Filmanmeldelse: «Welcome to Norway» er lettfordøyelig og ufarlig kosekino

Et litt uambisiøst ønske om å lage film med sosial samvittighet møter en berøringsangst for alvor.

b
a

3Primus (Christiansen) er en litt mislykket og i det hele tatt trist mann med få venner og en familie som ikke har all verden med respekt for ham. Da hans forrige prosjekt for å finne en inntekt innen hotelldrift ikke gikk bra, vender han seg til et potensielt innbringende alternativ idet han innser at staten kaster penger etter private asylmottak. De brakkelignende lokalene trenger bare litt oppussing – men hvorfor ikke la asylsøkerne flytte inn først og la de ta seg av arbeidet?

Welcome to Norway! forsøker å lage lettbeint underholdning av vanskelige sosiale forhold. Jeg vet ikke hvordan asylmottakbransjen faktisk fungerer så det blir vanskelig å si noe om realismen her – jeg håper og antar at den ikke er så sterk. Skulle filmen allikevel ha likheter med virkeligheten, må man kunne si at denne historien først og fremst er en tragedie – eller i det aller minste tragikomedie – omgjort til lettfordøyelig kosekino. Om Primus har sine motstykker i den virkelige verden, var de kyniske opportunister som kanskje helst skulle vært bak lås og slå. I stedet får vi en klassisk antihelt: uempatisk og ufordragelig – men god på bunnen.

17

Det er i og for seg greit. Selv om det skurrer å se Primus’ rasistiske bemerkninger og oppførsel brukes som punchlines, underbygger de denne antihelt-rollen. Filmens asylsøkere framstår mer sympatiske, og de står for de mer vellykkede sidene av Welcome to Norway!. Det er når filmen går for melodrama i stedet for å vitse vekk alvoret at den begynner å treffe en nerve – gode rolletolkninger fra Mukuta, Dazi og Sayegh får i sterkere grad fram det tragikomiske som passer filmen bedre enn nordmennenes klovneri.

Kanskje er det dette som er godhetstyranniet i praksis – et litt uambisiøst ønske om å lage film med sosial samvittighet møter en berøringsangst for alvor som gjør det nødvendig å innpode en påtatt selvironi for «det norske». Alt holdes lett og ufarlig heller enn å risikere å trå feil. Man trekker på smilebåndet iblant, men det beste man kan si om resultatet er i bunn og grunn at det kunne vært verre.

Trond Gausdal
Premiere 4. mars