«Richard Jewell» er ukomplisert, men virkningsfull

Når Clint Eastwood forteller den sanne historien om sikkerhetsvakten som ble terrormistenkt under Atlanta-OL, så gjør han det enkelt, greit og skikkelig.

b
a

I RICHARD JEWELLS øyne er verden delt opp i de gode og de onde. Sikkerhetsvakten som hindret et større bombeangrep under OL i Atlanta, er nemlig av den naive overbevisningen at politiet og ordensmakten alltid er de snille. Av dette følger det logisk at de de utøver makt mot er de onde. Men det ligger ikke noe politisk bak dette synet. Richard Jewell er bare en udugelig idiot, som tidligere har fått sparken både som vekter og politimann. Han er sannsynligvis ganske dum. 

TIL TROSS FOR dette klarer han å delvis avverge et brutalt terrorangrep. To stykker døde likevel, men det kunne vært langt flere. I tre dager blir han hyllet som en helt. Men med hele verdens øyne på seg lette både FBI og den lokale pressen etter en hurtig oppklaring i hvem som sto bak angrepet. Uten andre spor, havnet sikkerhetsvakten selv under mistanke.

Alt dette er basert på ekte hendelser, forresten. 

Richard er en tragi-komisk figur. Med potensiell terrorsiktelse og påfølgende dødsdom, er det vel så viktig for ham å gjøre det klart overfor verden at han i alle fall ikke er homofil, som å bedyre sin uskyld i bombeangrepet. Det er tidvis ustyrtelig morsomt greier noe som i høy grad er hovedrolleinnehaver Paul Walter Hausers fortjeneste. 

LES OGSÅ: Ikke gi «Fjols til fjells» oppmerksomhet

MEN RICHARD JEWELL er nå engang først og fremst en seriøs film, som stiller et seriøst spørsmål: Kan en udugelig idiot stå imot mektige krefter, som eksempelvis Staten og Media? Med hjelp av de riktige folkene – kanskje. Enter: den livstrøtte, libertarianske advokaten Watson Bryant. De utvikler et De Urørlige-aktig, liksom usannsynlig kompisforhold, mens verden forsøker å knuse dem utenfra, én reporter på gressplenen utenfor huset av gangen. Rørende? Joda. Samtidig er det en maktubalanse mellom dem som bringer med seg et visst ubehag. Richard har en lignende relasjon til moren, som han fortsatt bor hos selv om han er godt oppi tredveåra. Det eneste som eventuelt kan redde disse relasjonene, for ikke å si hele sulamitten, er en god dose kjærlighet.

VERDEN ER IKKE så enkel som Richard tror. Strukturer, allianser, lojalitet, (motstridende) interesser og seksualdrift legger føringer for hvordan vi lever livene våre. Og vi kan ikke gjøre noe med det. Det er et kaos. Det er ikke sant at noen er gode og noen er onde. I større eller mindre grad er vi alle idioter.

Filmen preges ikke av den samme moralske tvetydigheten som samfunnet den skildrer. Historien fortelles rett frem, FBI-folkene er Making a murderer-aktig fæle og journalistene er karikerte blodhunder som ikke bryr seg om menneskene bak overskriftene. Generelt er alle som representerer noe mer enn seg selv fæle.

Richard Jewell tar ingen sjanser. Den er liksom bare akkurat det den er: et småmorsomt, smått rørende drama der de store spørsmålene får lure i bakgrunnen – heldigvis uten at de forsvinner helt.

LES OGSÅ: «Et godt stup i et grunt vann» er et overskuddshorn av idéer, kitschy kvantesprang og forbløffende vidd