Ottessa Moshfegh: – Jeg håper den ikke oppfattes som en mislykket krimroman

My Year of Rest and Relaxation–forfatteren er aktuell med ny bok, og mener det er på tide at vi anerkjenner usympatiske kvinner.

b
a

NATT&DAG MØTER OTTESSA Moshfegh i stua hennes, ved foten av et fjell i indre California, via Skype. Dette var i midten av juli, og vi forholder oss til to forskjellige virkeligheter: Hos henne har delstaten nettopp besluttet å stenge ned igjen på grunn av koronasituasjonen, mens vi i Norge allerede er på vei til Spania. Norge har kanskje gjort noe riktig, undrer Moshfegh.

Kanskje det.

Selv har hun tilbragt de siste månedene hjemme og fylt dagene med skriving og skogsturer. Egentlig skulle hun på bokturné denne våren, med en bok som ble til i 2015, men som har ligget i karantene i en skuff fram til nå: Death in Her Hands, hennes tredje roman og femte utgivelse.

MOSHFEGH FIKK sitt gjennombrudd med sin forrige roman, My Year of Rest and Relaxation (2018), som handler om en rik og modellpen 24-åring som bestemmer seg for å sove et helt år ved hjelp av sovemedisiner og antidepressiva. At tilværelsen hennes minner om et slags karanteneliv, der hun i narkorus kjøper dyrt undertøy på nett og forlater leiligheten på Upper East Side så lite som mulig, syns Moshfegh har gitt en ny resonans til romanen.

På flere måter har tilværelsen til den forrige romanens hovedperson likhetstrekk med livet til hovedpersonen i Death in Her Hands, som også holder seg mest hjemme for seg selv, bortsett fra når hun lufter hunden og kjører til sentrum for sitt ukentlige matinnkjøp. Men der My Year of Rest and Relaxation foregår i New York og handler om en ung, privilegert og usympatisk kvinne, er Death in Her Hands satt til det avsidesliggende stedet Levant og handler om en eldre, litt mislykket, men fortsatt privilegert og usympatisk kvinne. Hun heter Vesta Gul, er 72 år og enke.

– Jeg tror vi er ved et punkt i kulturen der vi vil at de kvinnelige karakterene vi leser om skal være ledere, vinnere og bedre enn alle andre. Men det er på tide at vi respekterer kvinnelig makt og autoritet som ikke arter seg på den «riktige» måten, den vi er vant med, og som føles mest bekvem. Det er lett å bli frustrert over Vesta. Hun er så mislykket og vanskelig å forstå. Hun kunne aldri vært noens mor, noe hun heller ikke er. Eller, Vesta er vel mammaen til hunden sin, men hun er ikke engang så flink til det. Men hva så? Hun er delikat og fantastisk, med standhaftighet, indre mot og en unik evne til å observere verden.

Les også: Undine er en vakker og overnaturlig kjærlighetshistorie med røtter i europeisk kulturhistorie

På en av sine ikke rent sjeldne skogsturer finner Vesta Gul en lapp om et lik i skogen. Etter dette er hennes skjebne forseglet: hun er fast bestemt på å løse denne mordgåten, og inntar rollen som detektiv. Kanskje som konsekvens av et mer eller mindre frivillig sosialt sølibat, begynner hun å dikte opp potensielle hendelser og mordere i søken etter forklaring. På veien snubler hun over tanker om sitt eget liv, om hvordan det egentlig ble som det ble.

– Jeg var virkelig ikke interessert i å skrive en vanlig kriminalroman som kun handler om å finne morderen. Tanken var å skrive noe mer eksperimentelt, om skriving og kreativitet. Men også om hvordan mennesker lager sammenhenger for seg selv for å rettferdiggjøre og rasjonalisere den forstyrrende virkeligheten de lever i. Du vet, uten fantasi ville verden vært et forferdelig sted.

– Death in Her Hands er også skrevet som en slags undersøkelse av hvordan man responderer når man leser. Derfor startet jeg boka med et stykke litteratur, nemlig lappen som Vesta finner, der det står at det ligger et lik i skogen, noe det jo ikke gjør. Resten av romanen skrev jeg som et svar på det som står på lappen, og i forsøk på å finne ut av dette mysteriet uten svar, må hun dikte opp det hele. Det er en roman om fantasiens mysterier, så jeg håper virkelig at den ikke blir oppfattet som en slags mislykket krimroman.

MOSHFEGH HAR TIDLIGERE brukt konseptuelle metoder for å skrive. Debutromanen Eileen (2015), kortlistet til Booker-prisen i 2016, begynte hun å skrive etter metoden fra manualen The 90-Day Novel av Alan Watt, som handler om, slik tittelen gir indikasjoner på, hvordan man skriver en roman på 90 dager. Litt på tull, litt fordi hun var blakk og litt fordi hun ville bli kjent, sa hun til The Guardian. Men hun fulgte den bare i 60 dager, fordi det var for kjedelig.

Også Vesta Gul får hjelp av manualer for å dikte opp mulige løsninger på mordmysteriet, og finner en liste kalt «Top Tips for Mystery Writers» på internett. Et av tipsene er å fylle ut et skjema for karakterene man skal skrive om, der man skriver inn all mulig informasjon, som for eksempel utseende, personlighetstrekk, familiebakgrunn og favorittmat. Vesta fyller ut et sånt skjema om Magda, den angivelig drepte kvinnen, og det blir formen på et av kapitlene i romanen.

Finnes det et skjema som du har fylt ut om karakteren Vesta, på samme måte som hun fylte ut et for drapsofferet Magda i romanen?
– Det er veldig meta å skrive om en person som skriver, og det kan bli litt overlapping. I skrivingen var det som om jeg tok på meg et slags Vesta-kostyme, latet som at jeg var henne, og tenkte hva jeg ville sagt og gjort om jeg var henne. Det var gøy. Men jeg fylte ikke ut et sånt skjema om henne. Kanskje jeg skulle ha gjort det? Kanskje neste gang?

De få menneskene rundt Vesta Gul uttaler navnet hennes feil gjentatte ganger. Til slutt begynner hun å gjøre det selv. I en alder av 72. Hvorfor akkurat … Vesta Gul?
– Hmm … Mange spekulerer rundt betydningen av navnet Vesta Gul, men det er et villspor.

Passende for en detektivroman!
– Da jeg skrev Death in Her Hands fant jeg først på navnet til den drepte kvinnen, Magda, noe som satte standarden for resten av navnene. Jeg var inne i en slags Østeuropeisk sfære, og navnet Vesta bare … Kom til meg. Jeg visste ikke hva det betydde, bare at det var et ekte navn. Etter å ha søkt det opp, viser det seg at det er navnet på gudinnen for ildsted, hjem og det å ta vare på familien. Men å lage bål og sørge for at familien er varm, komfortabel og mett, er helt bortenfor Vestas evner. Hun klarer jo knapt å få i seg mat selv.

Les også: Nerdrum-eleven William Heimdal: – Skole er for idioter

Jeg så at noen skrev en trigger warning om romanen på Goodreads, på grunn av holdningen hennes mot feite, TV-tittende landsbymennesker. Advarselen nevnte også en hendelse med vold mot dyr i romanen.
– Noen folk, de som skriver sånt, er virkelig ute av balanse. Det er så kontrollerende. Hvis de bryr seg så mye, kan de heller gå ut og advare folk mot å se på søppel, gå forbi en kirkegård, se på brystområdet til kvinner, eller lese nyheter. De kan starte der i stedet for.

Du har blitt kalt provokatør …

[Moshfegh himler med øynene]

– Altså, det går bra … Hvis en provokatør er noen som provoserer andre, vil jeg heller være det enn det motsatte, en forfatter som ikke påvirker folk i det hele tatt. Journalister må jo skrive noe, og om slike betegnelser kan få flere til å lese bøkene mine, så får det bare være.

– Men det der du fortalte om den Goodreads-advarselen om vold mot dyr i boka gjør meg egentlig ganske opprørt. Jeg klarer ikke å slutte å tenke på det. Romanen er jo fiksjon, ikke virkelighet. Vanvittig.

Du har hunder?
– Ja! Vil du se? [Moshfegh bærer oss til den andre siden av rommet, og viser to hunder i søt søvn]

– Her har vi den store hundedatteren vår Julee, hun er så trøtt. Og her er lille Walter, min lille baby, også veldig trøtt. De vekker meg på morgenen, så mater jeg dem, og så legger de seg igjen. Noen hunder er virkelig magiske.

Høres magiske ut! Den ene hunden din heter det samme som den avdøde mannen til Vesta, Walter.
– Ja. Jeg hadde helt glemt at jeg hadde en karakter som het Walter da jeg ga hunden navnet.

Hunden, altså den i romanen, virker å ta over plassen til Walter etter hans bortgang?
– Absolutt, og ikke bare metaforisk sett. Hun skaffer hunden så fort mannen dør, og elementer fra ekteskapet med Walter videreføres til forholdet med hunden. For eksempel når hun tror hunden blir sint om hun ikke mater ham på riktig måte.

Walter er en ganske manipulerende mann. Han kritiserer Vesta for mange ting, spesielt måten hun tenker på. Likevel viderefører hun en del av hans tenkemåter i romanen, som om han hjemsøker henne.
– I begynnelsen av boken føler hun seg forlatt, og hun savner Walter, men etter at detektivarbeidet og skrivingen tar til, oppdager hun egne styrker. Og ikke minst, innser hun at Walter var en komplett idiot, men også at mange av hennes tanker egentlig er hans. Så hun må kvitte seg med dem. Det er jo sånt man må gjøre hele tiden. Som når man gjør det slutt med en kjæreste, og man bærer på og lever etter deres dømmende holdninger lenge etter. For å bli fri, og det vil Vesta, må hun finne ut hvilke tanker som er hennes egne, og hvilke som tilhører den avdøde mannen hennes. Først da kan hun bli kvitt ham.

Slemme menn er en gjenganger i romanene dine. Et unntak er Harrison Ford, som figurerer som en slags idealmann i både Death in Her Hands og i My Year of Rest and Relaxation. Hva er det med Harrison Ford?
– Jeg forguder ham. Virkelig. Det er så rart, for når man ser filmene hans, spiller han ofte sleipe drittsekker og skjørtejegere. Som i Indiana Jones-filmene. Jeg beundrer ham til tross for dette. Det må være på grunn av karismaen hans, både som mann og skuespiller. Jeg er ganske fascinert.

Kommer han til å dukke opp i din neste roman?
– Nei, slett ikke. Nå jobber jeg med en roman som skal foregå i middelalderen, så Harrison vil ikke bli invitert. Det er en slags saga fra en fiksjonell landsby et eller annet navnløst sted, muligens i Øst-Europa.

Les også: På middag hos Voe: – Jeg har alltid elsket kjærlighet