«Jojo Rabbit» er frastøtende i sin forutsigbarhet

Taika Waititis nazikomedie er så fornøyd med å ha kommet på konseptet Wes Anderson-Bare-At-Nazisme at den glemmer å underholde.

b
a

Filmer som tar en grufull historisk hendelse og setter det inn i en lettbeint og/eller moderne kontekst har ofte det samme problemet. Tenk Er ist wieder da (2015) eller The Death of Stalin (2018). Filmskaperne selv synes at idéen deres er så besnærende, ja beint ut mind fuck, at det i seg selv er nok. Men etter de første 15-minuttene er det lille som er igjen av sjokkfaktor ugjenkallelig oppbrukt. Derfra og ut ser man filmen på dens egne premisser. Kvalitet og nyskaping blir igjen viktige kriterier.

JOJO RABBIT er jøder ekle vesener. De drikker blod, har horn og sover hengende opp ned. De har hoggtenner, slangetunge, og de liker gull og diamanter – men også stygge ting. Absurd!
Det er liksom det som er det ene humorpoenget i denne komedien – at nazistisk tankegods er så absurd at det knapt er noe poeng å ta det på alvor. Det er ikke bare umorsomt, det er også tanketomt.

Les også: «Uncut Gems» er et eneste langt adrenalinrush

JOJO ER EN spedbygd og redd tiåring, ensom til tross for at han er med i Hitlerjugend. Faren kjemper i krigen og har ikke latt høre fra seg på flere år. Heldigvis har han en fantasivenn som er Adolf Hitler.
Så dukker Elsa opp fra en av veggene i andre etasje. Moren har skjult en jødisk jente hjemme hos dem. Elsa viser seg å være ganske snill og grei (og overraskende lite traumatisert!). Hvordan forholder den lille nazisten seg til det, mon tro?

FOR Å TYDELIGGJØRE at nazismen faktisk er absurd – som om det trengs overhodet, med mindre du faktisk er nazist – gjengis konspirasjonsteoriene som står sentralt i ideologien så karikert som mulig. Nazi-Tysklands apparatus, med Gestapo, SS, angivere, Hitlerjugend og faenskap, karikeres til den grad at det reduseres til skygger av vår kollektive avstandstagen fra nazismen etter 1945.
Og fantasi-Adolf, han er ikke akkurat som den ekte Adolf, for å si det sånn! Han lager rare ansiktsuttrykk, spiser enhjørning til middag og undrer seg over at buksene hans er så rare: skulle de kanskje vært enda bredere over hofta?

ESTETISERINGEN og den tegneserie-aktige fremstillingen av nazismen distanserer oss fra den. Ikke bare blir nazistene de andre, men de plasseres også i et parallelt univers som ikke har noe med vårt eget å gjøre. Først kan en tenke at dette står i direkte motsetning til tanken bak filmens hovedperson, hvis naive nazistiske overbevisning kommuniserer at vi alle kunne ha vært nazister. Men så kommer en på hovedpersonen er en ti år gammel gutt. We get it. Han er egentlig ikke nazist.

Les også: «The Lighthouse» er en marerittaktig skipperskrøne

Jojo Rabbit er for komfortabel med seg selv. Den er så jææævlig fornøyd med å ha kommet på konseptet Wes Anderson-Bare-At-Nazisme at den glemmer å underholde. Når Jojo oppdager den jødiske jenta som skjuler seg i veggen føles det som om filmen omsider skal ta fatt – men så bare gjør den ikke det. Historien står helt stille, og vitsene forblir de samme. To timer med haha: et barn som er nazist og synes at jøder er forferdelige! Og folk sa «Heil Hitler» sykt mye i Nazi-Tyskland!

Ikke dermed sagt at man ikke kan kødde med nazisme. «Are we the baddies»-sketsjen i That Mitchell and Webb Look, der en SS-soldat begynner å reflektere over at de har hodeskaller på luene sine, er et godt eksempel på morsom nazi-humor. Et annet er Inglorious Basterds (2009), og går vi enda lenger tilbake finner vi Dr. Strangelove (1964).

Men Jojo Rabbit er ingen ny Inglorious Basterds. Hovedrollen er søt og fotoet er flott å se på. Men resultatet er likevel (eller kanskje nettopp derfor!) mer frastøtende i sin forutsigbarhet, enn morsomt eller nyskapende.