Kan Stephen Colbert overleve når spillereglene defineres av Jimmy Fallon?

DA DAVID LETTERMAN pensjonerte seg som programleder for Late Show pakket han med seg et lynne som ikke lenger synes å ha noen plass i amerikansk mainstreamunderholdning. Som en av den analoge kringkastingens siste store skikkelser tilhørte han en annen tidsepoke, og sant å si var det et under at den gretne, gamle gubben fikk holde på så lenge som han gjorde. Lettermans programlederstil ble utviklet i en tid da enhver som fikk sendetid på en av de store amerikanske kanalene i praksis var garantert et publikum. Dette gjorde det mulig for ham å bygge en karriere på å være vrang og kontrær, og kontinuerlig påpeke TV-underholdningens tarvelige absurditet.

En stor del av Lettermans humor gikk ut på å påpeke at de som så på ham kastet bort tiden sin, og i motsetning til sine yngre, mer kokette kolleger, lot han faktisk til å mene det. Etter hvert som årene gikk, og hans publikum ble mindre og eldre, fremstod han stadig mer som en anakronisme, og da han omsider takket for seg, ble han geleidet ut av rampelyset med en applaus som bar preg av like deler takknemlighet og lettelse.

«Kampen om publikum har blitt så desperat at det er umulig å komme fra den med æren i behold.

8. SEPTEMBER 2015 hadde The Late Show with Stephen Colbert premiere. Selv om det er vanskelig å tenke seg en programleder som er bedre egnet til å ta over etter Letterman enn Colbert, er det bare så altfor lett å tenke seg mer fornuftige bruksområder for Colberts tid og talenter. Problemet er ikke at det amerikanske late night-talkshowet er en døende kunstform. Ei heller at formatet oppfattes som stadig mer overflødig i en verden hvor publikum, takket være YouTube, har erstattet talkshowverten som den sentrale skikkelsen som knytter nyheter, kjendisintervjuer, sketsjer og musikkopptredener sammen. Problemet er at kampen om publikum har blitt så desperat at det så å si er umulig å komme fra den med æren i behold.

I 1992 tapte Letterman mot Jay Leno i kampen om å ta over The Tonight Show etter Johnny Carson. Utover 90- og 00-tallet tapte Late Show with David Letterman kampen om seerne mot The Tonight Show with Jay Leno. Leno var like glatt og overfladisk som Letterman var lunefull og sarkastisk, og etter hvert som kanalene og talkshowene ble flere, ble det klart at publikum foretrakk Lenos forutsigbare fremtoning. Da den patologisk entusiastiske Jimmy Fallon i fjor tok over The Tonight Show og oppnådde høyere seertall enn Leno hadde gjort på 20 år, så Letterman sitt snitt til å pakke sakene for godt.

«Fallon er med på alt som er gøy. Absolutt. Alt.

Med sin utrettelige energi, sin komplette mangel på skam og sin iver etter å tilpasse seg nye seervaner, redefinerte Fallon spillereglene for det amerikanske talkshowet. Mye har vært sagt og skrevet om hvordan Fallons Tonight Show er konstruert for å brytes opp i mindre deler, hvorav høydepunktene lever sitt eget liv på Youtube og sosiale medier, mens fyllstoffet – altså selve talkshowstrukturen – kastes til side som en utplukket kyllingskrott.

Vel så viktig er imidlertid den oppjagede, krampeaktige positiviteten han har gjort til sitt varemerke. Fallon er med på alt som er gøy. Absolutt. Alt. I et TV-marked som spaltes opp i stadig flere og mindre deler, og hvor det i praksis ikke lenger eksisterer portvoktere, er alle programmer avhengige av å generere sine egne gravitasjonsfelt. Det å ha oppnådd en plass på et sendeskjema eller en streamingtjeneste er ikke lenger nok – det gjelder å selge seg selv. Hver dag, hver time, hvert sekund. Og i det rådende kulturelle og ideologiske klimaet er tøylesløs begeistring og partyleker med kjendiser det mest effektive verktøyet for å lykkes med dette.

DET ER DENNE REALITETEN Stephen Colbert danser inn i hver gang han entrer scenen til tonene av husbandets nye Late Show-intro. Talkshowsjangeren har alltid vært utilslørt kommersiell – alltid vært ødelagt – men det siste tiåret har teknologien og forbrukervanene gitt annonsørene større makt, hvilket har gjort bransjen mer gjennomsiktig. Det Letterman tok med seg da han forlot skjermen var selve illusjonen om at mandatet til en talkshowvert strekker seg lenger enn å selge reklameplass.

Da Colbert i sitt tredje program varsomt, men bestemt gjetet den alltid pålitelige Joe Biden til en følelsesladet utveksling om hans nylig avdøde sønn, kunne vissheten om hva som i dag forventes av et politikerintervju hele veien skimtes i øynene hans. Colberts oppdrag var å framprovosere et Øyeblikk av genuin menneskelighet™ hos en mann hvis appell bunner i en fundamental mangel på selvbevissthet når det kommer til egne medieopptredener, og profesjonell som han er lykkes han til gagns.

Resultatet var unektelig «god TV». Men i en tid hvor slike TV-øyeblikk produseres raskere og mer kostnadseffektivt enn noensinne, tar man seg i å lengte etter den typen trassig og ukomfortabel dårlig TV som David Letterman etter alt å dømme var den siste mainstreamekspontenten for.

X