Kommentar: Et menneske, ikke bare et fyllesvin

Jeg har vært innom det meste, men da livet ble altfor tungt var det alkoholen som ble sittende fast.

SPONSET INNHOLD
b
a

Dette innlegget er en del av en kommentarserie med fokus på alkoholrelaterte problemstillinger, betalt av Helsedirektoratet. Alle bidragsytere er informert om samarbeidet, og NATT&DAG har full redaksjonell frihet innenfor temaområdet alkohol.

Tekst Lars Martin Murmel

Jeg har slitt med tung depresjon og alvorlig sosialangst så lenge jeg kan huske. For 5 år siden kom jeg til et punkt hvor det ble for mye. Som en konsekvens av dette tok jeg et bevisst valg: Jeg begynte å drikke. I begynnelsen drakk jeg ikke så mye, det ble med noen halvlitere hver kveld. Men det var akkurat det. Hver kveld. Hver eneste kveld.

Samtidig sluttet jeg forlate huset. Jeg taklet ikke verden der ute. På det verste forlot jeg ikke huset på 6 måneder. Jeg ble redd for å gå på do og tisset i poser når angsten var som verst eller det var folk på besøk i underetasjen.

Livet ble etter hvert så mye at jeg bestemte meg for og drikke meg ihjel. Forbruket økte og det var ikke uvanlig at jeg satte til livs ei helflaske vodka på én kveld. Normalen var bortimot ei kasse øl iløpet av et døgn.

Det første jeg gjorde når jeg stod opp var å gå i kjøleskapet og hente et par småpils og tenne en rev for å ta den verste kvalmen. Jeg var i konstant rus og holdt nok mer rundt spybøtta enn samboeren min.

For to år siden var jeg så nedbrutt og ødelagt at jeg forsøkte og få kontakt med kommunens ambulerende psykiatriske team. Ikke fordi jeg ville slutte og drikke, men fordi jeg håpet på at de siste åra mine kunne bli litt bedre. Da jeg ringte opp kommunen ble jeg møtt med total uvitenhet. Såvidt hun jeg snakket med visste var det ikke et slikt tilbud i min kommune. Jeg ble veldig skuffet.
I samtale med en god venninne uttrykte jeg min frustrasjon over den dårlige responsen. Hun spurte om det var greit om hun forhørte seg litt på mine vegne, noe jeg nølende takket ja til.

Synet som møtte miljøarbeideren jeg da fikk tildelt kan ikke ha vært spesielt pent. En skjelvende, sørpe dritings kar på en trone av tomme ølbokser. Han hadde ikke sett en dusj på månedsvis og drakk for å dø.

Det første hun spurte var «Hvordan kan vi gjøre det bedre for deg, Lars Martin?» Det var aldri noe mas om at jeg måtte slutte og drikke. Det var aldri noen dømmende blikk. Hun ville bare at jeg ikke skulle ha det så vondt lenger. Det var omtrent da livet var på vei til å snu.

Det skjedde ikke så mye den første tiden. Hun kom på besøk, og bare lyttet til meg. Hun var der som medmenneske og fikk meg, litt etter litt, til å føle meg mer som et menneske og ikke bare et fyllesvin. Sakte, men sikkert, begynte ting å forandre seg.

Etter et halvt år begynte jeg forlate huset litt igjen. De helt store utfluktene ble det ikke, men et lite kafebesøk her og en biltur der er ganske mye når man har vært isolert så lenge som jeg hadde på det punktet. Jeg klarte til og med en liten tur til en lokal festival.

Miljøarbeideren fikk etter hvert følge av en ruskonsulent, en psykolog og et gryende ønske om og drikke mindre. Det var aldri noen som dømte meg. De jobbet bare taktfast for at jeg skulle få det bedre.

Litt etter litt begynte jeg også og gjøre små forsøk på og drikke mindre. Det gikk sakte og sjelden veldig bra. Likevel kom jeg til et punkt hvor jeg ikke lenger drakk meg dritings hver kveld. Men der stoppet det også opp. For en stund.

Etter en av mine mange vandringer på nettet ramlet jeg over medikamentene nalmefene og naltrekson. Disse blir i mange land brukt for å behandle alkoholavhengighet. De fungerer ved at de blokkerer belønningssenteret i hjernen. Det vil si at alkoholen ikke lenger gir den euforien man er vant til. Godfølelsen uteblir rett og slett. Tanken er da at hjernen avlærer den sterke koblingen mellom alkohol og belønning.

I begynnelsen merket jeg egentlig ikke den helt store forandringen. Jeg drakk som vanlig og trivdes i og for seg med det. Etter en tid begynte dog lysten på alkohol og bli mindre. Det var lettere å slutte før det var tomt. Det hendte fortsatt at jeg drakk meg full, men det skjedde stadig sjeldnere.

Jeg hadde min første edru dag i sommer.

Gjennom alt dette har teamet rundt meg alltid vært der for meg. De har pushet meg sakte fremover og oppover. Gitt meg små utfordringer som jeg har mestret og gradvis utvidet grensene for hva jeg er i stand til. Og viktigst av alt, de har aldri vært dømmende

Jeg har fortsatt en lang vei og gå og plumper av og til uti og drikker altfor mye av helt feil grunner, men det er ikke lenger alkohol som definerer meg. Jeg begynner ikke lenger å skjelve som et aspeløv uten alkohol. Samtidig kan jeg ta meg en øl i festlig lag uten at ting går over styr.

Det er mange faktorer som gjør at jeg har klart å grave meg ut av det hullet jeg var i, men jeg er ganske sikker på at de første samtalene med miljøarbeideren var avgjørende. Det at hun fikk meg til å føle meg som et menneske, og ikke bare et fyllesvin.