Tre ting blir veldig ofte skrevet om album- og Festspillene-aktuelle Hedvig Mollestad Trio:
A) Musikken deres er enkelt forklart en blanding av jazz og rock, som lener seg lengst mot rocken.
B) Det er umulig å sjangerplassere dem, så man finner gjerne opp nye sammenslåinger som «stonerswing» eller «sludgetrot».
C) De er «en herlig graut».
Vel, det siste var det først og fremst Dagbladet som skrev da de skulle forsøke å sette en passende matmetafor på lyden av HM3s forrige album Enfant Terrible, men de to første er jevnt over normen. Så også i denne saken.
Dagbladet kalte dere «en herlig graut». Det er kanskje det nærmeste man kommer en sjangerdefinisjon?
– Ja … hvis graut noen gang har vært en sjanger, så!
Grautrock kunne vært en slags nordisk variant av krautrck, men da er vi igjen inne på den vinglete og mangslungne rockesporet. Kanskje er det like så fruktbart å forsøke å legge fra seg sjangerkranglingen og se fremover mot trioens neste utgivelser, som kommer 27. mai?
LES OGSÅ om Magne Furuholmens Apparatjik: – Vi er fleksible som bulgarske trapez-artister
– Det er faktisk én studioplate spilt inn i januar-februar og en dobbel liveplate som ble spilt inn i fjor. Liveplata er naturlig nok preget av materiale på de tre foregående studioplatene, og er sånn sett en slags konkluderende avslutning på den trilogien. Samtidig er den nye studioplata et resultat av masse livespilling og preget av å ha spilt masse sammen. Du kan si vil lar samspillet være en større del av komposisjonen. Det er fortsatt kjappe og lange riff og tunge mastodont-aktige saker, men det er åpnere og bærer mer preg av at vi har spilt jævlig mange konserter.
Det er vanskelig å unngå fristelsen: Når dere gir ut nytt album får dere stadig på dere at dere heller mer mot rocken … Her er det kanskje mer tilbake til jazzen igjen?
– Folk har forskjellige oppfatninger av sjangere. Er mer jazz harmonisk avanserte strukturer eller mindre vreng på gitaren eller mindre trøkk i basstromma? Det er ikke så viktig. Vi opplever musikken vår på en annen måte enn anmeldere og publikum – for eksempel mener jeg at Enfant Terrible var mer jazzorientert enn den første plata, som er enklere tematisk, men som ofte blir trukket frem som den mest jazzete.
Saken fortsetter under videoen.
– Det nye albumet er uansett tyngre enn noen gang, og med et lydlig uttrykk – en råskap – som kommer av at vi har spilt inn tre plater, spilt masse konserter og improviserer mye. Vi holder mindre tilbake enn før, og tar ting lengre ut.
Man kan få inntrykk av at grunnen til at anmeldere skriver så mye om jazz og rock og feltet mellom når de skriver om dere, er fordi dere ikke er noen av delene, og at det dermed blir desto viktigere å forsøke å presse dere inn i skjæringspunktet mellom de?
– Det kan være. Å snakke om sjangre trenger ikke være så givende, men det kan være en interessant vei inn i å snakke om musikken.
Eventuelt kan det være en interessant vei inn i å snakke om livespillingen. Hedvig Mollestad Trio har opparbeidet seg et rykte som et svært stødig liveband, og ble i kjølvannet av turnéen etter Enfant Terrible trukket frem som «musikalsk milepæl» i en årsoppsummering av den innflytelsesrike musikkskribenten David Fricke i Rolling Stone.
Åpningsspor «Laughing John» på Enfant Terrible er tilegnet jazzgitarist John McLaughlin (en av fusionstilens pionerer), så det var ekstra spesielt da bandet åpnet for McLaughlin i London i 2014.
– John McLaughlin er en ekstremt jovial og hyggelig type i rosa genser med V-hals. Nå er jo hans musikk i dag ganske forskjellig fra den musikken som ligger nærmere oss, som på 70-tallet når han spilte så forsterkeren brant, men det er alltid fint å spille med noen man har hatt som forbilde. Kul sal. Som en operasal. Alle satt!
Bare for å skape ytterligere skiller: Hva liker dere best – jazzpublikum eller rockepublikum?
– Det er det samme hva de kaller seg, egentlig.
Det er altså det samme hva dere kaller dere – dere kan uansett se Hedvig Mollestad Trio under Festspillene i Bergen.