«Mamma er trygda» er en illsint bok om trygd, kreft og Bjarne Brøndbo

//SPONSET INNHOLD FRA STORYTEL//

«Hør på meg nå. Hva hvis alle med uføretrygda mennesker i familien ikke ser på dem som trygda-trygda, men som et unntak, men egentlig er alle sånn, bare at de vet ikke», sier Mimir. «Klokka er to på natta, Mimir. Jeg vil sove», svarer kjæresten. 

På åtte år har journalist, politiker og forfatter Mimir Kristjansson skrevet sju bøker. Nå er fjorårets Mamma er trygda ute i lydbokformat på Storytel. Det er lov å være glad for at man ikke er samboer med Mimir, og dermed slippe å våkne opp til fyllaformulert tankegods, som den over, fra en venstrevridd tankesmie midt på natta. Da er det bedre å heller få det i velformulerte doser, og få en opprørende historie om en dame som har kjempet mot både kreften og trygde-stempelet på kjøpet. 

Les også: «Sju tomme hus» er den virkelighetsnære virkelighetsflukten du trenger nå

Det er akkurat det du får i Mamma er trygda, hvor Mimirs oppvekst med hans kreftsyke og langtids-uføre mor utgjør ryggraden i boka. Denne delen er ærlig og følelsesladd, uten at det blir svulstig. Det tar derimot ikke lang tid mellom hver gang Kristjansson kvesser pennen og forlater morens historie for å gyve løs mot høyresiden, søkkrike mennesker og Bjarne Brøndbo. For poenget med boka er ikke historien om moren, det er at trygdeskammen må bort. 

Og forresten, hvorfor raser han mot akkurat Brøndbo? Er det fordi han gråter utroverdig mye av Norske Talenter? Nei, mannen som blir lettrørt av korttriks har skrevet kronikk hvor han anklaget samfunnet for å være for snille i trygdeordningene. Det er for enkelt å utnytte staten og velge NAV som arbeidsplass, mener Brøndbo. 

Les også: Her er alt du trenger å vite om «Jane Eyre»

Thomas Seltzer, Frp og ord som naver og trygdebølge nevnes også som aktører som bidrar til å danne et bilde av at samfunnet er infisert av late og uærlige trygdebeist som bare venter på å rane statskassen. Mimir har sett seg lei av svartmalingen og har funnet en formel som fungerer godt for å fortelle sin side. Han pensler ut en personlig historie av utleverende og tidvis hjerteskjærende karakter, som for eksempel når han ignorer sin kreftsyke mors telefonanrop fordi han synes det er kjedelig å prate med henne. 

Trygdesvindel skjer, og ikke i ubetydelige beløp. Men det gjør også hvitsnipping, noe som tapper en betydelig større mengde fra statskassa, uten at det får noe særlig oppmerksomhet. Likevel blir de rike gitt millionbonuser som motivasjon for å fortsette å jobbe, mens de fattige blir møtt med mistenksomhet og firkantede trygdeordninger. Slik er det. De rike har det lett, de fattige har det vanskelig, raser Mimir. Ah. Uansett hvor du står politisk, kan vel alle sette pris på noen klassiske, sint-sosialistiske perspektiver. Selv når det røyner på som verst, vil alltid finnes noen halvkommunister i strikkagenser som roper for at de fattige skal få det bedre. Det er en slags trygghet i det. 

Som i Kristjanssons forrige bok, Hva ville Gerhardsen gjort?, slipper ikke landsfaderen unna å bli brukt som viser på det sosialdemokratiske moralkompasset. Gerhardsens stolteste bragd som statsminister var å opprette en generøs trygdeordning, har han sagt. For det er slik at stort sett vil alle jobbe (pga. penger, venner, status og utømmelig kilde til lættise oneliners på bekostning av kolleger). De som ikke kan, kan ikke, og de må også kunne leve på et vis uten å bli demonisert av samfunnet. 

En av disse som ikke kan, er altså moren til Mimir. Tidlig i livet var hun en akademisk sterk og fysisk aktiv dame. Etter å ha blitt diagnostisert med kreft, reiste hun til Kina for å studere kinesisk (mest sannsynlig fordi alle kommer til å snakke kinesisk innen 20 år. I alle fall kinesere!), hvor hun også traff Mimirs far. Hun hadde sett ham på bussen og spurt der og da om han kunne vært interessert i å lage barn med henne. Ja, hvorfor ikke? Kreften hadde kickstartet den biologiske bomben, som detonerte over en uforberedt islending. Hadde det ikke vært for denne imponerende målbevisste tilnærmingen hadde det ikke vært noen Mimir. (Barcode hater henne). 

Det som altså skulle være et perfekt utgangspunkt for et liv som ambisiøs karrierekvinne, endte i et liv som kun handlet om èn ting: å overleve med kreft i kroppen. Ettersom kreften spredte seg, ble det mindre og mindre av mamma igjen. I tillegg til de fysiske og sosiale utfordringene med å stå i en seig og tappende kamp mot en uovervinnelig sykdom, kom altså alle stigmaene knyttet til det å være trygda på toppen. Uflaks i DNA-et gjorde moren til en samfunnstaper. 

Denne vekslingen mellom de fortellende og essay-aktige delene er en god oppskrift, og Kristjansson finner en god rytme som gjør begge innfallsvinklene til interessant lytting. Boka har fått strålende kritikker fra folk som har greie på bøker (6 i Dagbladet!). Lydboka leses stødig opp av Per Andreas Tønder (som blant annet må bryne seg på en bred stavangerdialekt) og lar seg lett høres igjennom på knappe fire timer.

La Mikkel Niva og Herman Flesvig vente litt. Hør heller en drivende god bok om trygdeskam.

Mamma er trygda hører du på Storytel.