– Rappere elsker brus like mye som rappere elsker lean

Oral Bee har skrevet bok om brus, 612 har rappet om brus, og flere gamle hiphop-stjerner trekker i brusmarkedets tråder. Hva er det med rappere og brus?

b
a

I OSLO ER DET ikke vanskelig å finne brus av den mer eksotiske sorten. I grønnsakssjapper og i baguette-kiosker, i VG-bodegaer og i godteributikker med Willy Wonka-aktige fargepaletter står de stablet, de rare brusene. På Japan-butikken Neo Tokyo på Arkaden fører de stinkende Dorian-brus. På en sjappe ved Oslo spektrum er det visstnok mulig å få tak i en brus brygget på fuglespytt som smaker høgg.

Norge er ikke et nisseland, Norge er et brusland. Den gjennomsnittlige nordmannen drikker 87 liter brus i året. Om rusmidler heter det gjerne at et mindretall av brukerne står for mesteparten av konsumet. Er det også slik også med brusmidler? Det er i alle fall én gruppe som tilsynelatende stikker seg ut: rapperne.

– Mountain Dew Mystery Flavor kom i posten her om dagen, og så kommer Mountain Dew Frostbite nå snart, sier rapperen Oral Bee, alias Anders K. Smedstad.

NATT&DAG har han på tråden og vi snakker naturligvis om brus, den andre av rapperens to store interesser (etter rap). Smedstad forteller at han nettopp har brukt et par tusen på importbrus via Ebay.

– Det er dritdyrt, men jeg kan skrive det av på skatten.

LES OGSÅ: Et forsvar for Joe Rogan

DET ER IKKE bare ham. Oslo-rapper Siyabång, for eksempel, ha Urge når han er i studio, mens 612 flittig har tydd til den meksikanske brusen Jarritos som identitetsmarkør. Selskapet som importerer Jarritos har også forbindelseslinjer til hiphopen. Bak Paafyll AS står blant andre Morten Aasdahl Eliassen, som de siste 20 årene har vært anerkjent som en av de mest talentfulle og særegne norske rapperne, først på engelsk under aliaset Opaque og senere på norsk som Mae. Og ikke nok med det: Mannen bak de siste årenes suksesshistorie Tøyen-Cola, Jarle Hollerud, er for mange bedre kjent som Pope Dawg, og kanskje enda bedre enn det igjen, kjent som «han andre» i Paperboys.

Men det er Oral Bee som er brus-rappernes Primus inter pares – den fremste blant likemenn. Rapperen med det i denne sammenhengen ironiske navnet (Oral Bee som i tannbørsten) har brusdrikking som en helt sentral del av sin veldig overdrevne westcoast-rapper persona. I år har han gitt ut to album som handler eksplisitt om brus. Smedstad driver også en brusblogg, i tillegg til at i disse dager er aktuell med Brusboka, som kom ut på Kontur Forlag i slutten av oktober.

– Jeg vokste opp lenge før havrevaflene og smoothies gjorde inntog i barnebursdager, forteller han da vi spør hvordan det hele startet.

– Det var alltid fri flyt av godsaker, Donald-brus, Cola og sånne ting. Det var da jeg begynte å bli hekta.

Brusinteressen tok for alvor av på 90-tallet en gang, da Smedstad dro til USA og så Forrest Gump på kino. Han var akkurat blitt tenåring, og spesielt scenen der Forrest styrter 15 flasker Dr. Pepper på rappen på besøk i Det hvite hus gjorde inntrykk.

– Jeg tenkte å shit, det må være en digg brus liksom, når Forrest synes den er smud! Dagen etter prøvde jeg den selv for første gang.

Tilbake i Norge fikk han nyss om butikken Vika Mat, like ved Klingenberg i Oslo sentrum, der de hadde både Dr. Pepper og Cherry Coke. Mye av lommepengene endte opp der.

– Vi hadde en fast rute vi tok på lørdagene. Vi kom inn med Nesoddbåten, så var det rett på Bennys musikk på Aker Brygge, så bort på Vika Mat for å kjøpe noe import og så kjøpte vi The Source og Rap Pages på Narvesen.

Foto: Raymond Mosken

SKAL MAN HA brus i dag er mulighetene flere. Selvimport via internett har blitt stadig vanligere i takt med at sukkeravgiften har økt. I 2020 kan man kjøpe brus direkte fra Japan, og amerikansk brus er lett tilgjengelig på sider som Myamericanmarket. Ønsker man å kjøpe brus på gamlemåten kan man ta en tur til Odeon kino på Storo. Der har de Norges eneste freestyle-brusmaskin, der man selv fritt kan sette sammen opp til 140 ulike kombinasjoner. Sist vi var der gikk vi for en Sprite Zero Cherry, 0,8 liter, så klart.

I tillegg er det flust av sjapper rundt omkring i Oslo for dem som foretrekker flaske og boks. På Rustal Matmarked i Damstredet, for eksempel, kan en få rundt 200 forskjellige typer brusende drikk. Det er både cherry Coke og Dr. Pepper, men også brus med Litchi-smak, rød Fanta, grønn Fanta, lilla Fanta, syv sorter Jarritos og alskens andre bokser født under mangoens, rabarbaraens, pasjonfruktens, kokosnøttens og/eller druens tegn. Innehaver Iftikhar Ahmed Bajwa er veldig interessert i brus.

– Jeg pussa opp og starta alt nytt her. Det var en butikk her tidligere, men den ble stengt. Det lukta jævlig her da vi kom inn, så jeg rydda alt, vaska, malte alt på nytt, forteller han mens han stolt brer en haug bestillingsbrosjyrer ut over disken. Ute regner det så mye at vi må bytte klær når vi kommer hjem.

– Jeg graver hele tiden, jeg, for å finne ut hva kundene vil ha. Så prøver jeg å skaffe forskjellig brus. Det er enkelt. Det er ikke vanskelig.

Etter 27 år under Norgesgruppens fane startet Bajwa for tretten år siden en butikk på Røa. Han var lei av alt maset fra toppen, og ville bestemme mer selv. I kjedebutikkene er utvalget gjerne strengt regulert.Han sier han følte seg som en slave, det var som om en data bestemte alt. Da han tok styringen selv oppdaget han tidlig en nisje: rar brus.

– Jeg hadde lyst til å prøve noe litt spesielt for kundene, og så jeg liker å skaffe varer som du ikke finner andre steder.

Butikken i Damstredet har han drevet i omtrent fire år. Når det kommer til drikkevarer er filosofien enkel:

– Jeg prøver å skaffe alt mulig.

I BRUSBOKA SKRIVER Smedstad om hvordan merkevarer som Coca-Cola og Pepsi har brukt både verdenskriger og presidenter til å skape seg globale markeder.

– Nixon for eksempel var jo i lomma på Pepsi deluxe. Han fikk i oppdrag av dem da han skulle til Sovjetunionen for å ha møte med Nikita Khrusjtsjov, at hvis han fikk et bilde av at Khrustsjov drakk Pepsi fikk han en ganske stor bonus. Det fikk han til.

– Og det har skjedd mye interessant når det gjelder markedsføring. Pepsi var for eksempel de første som begynte å ha svarte mennesker i reklamene sine, og de fremstilte dem som vanlige middelklasse-folk. Det var første gang det skjedde i reklamesammenheng.

MIDT OPPI DE seneste årenes bruskjør her til lands står den meksikanske brusen Jarritos, som tok av da rapperne i 612 gjorde det til sin go-to-drikke. Hva skjedde egentlig? Vi huker tak i Leon Grønvold, med 612-navnet Lille Leon.

– T-boy bodde like ved en kebabsjappe som nå er borte som het Corner’n. Der solgte de Jarritos før noen andre, er jeg ganske sikker på.

– Jeg har alltid vært glad i brus, men jeg blir fort lei av smaker, så jeg liker å utforske. Utenlandske kiosker har alltid vært gode på å importere spennende varianter. Mye smaker rart, men etiketter er nok det som tiltrekker mest. Man blir alltid gæst når man ser brus som er sjelden, sier han.

Det virker som rappere spesielt elsker brus. Er du enig?
– Ja, i USA hvert fall.

Har du noen teori om hvorfor?
– Rappere elsker brus like mye som rappere elsker lean. Man drikker ikke te uten vann og heller ikke lean uten brus. Og det virker som alle rappere i USA drikker lean. Ikke bare med Sprite, men også med mer spennende brus. Brusmarkedet i USA er next level.

Noen år tidligere hadde den svenske sad boy-rapperen Yung Lean gjort Arizona iste til en del av sitt image, som et slags ironisk nikk til lean-kulturen som hører til sørstatshiphopen. 612 og Jarritos ble litt av den samme greia, bare i norsk skala. Det var mye estetikk i det.

– Flaskene så veldig bra ut. Videre fant vi ut at det var bekjente som importerte Jarritos til Norge, så det var jo en enda en grunn til å like det. Så fikk vi en gratis kasse med brus for å ha med i videoen til «612 for alltid».

– Resten er historie, legger han til.

Brushistorie. I Dag Solstads roman 16.07.41 heter det at et dannet menneske må leve innenfor et spenn på 500 års samtid. 250 år tilbake i tid, og 250 år fram i tid. Har man brus i tankene er det vanskelig å se at han tar feil: I 2020 er det 253 år siden den britiske kjemikeren, naturfilosofen, teologen og lingvisten Joseph Priestley oppdaget hvordan man kunne tilsette bobler til vann. Etter oppdagelsen hans lå veien åpen for å tilsette bobler også i annen drikke, og noen tiår senere, i samme år som det franske revolusjon brøt løs, i 1789, begynte en viss Johann Jacob Schweppe å selge seltzer i Sveits. Schweppes var født. Utover 1800-tallet økte de alkoholfrie kullsyredrikkene i popularitet. Som så var vanlig på den tiden trodde man at det som i dag regnes som ekstremt usunt var sunt. For å få tak i brus måtte man innom et apotek, noe som riktignok også hadde en sammenheng med at fremstillingsprosessen ennå var smått komplisert og krevde en viss kjennskap til kjemisk utstyr.

Ikke før i 1835 ble mineralvann for første gang tappet på flaske. Det var langt fra problemfritt. På grunn av trykket som bygget seg opp inne i flaskene hadde korkene en tendens til å sprette av. Ikke før i 1892 dukket korken vi kjenner fra dagens glassflasker opp, men med den på plass var alt klart for at brus kunne masseproduseres, -oppbevares og -selges. Året etter ble den første Pepsien solgt.

Som så mye av slik kommersiell massekultur var alt knyttet til et spesifikt land: USA.

USA ER OGSÅ hiphopens hjemland. Er det USA som er fellesnevneren mellom rappere og bruskulturen? Vi får tak i Morten Eliassen alias Mae og Opaque idet han kjører rundt i Oslo med en varebil full av meksikansk brus. Det er stort sett det han gjør om dagen: importerer, selger og leverer brus. I tillegg nevner han at han er litt i studio med Tommy Tee. Det er ikke umulig at det kommer noe musikk etter hvert.

Det norske Jarritos-eventyret startet rundt 2015/2016.

– Vi drev med import av øl og mineralvann, og merka at flere tacosteder dukka opp i Oslo, forteller Eliassen.

– Vi kom litt tilfeldig over Jarritos, og tenkte det var lurt å prøve. I tillegg var det en veldig god brus med litt annerledes smaker enn det som er på markedet her til lands fra før. At de er på en pen, retro glassflaske er jo heller ikke så dumt.

Hva er det med rappere og brus?
– Er det noe med rappere og brus?

Ja?
– Jeg veit ikke.

Vi har en hypotese om at hiphopere har vært mer USA-orienterte enn folk flest, og at det er derfor de har plukket opp denne forkjærligheten for brus. Kan det være noe i det?
– Nå spør dere vanskelig. Mulig det er noe i det ja.

KANSKJE ER DET ikke rappere og brus det er noe spesielt med, men nordmenn og brus, og i forlengelsen av det – nordmenn og USA? Det er kanskje en søkt sammenheng, men er det ikke slik at nordmenns forhold til brus løper parallelt med det politiske forholdet til USA?

Men brus er ikke brus. Den tradisjonsrike sukkerbrusen mister markedsandeler. Brus med sukker var høytidsdrikken som ble hverdagsdrikk.

På 1950-tallet svelget en gjennomsnittlig norsk strupe unna åtte liter brus i året. I 2004 var tallet 79 liter. På den tida det stod røde Coca-Cola-automater fristende oppstilt på alle landets skoler. Da de utover 2000-tallet forsvant, ble deres gjenkomst – fortrinnsvis «i kantina» – en foretrukken valgkampsak for elevrådsrepresentanter. De fleste av disse elevrådsrepresentantene kom fra møtene med uforrettet sak, en hengende geip og svekket tro på deltager-demokratiet. Men de hadde ikke noen grunn til å være triste på brusens vegne: de siste årene har brusdrikkingen skutt i været, faktisk er snittet de siste tolv månedene på 87 liter per nordmann, skal en ta Bryggeri- og drikkevareforeningens egne tall. Men mye av dette er lettbrus. Sukkerfrie, kaloritomme varianter, har i det stille erobret det norske brusmarkedet. I august måned i år var cirka 6 av 10 solgte brusliter i dette landet sukkerfrie. Alle kjenner noen som er avhengig av Pepsi Max.

Smedstad er blant lettbrusens største haters. Et av hans standardnumre er å gjøre narr av det han kaller lettbrus-geeks.

– Lettbrus er billige etterligninger av ekte brus. Vi i brusmiljøet som kjøper ekte brus er de som har bygget opp brusprodusentene. Så kommer Ringnes med utsagn om at de «gjerne ser» at de slutter å produsere sukkerbrus! Da blir det en krig, rett og slett.

Det er mange hundre år med kristen kulturhistorie som snakker gjennom deg?
– De politikerne som faktisk har støttet ekte brus er jo fra Krf. Kjell Magne Bondevik og Knut Arild Hareide.

– Bondevik pushet pærebrus når det kom internasjonale connections, og Knut Arild han er jo real G. Jeg har et legendarisk bilde av ham der han sitter og drikker Pepsi med én hånd – og en Solo klar i den andre!

PÅ RUSTAL MATMARKED slår innehaver Iftikhar Ahmed Bajwa plutselig hardt i disken. Vi skvetter, men det er ikke farlig, han er bare en sånn fyr som blir veldig engasjert av å snakke om brus.

– Det var meksikansk brus, brus fra England, norsk brus, brus fra Hawaii …

– Når gutta kommer fra den skolen og den skolen, fortsetter han, og peker vagt i et par himmelretninger og treffer muligens et par nærliggende utdanningsinstitusjoner med den viftende fingeren.

– … da skal ha Yerba, for det finnes ikke andre steder. Kanskje på en restaurant, men da er det dobbelt så høy pris. Jeg kjører vanlig pris.

Bajwa har nemlig ølbevilling, noe som gjør at prisene i butikken er regulert av norsk lov: 30 prosent avanse. Storkiosker uten ølbevilling setter prisene selv, og da blir de naturlig nok ofte høyere.

Er det noen som kommer hit og kjøper veldig mange brus?
– Å, ja, ja! Det er noen som er helt koko. De kjøper alle variantene, noen ganger 25-30-40 stk. Noen kommer fra andre byer på lørdager og søndager og kjøper masse.

Har du det beste utvalget i Oslo, tror du?
– Jeg tror det. Jeg vet ikke om det er best, men jeg selger veldig mye brus!

Hvordan går salget i år med tanke på korona?
– Helt som normalt! Jeg har ikke hørt noe om korona i området her, ikke én person har snakket om det.

Selger du mer brus?
– Ja, brus og øl. Vi selger masse øl.

Oral Bee på sin side er ikke så glad i øl, ikke smaken av det, i alle fall. Når han skal ha alkoholholdige drikker går han for de mest brusaktige variantene (sett bort i fra rusbrus): lyst øl og champagne. Men han liker ikke all brus.

– Det er en brus med fuglespytt fra Asia som heter Bird’s Nest White Fungus. Jeg tok bare én slurk og var helt nede i en times tid. Jeg hosta og brakk meg. Du vet sånn råtten tang og tare som ligger på stranda? Sånn smakte det. Miksa med vaniljesmak.

Man må ha sterkere og særere greier etter hvert.
– Jeg så faktisk at de solgte det på den butikken som heter Chili Hoang som ligger like ved Oslo City. Så den har kanskje sine fans i visse dark web-kretser av brusmiljøet.

Så lenge det ikke er lettbrus. Vi er tilbake på det som er Smedstads store kampsak: at lettbrus er dårlig. Vi ber om ytterligere utdypning.

– Det smaker helt forferdelig.

SMESTAD TREKKER OGSÅ frem et annet aspekt ved lettbrusen, at den gjerne drikkes i store mengder. Det er ikke uvanlig å helle i seg 1,5 liter Pepsi Max i løpet av én tacokveld. Dagens Pepsi Max-kultus står med andre ord i direkte motsats til de to tingene som utgjør norske verdier: den nøysomme protestantismen, og den nesten like nøysomme og veldig gradvise aksepten av amerikansk fråtsekultur etter andre verdenskrig. Sukkerbrus, jada, men på liten boks, og helst bare i helgene.

Er Oral Bee en nostalgiker, ikke bare på vestkyst-hiphopens vegne, men også på brusens? Lengter han tilbake til en tid som for lengst har forsvunnet? Vi spør ham om forbindelsen mellom brus og USA.

– Jeg har ikke et ukritisk kjærlighetsforhold til USA. Det er ikke på sitt mest sjarmerende nå for tiden. Men brusinnovatører, det er de fortsatt.

LES OGSÅ: Dørvakten svarer: – Jeg har opplevd både kniver og skytevåpen i døra