakverk levert fra Boulangerie M på Ensjø. Rehabiliteringen var et samarbeidsprosjekt i lokalmiljøet. Bedriften Kiosk! AS har 65 aksjonærer, stort sett med tilknytning til lokalmiljøet på Vålerenga og omegn.
– Er det dette som er en byantikvars våte drøm?
– Ja, vi elsker jo når man finner ny bruk som ikke ødelegger kvalitetene til bygningene. Det gjelder ikke bare i store prosjekter som Sentralen eller Sommerro, men også mindre prosjekter som dette. Vi må bli flinkere til å se mulighetene i det vi allerede har rundt oss.
Høyhus og avmakt
Vi fortsetter praten om høyhusene mens vi beveger oss fra Vålerenga og i retning Gamlebyen. Wilberg er stor motstander av planene om å bygge høyhus ved Oslo S, og fnyser av påstander om at det vil bli Oslos flotteste utsikt.
– Spørsmålet er hvilke idealer vi skal fremelske i det relativt sett likestilte Norge. Høyhus skaper hierarki. Du har upstairs og du har downstairs, oppe bor rikfolkene, mens barnepikene, sjåførene og vaktmesteren bor nede i mørket. Hvis man plasserer flere høyhus midt i byen i Oslo, blokkerer man utsikten for mange andre.
– Tror du ikke folk vil venne seg til høyhusene? Kan man ikke finne sjel og lokalmiljøer også der?
– Det tar ganske lang tid før et lokalmiljø setter seg, før det faktisk begynner å få sjel. Så da gambler man på en måte litt, hvis man tenker at det blir bra bare fordi vi aksepterer endring. Endringene gjør noe med oss også. Vi vet at når folk kommer tilbake til områder de ikke kjenner seg igjen i fra tidligere, så virker det fremmedgjørende. I en verden hvor det er store endringer, hvor mye skjer hele tiden, så trenger vi faktisk en stabilitet i våre fysiske omgivelser.
Wilberg argumenterer for at bevaring og vedlikehold er essensielt for å utvikle byen for folket og menneskene, og at det er veien å gå heller enn kapitalistisk gambling som kan lede til et kaldt og hierarkisk samfunn. Noe slikt er Wilbergs versjon av den moderne byutviklingen. Hun er ikke en kategorisk motstander av ny arkitektur, men sier at hun frustreres over at så mange prosjekter som finansieres i dag er fantasiløse.
Manhattan i Oslo?
Mens vi går i Schweigaards gate peker og kommenterer Wilberg byrommet innimellom resonnementene om høyhus og byutviklingen. Hun snakker om hva som fungerer, hva som ikke fungerer. Hva som bryter opp et harmonisk område, og hva som skaper harmoni.
– Jeg mener det er viktig å spørre seg hvem som skal få lov til å signalisere hva. Det er kanskje greit at Regjeringen har en høyblokk, men at hotelleiere og andre rikfolk skal bygge tårn slik at mange andre mister utsikten sin er et kjerneproblem i Oslo.
Et av argumentene for å bygge høyhus ved Oslo S, er at det skaper en enorm konsentrasjon av arbeidsplasser tett på knutepunktet for kollektivtrafikk i byen. Derfor skaper det mindre trafikk i byen, og det brukes som et argument for grønn byutvikling. Bare tull, mener Wilberg.
– Man vet at jo høyere et hus er, dess større miljøbelastning blir det. De er miljøverstinger, disse svære husene. Hva må til for å etablere flere tusen nye arbeidsplasser midt i byen? Jo, det må bygges nye toglinjer og veier. Mitt spørsmål er hvorfor alle må bevege seg inn til Oslo hver dag? Ærlig talt, vi har funnet opp hjemmekontoret, alle behøver ikke farte inne til storbyen fra byene rundt lenger.
– Manhattan, for eksempel – slående og spektakulært, mennesker fra hele verden lar seg fascinere og engasjere …
– Manhattan passer godt på Manhattan, men ikke i Oslo. Jeg har jo også vært der og frydet meg over skylinen. Det er ikonisk sted å besøke. For min generasjon ble det en skjellsettende opplevelse med filmversjonen av musikalen Hair hvor hovedpersonen, en landsens cowboy, får et sterkt møte med byen og skylinen til lyden av signaturlåta Aquarius. Sett på avstand er byen fantastisk og spektakulær, men ikke i mørket mellom bygningene. Så kan man tenke seg om: Hva er det egentlig Manhattan signaliserer? Jo, den sterkestes rett. Dette er kapitalismens hovedsete. Det tas ikke mye hensyn til naboen, tordner hun og legger til:
– Mitt poeng er at man må tenke byutvikling i en mer menneskelig skala. Det er rett og slett bra for folkehelsa. Vi må spørre oss hvem er det vi bygger disse svære husene for? Det er jo ikke for byens befolkning.
Byens mest markante kontrast
Mellom Gamlebyen og Bjørvika ligger Oslo ladegård, en lystgård fra 1720-årene, bygd på en middelalderhall fra 1200-tallet. Ladegården skulle originalt bidra til å sikre forsyninger til Akershus festning. I dag er bygget utkikkspunktet for den mest markante kontrasten i hele Oslo by.
– Det er veldig slående å stå her og ha middelalderen rundt seg, samtidig som man stirrer vulgærkapitalismen rett i hvitøyet.
– Ja, det er det! Og det sier jo noe om hvor viktig overganger er da, at du ikke skal ha følelsen av at du har krasjet inn i en Berlinmur, ikke sant? Du må ha en avtrapping mot omgivelsene hvis du ikke skal oppfatte det som veldig brutalt.
Hvis du står på balkongen på Oslo ladegård og ser utover byen, har du middelalderen med Middelalderparken til venstre, mens du rett frem stirrer inn i Barcode til Munchmuseet. Vender du deg mot høyre, treffer du toglinjene, Oslo S og Galleri Oslo. Videre leder signalbyggene til Skatteetaten, Vy og Intility over til Schweigaards gate murbygninger fra 1800-tallet.
Bakstreversk revolusjon
Fotografen vil ha Wilberg stående med sin signalrøde regnjakke i den nedsnødde renessanseparken mens hun peker utover det nye Oslo. Hun er en sterk kontrast til de grå bygningene og den triste slapsete dagen. Mens hun står og peker, er det vanskelig å ikke tenke på romantiske portretter fra 1800-tallet, hvor det lille mennesket står og skuer ut på naturens uendelighet. Men nå er den urørte naturen utrydningstruet, mens skyskraperne står klare til å ta over byen.
Selv om bevaringen av en brent pølsekiosk og utallige falleferdige bygg rundt i byen virker patetisk, er det også noe revolusjonært over hele greia. Wilberg snakker om høyhusene som gambling, og akkurat det må jo være selve definisjonen på det industrielle og moderne prosjektet. Fra 1800-tallets tidlige fabrikker og gruver som skadet og drepte arbeiderne for å fremstille metaller og masseproduserte produkter, til dagens kryptovaluta og smartbyer. Vi er fanatisk opptatt av å teste nye løsninger, uten noen som helst forestilling om hva det vil lede til. Og det er lite som tilsier at vi vil stoppe noen gang, med mindre noe drastisk skjer.
Derfor er det noe vakkert bakstreversk over diskusjonene om å bevare en liten halvbrent pølsekiosk på Sotahjørnet. Og kanskje er nettopp det «bakstreverske» veien videre? Kapitalistene i sentrum driver det moderne Oslo til selvutslettelse. På solfylte dager på høsten og våren er det allerede for få uteserveringer med solforhold til å forsyne alle tørste borgere. Hvem vet, kanskje spretter høyhusene opp i sentrum. Så sitter vi der om et par tiår på østsiden av Thorvald Meyers gate, en av få solgarantister i sentrum, og diskuterer om det ikke var mer sol her før i tiden, eller om det bare er hukommelsen som forgyller fortiden.