Musikkfestivalen uten musikk kommer til Oslo

Eller, det kommer an på øret som hører: i stedet for konserter, har endagsfestivalen  konsentrert seg om et bredere sonisk nedslagsfelt med performancer og foredrag som tar for seg alt fra det audiovisuelle, kritikerens rolle, til lyden av gribber som fortærer en sebra.

– Men det er langt fra en akademisk konferanse, eller et fagseminar, forsikrer tidligere redaktør av The Wire, og nå sjef for nyMusikk, Anne Hilde Neset.

Off The Page er en musikkfestival utelukkende bestående av…foredrag?

– Ja, det er det.

Fortell?

– Jeg bodde i London og jobbet som en av redaktørene for musikkmagasinet The Wire, og det var i den perioden jeg var med å starte Off The Page i Whitstable. Egentlig var det tenkt å være en live-versjon av magasinet – og det ligger litt i navnet Off The Page, altså av siden – så vi inviterte skribentene våre, samt musikere og kompinister til å snakke om sitt virke på en helt annen måte. Nå som jeg er leder for nyMusikk, som er en organisasjon for samtidsmusikk i alle sjangere, var det naturlig for meg å sette opp Off The Page i Oslo også.

På hvilken måte er festivalen en live-versjon av The Wire?

– Det er jo ikke sånn at vi prøver å vise alt som blir sagt eller står på trykk, da kunne vi bare gitt ut et magasin. Litt av poenget med dette er at det er en slags magi i møte med det å høre på hva de som skriver om musikk tenker. Det er noe musikk som skal spilles altså. Men det er ingen instrumenter i sikte.

Dere skriver i presseskrivet at Off The Page er en slags litteraturfestival for musikk. Er denne festivalen et behov i møte med en stadig mer immateriell musikkverden?

– Dette er en mulighet for å gå i dybden på musikk i en verden hvor vi har en online-kultur som er full av 140-tegns lange kommentarer og short-form-journalistikk. Det er et behov for å utdype. Festivalen er også tenkt som en stimulant til musikkdiskursen i Norge. Innen samtidskunsten er det skrevne ord en selvsagt kompanjong til verket, mens en holdning innen musikk er at musikken bare skal «oppleves». Det skal den selvsagt, men som alltid får man mye mer ut av noe jo mer man vet om det.

Men festivalen handler også om musikkens visuelle identitet?

– Jeg synes det er et interessant tema. Sønnen min for eksempel, hører bare på musikk via YouTube. Da jeg var liten hørte jeg på plater, kassetter, og senere cd’er. Med det fysiske format får en informasjon om musikken hele tiden, og musikken i samspill med det visuelle er et utrolig sterkt virkemiddel som gir et helt annet helhetsinntrykk. Og jeg lurer på hva det gjør med lyden nå, siden mye av lyttingen foregår via streaming. Trekkes den vekk fra formatet, eller vekk fra det taktile? Hvilken visuell trigger får man når man bare ser på YouTube? Til å diskutere dette har jeg invitert Audun Vinger, Cory Arcangel, Kjell Ekhorn og Adrien Shaughnessy.

Apropos, det er påfallende mange menn representert som forelesere. Tror du musikk tradisjonelt er intellektualisert av menn større grad enn av kvinner?

– Da jeg var en av redaktørene for The Wire var vi alltid veldig på utkikk etter kvinnelige skribenter fordi de var mangelvare. Og det håper vi forandrer seg. Det er en del kvinnelige musikkskribenter, men det finnes absolutt flere musikkbøker som har blitt skrevet av menn enn kvinner. Det er jo noen jeg har forsøkt invitere, for eksempel Teal Triggs som har skrevet en bok om Fanziner, men hun hadde rett og slett ikke mulighet til å komme. Noen ganger er det bare en formalitet.

Noe som også er interessant er hvordan det veldig ofte er hvite menn som formidler svart kultur, her eksempelvis med Pat Thomas om protestmusikken i Black Power-bevegelsen og Tim Lawrences «Downtown Undercurrents: Before, During and After Disco».

– Jeg tenker ikke så mye på hvem som gjør det, men heller hvilket materiale det er de presenterer. Det er jo typisk i disse settingene at man ikke har noe representasjon av noe annet enn hvit musikk i det hele tatt, ta den eurpoeiske avant-garden som blir presentert som veldig mannlig og veldig kritthvit for eksempel. Vi har forsøkt å representere et videre spekter via Karin Krog – som jeg mener ikke bare tilhører jazzen – men som vi også kan høre på i lys av også vokaleksperimenter, elektronisk musikk, og mange andre forskjellige sjangere . Det er jo en overveldende representasjon av «hvit mann», kritikkpressen er kjent for det. Vi prøver alltid å gå utenom.

Er det noe du gleder deg ekstra mye til på programmet?

– Jeg gleder meg til alt! Dessuten gleder jeg meg til å høre på Chris Watson (hvis dagjobb er å ta opp lydene til David Attenboroughs naturdokumentarer, jour.anm) presentere lydopptak fra hele verden. Lyd er undervurdert som en formidlende kunstform. Personlig synes jeg for eksempel at det å høre på opptakene fra 11. september er mye mer kraftfult enn å se bilder. Når Chris Watson presenterer lyder fra hele verden, er det nesten som et transporterende virkemiddel. Han har en plate som kom ut for ikke lenge siden, og hvis du ikke vet hva det er kan det oppfattes som noise eller elektronica. Det er faktisk Chris Watson som har lagt en mikrofon i skjelettet til en død sebra, og lyden man hører er gribber som spiser. Dermed får det en helt annen betydning, og man kommer inn i en verden man aldri burde ha vært i eller var invitert til.

 

Off The Page arrangeres på Kunstnernes Hus, lørdag 25. januar fra klokken 12:00 – 22:00 (+ The Wire Sound System DJs)

Markedet er åpent fra 11:00 – 16:00

Inngang: 150/100 (medlemmer og studenter)

Billetter kjøpes i døra.

 

https://www.facebook.com/events/187583698101259/

http://nymusikk.no/no/artikler/off-the-page

X