Kommentar: Fordel Krekar

Om en uke sendes Norges mest profilerte mulla til tettstedet Kyrksæterøra, men flytteplanene er bare enda et kapittel i en unødvendig riksbesettelse som har pågått altfor lenge.

b
a

DEN SISTE UKEN har landets aviser vært fylt til randen av stoff om Najumuddin Faraj Ahmad, bedre kjent som mulla Krekar. Denne bølgen av mulla-relaterte nyheter er bare en av mange som i løpet av de siste 13 årene har skylt gjennom landets medier med jevne mellomrom.  Nettavisene tapetseres, Anders Magnus tar selfie og Dagsnytt 18 ruller i gang dag etter dag.

Er det snart på tide å stille seg spørsmålet om hvorvidt mulla Krekar får ufortjent og unødvendig mye oppmerksomhet?

Dette spørsmålet gjør seg spesielt gjeldende med tanke på et av hovedtemaene i dekningen av Krekar, nemlig frykten for at han skal bli en slags farsfigur for de radikale islamistmiljøene i Norge. Ingen vil hevde at Krekar er en trussel fordi han sitter inne med avanserte og konkrete strategier for terroraksjoner, og sannsynligvis sitter han ikke inne med grensesprengende fundamentalistisk tankegods heller.

Krekar bruker statsmaktene som talerør, og selv om han ikke får forkynne eksplisitte radikale budskap, så styrkes hans rolle som fundamentalismens frontfigur i Norge.

STYRKEN HANS ligger i hans figur. Hans rolle som en jihadistisk gudfar. Tittelen «mulla» kan faktisk, med litt godvilje, sammenlignes med tittelen «don». Og den mediedekningen vi i dag ser promoterer sannsynligvis bildet av «Don Krekar» mer effektivt enn noe annet scenario man kunne sett for seg. Det faktum at norske politikere politiserer Krekar gjør heller ikke saken noe bedre, for det partipolitiske spillet rundt mullaen fungerer bare som bensin på mediebålet. Krekar bruker statsmaktene som talerør, og selv om han ikke får forkynne eksplisitte radikale budskap, så styrkes hans rolle som fundamentalismens frontfigur i Norge.

Det kommer sannsynligvis ikke til å ta lang tid før vi kan lese saker med tittelen: «Slik er mullaens liv i Kyrksæterøra» og «Hjemme hos Krekar i Kyrksæterøra».

Siden 22. juli har det vært et fokus på å bringe ekstreme tanker og idéer fram i lyset. Dette er utvilsomt riktig vei å gå for å bekjempe bortgjemt ekstremisme med potensielt fatale konsekvenser. Men i Krekars tilfelle er ikke de ekstreme idéene bortgjemt. De har vært i lyset lenge, og de er i seg selv ikke så farlige. Det er mannen som besitter dem og hans figur vi har grunn til å frykte. Mulla Krekar blir ikke ufarliggjort ved å være i søkelyset, han blir farliggjort.

DET ER KLART at Krekar-saken har nyhetsverdi. Men hvor verdifull fortjener den egentlig å være? Det kommer sannsynligvis ikke til å ta lang tid før vi kan lese saker med tittelen: «Slik er mullaens liv i Kyrksæterøra» og «Hjemme hos Krekar i Kyrksæterøra». Norske politikere kommer heller ikke til å avstå fra å slå politisk mynt på Krekar om de får muligheten. Det er synd, for det omfattende fokuset på Krekar i mediene og i politikken er unødvendig, og gjør per dags dato alt annet enn å svekke Krekar og hans sak.