Fra arkivet: Kjemisk Krigføring (1997)

b
a

Ravearrangører i Alta blir drapstruet av lokalbefolkningen fordi man har lest om “ecstasy-orgier” i avisene. N&D samler sentrale aktører innen rave- og housemiljøet til en seriøs og oppklarende paneldebatt om piller og politikk.

I anledning vårt 25-årsjubileum og tilhørende jubileumsutgave (i stativene fra og med i dag!) har vi dykket i arkivet: Hver dag ut oktober vil vi børste støv av en NATT&DAG-klassiker fra 1988 til i dag – til glede for nye og gamle lesere.

Kjemisk krigføring

TEKST: BÅRD TORGERSEN
FOTO: CHRISTIAN ELGVIN

De kaller oss generasjon ecstasy, og det til tross for at dop er uaktuelt for de fleste av oss. Hva handler alt oppstyret om? Og hvorfor har klubbkulturen fått skylda? Denne artikkelen dreier seg om piller og politikk.

Pål Nyhus
Alias: DJ Strangefruit
Alder: 27
Tilknytning til housekulturen: Har mikset skiver siden han var en neve stor, og er nå en av Norges mest brukte DJs. Spiller opp til dans hver lørdag kveld på NRK P3. Er den eneste i housemiljøet som offentlig har innrømmet å ha brukt E.

Nanna Blomfeldt
Alias: Mixtress Nanna B.
Alder: 28
Tilknytning til housemiljøet: Som plateselger på Akers Mic guider hun hovedstadens musikkelskere med stødig hånd gjennom et stadig mer uoversiktelig houselandskap. Er dessuten en lovende DJ med base på Jazid Club.

Nils Johan Ringdal
Alias: Muskuløs historiker
Alder: 45
Tilknytning til housekulturen: Med sin bakgrunn fra homse7disco-miljøet i New York tidlig på åttitallet har han status som bestefar i housemiljøet. Oversatte nylig den tyske boken Generasjon XTC til norsk.

Christian Grimshei
Alias: Applepie
Alder: 25
Tilknytning til housemiljøet: Har blitt rikskjendis som frontfigur for Stopp dopet, ikke dansinga-kampanjen. Er for insidere også kjent for sine bedrifter som tekno/trance-musiker og DJ. Svært få vet at mannen har lagt bak seg en lovende skihopperkarriere.

Kenneth Mala
Alias: Maladin Zane
Alder: 26
Tilknytning til housemiljøet: Kreativ leder hos house/tekno-arrangørene linx. Fikk nylig hele lokalsamfunnet på nakken da de arrangerte party i Alta 16. mai.

I FØLGE FERSKE UNDERSØKELSER har bare fire prosent av Oslo-ungdommen prøvd ectasy. Til tross for denne lave andelen får man via tabloidpressen inntrykk av at storparten av alle under 25 år hver helg befinner seg i et kjemisk nirvana.

Hvorfor velger media å benytte seg av virkemidler som får de fleste av oss til å føle oss som outsidere? Ecstasy er ikke, og har heller aldri vært, et aktuelt rusvalg for størsteparten av norsk ungdom. Men å hevde noe sånt er knapt nok en smart måte å selge aviser på. Det er vel ingen hemmelighet at de sjokkerende artiklene i media først og fremst tjener som effektive opplagsøkere. Noe annet er at de antakeligvis også fungerer som effektiv reklame for de nye dopkulturene.

En tendens i mediaer at alt som omhandler narkotika etterhvert har blitt synonymt med “raveparty”. Uavhengig av hvilke stoff det er snakk om, og uavhengig om det dreier seg om smugling, produksjon eller forbruk , så ledsages alltid artikkelen/innslaget av arkivbilder med dansende ungsommer, ute av fokus og innsvøpt i det obligatoriske strobelyset.

Hvis klisjéen om forbindelsen mellom dop og techno stemmer, er det påfallende at ingen i miljøet har stått frem og forsvart bruk av ecstasy. Dagsorden har hele tiden blitt satt av motstanderne, og en legaliseringsdebatt forsøkt provosert frem av media, har alltid møtt døra fordi ingen i technoleiren er “for”. Housekulturen har rett og slett ingen Ingvar Ambjørnsen eller Petter Nome (og takk for det).

En del av technobevegelsen som ikke har hatt noe i mot å være i medienes søkelys er nettopp Stopp Dopet, Ikke Dansinga. Denne kampanjen har med jevne mellomrom dukket opp i media, og som insidere i miljøet har de for en lydhør presse bevitnet hvor ille forholdene er “der ute”. Når et arrangement skal avholdes, er det ikke uvanlig at musikken får to spalter, mens Stopp Dopets ectasy-advarsler premieres med to helsider. Det er et tankekors at i løpet av den tiden Stopp Dopet aktivt har gått inn og medvirket i medienes dopføljetong, har ectasyforbruket blant hovedstadsungdommen økt med over 400%.

Her i Norge synes jeg media har vært temmelig ensidige. I house-sammenheng har de konsekvent lagt seg på en sjokk-dop-linje.

Den nye ungdomskulturen har på mange måter kommet inn i en ond sirkel. Det er flere interesser som profiterer på å forstørre dop-problemet. For utenforstående kan det virke som om Stopp Dopet, politiet og media har gått inn i et samarbeid, hvor de bevisst underbygger og bekrefter hverandres påstander. Både politiet og Stopp Dopet er avhengige av kommunale og statlige bevilgninger (og de skal helst øke mer enn dopforbruket). Blant de som løper til for å kjøpe avisene, finner vi politikerne. Og politikerne er som kjent ansvarlige for budsjettene.

Et indisium på hvor overopphetet og betent dop-problematikken har blitt det siste halvåret, er at den viktigste institusjonen i party-Norge, Zone Productions, ikke lenger vil uttale seg om noe annet enn musikk. De er rett og slett pissleie av å bli forbundet med “dop-eksplosjonen”.

Men hva er det egentlig som foregår der ute på morgenklubbene, i russebussene og lagerhallene? I en debatt der selv tanta til Beate krever å bli hørt, følte vi for å la housemiljøets egne nøkkelpersoner komme til orde, uten innblanding fra aldrende TV-stjerner og pensjonerte skøyteløpere.

Store-Gry og Lille-Gry på vei til Hyperstate i 1995. Screenshot: NRK
Foto: NRK

NATT&DAG: Er situasjonen virkelig så ille som Akersgata vil ha det til?

MALA: For min del har det nå kommet til et punkt hvor jeg får lyst til å trekke meg ut av deler av miljøet fordi det har blitt for hardcore. Det er for mye dop, og det har blitt knallhardt. Men jeg vil understreke at jeg nå snakker om ravepartyene og et par større utesteder.

GRIMSHEI: Man kan få inntrykk fra media at ting er verre enn de er. Men er alle ungsommer nødt til å begynne med ecstasy før man skal kunne begynne å se at det kan være et problem?

NYHUS: Media snakker hele tiden om ecstasy. jeg spiller mye ute på forskjellige steder, men har ikke vært borti E’er på flere år. Mitt inntrykk er at det er kokain som er det store i oslo akkurat nå..

GRIMSHEI: Ja, i 95 var beslagene av amfetamin større enn heroin. Det sier jo litt om hvor undervurdert omfanget ac sentralstimulerende stoffer er. Og i tillegg har prisen på ecstasy gått kraftig ned. For et par år siden kostet en tablett 300-400 kroner. Nå går de for 150-250,-.

RINGDAL: Slike oppslag om ecstasy som vi nå ser i Norge, har land etter land vært gjennom. Da Aschehoug forlag i samråd med meg vurderte denne bokutgivelsen i fjor sommer, forutså vi at våren og sommeren 1997 ville dop, og da kanskje spesielt ecstasy, virkelig komme til å florere i media.

Er ikke alt oppstyret når det gjelder dop i housekulturen egentlig et uttrykk for moralsk panikk?

GRIMSHEI: Men media formidler det folk vil høre. I England merker man nå at trenden snur. Fra å bare omtale dop som død og helvete, blir det nå stadig flere positive innslag i media om dop. Nettopp fordi store deler av befolkningen har blitt brukere.

NYHUS: Jeg er ikke enig i at engelsk presse nødvendigvis er så positiv. Tabloidene der har vært like ille som i Norge. men engelske magasiner som Mixmag og DJ Magazine har vært bra. De har ikke tatt stilling til om du skal ta dop eller ikke. De kommer med ren informasjon og skriver konkret og nøytralt. Her i Norge synes jeg media har vært temmelig ensidig. I house-sammenheng har de konsekvent lagt seg på en sjokkdop-linje.

NATT&DAG: Det har også vært mange sexdop-oppslag, helt siden de første store ravene i 1991. Hvor ville teknokulturen stått i dag uten denne type reklamekampanje?

GRIMSHEI: Det er det vel omtrent umulig å svare på. Men media har i hvertfall ikke tatt ansvar. De har vært mest mulig opptatt av å selge. Vi har i dag en mediasituasjon hvor det er ekstremt stor fokus på det skandaløse og overfladiske, fordi det er det som selger.

MALA: Det som er ille er at hele kulturen har blitt stigmatisert. Jeg skal arrangere et raveparty i Alta. Den lokale arrangøren der oppe ble drapstruet, og vi fikk hele lokalsamfunnet mot oss. De var rett og slett livredde fordi de hadde lest i avisen om ectasy-orgier.

RINGDAL: Ofte trykker samme avis ulike oppslag med helt forskjellig tendens – til og med i samme utgave. Men kan ha en sjokkartikkel om ødelagt raveungdom på coveret, og så har man en glamorøs artikkel på underholdningssidene om hvor fantastisk det er å være på party. Slik sett har de som hevder at avisene preges av dobbeltmoral rett.

BLOMFELDT: Da kan man jo si at pressen fyrer opp under bålet til de grader. På den ene siden peker de på hvor fæl kulturen er og på den andre oppfordrer de ungene til å gå dit.

GRIMSHEI: Til tross for at det ikke finnes noe vitenskapelig grunnlag for å kalle ecstasy et sexdop, har jeg permer fulle med den typen oppslag, og med den eller den popstjernen som mener at det er like farlig å spise 17 E’er på en gang som å drikke en kopp te. Sånne oppslag får konsekvenser.

RINGDAL: Mener du at en avis ved bare å gjengi en kunstners uttalelser om egen rusbruk, opptrer moralsk fordervelig?

GRIMSHEI: Nei, bare veldig overfladisk. Jeg nevner dette for å illustrere hva som skjer. Det interessante er at media gjør få forsøk på å beskrive eller å trenge inn i virkeligheten. I stedet kjører de på med tabloide løsninger for å selge.

RINGDAL: Media er ikke én ting, media er et komplekst system av forskjellige aktører som agerer i samspill, konflikt og rivalisering. I et demokratisk samfunn kan selvfølgelig ikke media være sentralstyrt og fremføre samme moralske budskap på “alle kanaler”. Når du er så kritisk til media og hvordan de fremstiller kulturen, hvordan forklarer du da at de er så glade i dere i Stopp Dopet og gir dere så stort spillerom? Det finnes en mengde eksperter i Norge med er mer nyanserte enn dere, sosialøkonomer, sosiologer og medisinere som er vel oppdatert på internasjonal forskning og debatt. Men det de sier er ikke egnet til overskrifter og spissformuleringer. Det sørgelige resultatet er at de som får uttale seg er bekymrede politifolk, nyomvendte narkomane og Stopp Dopet.

GRIMSHEI: Det beste for media er jo hele tiden å søke konfliktene i stedet for løsninger. Media lager stereotyper og rollefigurer. Det er synd det skal være sånn. For eksempel nå før Hyperstate ble det oppstuss i miljøet over ting jeg ahdde uttalt til Aftenposten i forbindelse med arrangementet. Det jeg prøvde å få fram var at alle aktørene, både arrangørene og myndighetene, må ta ansvar og informere om det som skjer. Det burde også vært en mye mer bevisst holdning til profilering og aldersgrenser. Nettopp fordi det kommer unger ned i 12-13 år, de fleste av disse forbinder Hyperstate med narkotika. Det Aftenposten gjorde var å legge fram mine synspunkter som et ensidig angrep på arrangørene. Dermed fikk de en salgbar konflikt.

Opprør

NATT&DAG: Hvorfor skal man absolutt stoppe dopet og ikke dansinga? Er det ikke en av grunnpilarene i housekulturen at man skal kunne feste så mye man vil og med hva man vil?

GRIMSHEI: Jo, det har vært et aspekt ved kulturen, på godt og vondt. Mne ikke nødvendigvis det viktigste. Resten av filosofien har blitt glemt. Jeg savner fokus på tankene som går på at man skal gjøre ting sjøl og være aktiv. Antirasisme, antisexisme og ikkevold.

NYHUS: Men man skal ikke stikke under en stol at housekulturen alltid har met at folk må få gjøre som de vil, også når det gjelder rusmidler. Det er viktig å huske på at kulturen kom som en motreaksjon på foreksempel punk. Folk var lei av å mene så mye om alt. man ville ha et fristed, Det behagelige til å begynne med var at så mange forskjellige folk møttes. Alt fra 60 år gamle bikere til unge homser kunne stå og danse sammen en hel natt og ha det fett. Trenden i house var at det ikke var noen trend. Trenden var friheten til å være seg selv. Nå dreier det seg mye mer om image, det er bare å kjøpe seg en pakke som inkluderer alt fra klærne til musikken.

RINGDAL: Man ser også at kulturen blir mer og mer fragmentert og splittes i flere retninger, både når det gjelder musikk og livsstil.

NYHUS: Det morsomme er jo at flere nye undersjangere som kommer, jo flere nye typer dop kommer det i tillegg. Jungle ble ganske tidlig forbundet med gangsterkultur og crack. For å bli kvitt disse assosiasjonene gikk man over til å kalle stilen drum’n’bass.

MALA: Det er det samme med house nå. Når vi ringer rundt for å selge konseptet vårt kan vi ikke lenger si at vi driver med rave, vi må si “dance”.

NYHUS: Ikke sant? Hvorfor er alle så opptatt av å hele tiden koble kulturen opp mot mot dop? Alt for mye blir kokt ned til om man er for eller i mot dop. Hvorfor ikke få større fokus på at hele ravekulturen står i fare for å bli hva den var et opprør mot? rave er i dag veldig fantasiløst, med mye kjedelig musikk. Den har blitt standarisert og formularisert. Det appellerer til en gruppe mennesker som er ute for apatisk å la seg underholde.

Jeg tror man i demokratiets navn må forsvare en ressurssvak tapers rett til å ødelegge seg selv. Et samfunn som ikke tillater det er på vei mot å bli totalitært eller fascistisk

BLOMFELT: Syns du virkelig det er så dårlig stelt?

NYHUS: Vel, undergroundscenen er friskere enn det den har vært på mange år. I avarter av det som tidligere var den såkalte housescenen skjer det nå masse spennende ting.

RINGDAL: Det har du rett i. jeg tok med meg de tyske forfatterne av “generasjon ecstasy” både på Hyperstae og den lille klubben Skansen, og vi var alle skjønt enige om at det vi opplevde på Skansen musikalsk sett var utrolig mye bedre enn på Hyperstate.

NYHUS: Der hvor det skjer interessante ting i dag er der hvor det ikke er store penger involvert.

NATT&DAG: Hva slags politikk har egentlig utestedene i Oslo til dop?

RINGDAL: Hvis det skulle medføre riktighet at noen utesteder virkelig våger å bryte norsk lov på dette området, må jeg si de spiller meget høyt. Det skal jo ikke mer enn en anmeldelse til før de mister bevilgningen.

NYHUS: Da kommer vi rett inn på det med morgenklubber.

NATT&DAG: Ja, er det egentlig så stor forskjell på disse klubbene og et tradisjonelt nachspiel?

NYHUS: Nei, det er jo nettopp det det er.

NATT&DAG: Er det mye dop blant det mer voksne klientellet på klubbene, eller er det utelukkende de yngste som er utpå?

NYHUS: Det er en god del brukere blant “de voksne”, for å bruke det ordet.

RINGDAL: Men det er ikke ofte man ser tragiske 28- eller 48-åringer.

Den selvutnevnte undercover-narkoeksperten Dark Vader forteller NRK om hvor mange i rave/houseparty-miljøene som bruker dop. Screenshot: NRK
Foto: NRK

Antikampanjer

RINGDAL: Det er riktig å fokusere på farene ved dopkulturen. Men det er mange farer i vår tid. Bare se på hvordan hele samfunnet har lagt seg nesegrus for den medisinske vitenskap. Vi tror at uansett hva vi gjør, så vil legene og medisinene alltid kunne redde oss. Og den troen på legenes evne til å bringe livet tilbake uansett, den er sjokkerende. Det blir særlig paradoksalt at mange samtidig tror at en pille som ikke er laget i den hensikt å helbrede en syk kropp, men stimulere økt liv i en sunn kropp, umiddelbart vil lede ut i absolutt elendighet. Hvis vi ser vår tid litt utenfra, er det lettere å få øye på tragikomikken i et 90-tallssamfunn der de eldre fryjter at alle une skal dø av ulovlige piller mens de selv skal leve evig ved hjelp av ikke alt for ulike, men lovlige piller.

GRIMSHEI: Det utvikles stadig flere høymolekulære stoffer, både lovlige og ulovlige, som vi dytter i oss uten å vite noe om langtidsvirkningene. Kroppen er ikke laget for å bryte ned disse stoffene.

RINGDAL: For meg er det absurd å være for eller imot den medisinske vitenskapen. Likevel synes jeg at det burde brukes alt for mye medisin i det norske samfunnet, akkurat som jeg mener at det brukes alt for mye dop. Men jeg er ikke mot hverken det ene eller det andre.

GRIMSHEI: At ecstasy kommer i pilleform er ganske vesentlig. Tradisjonelt forbinder man narkomani med å sette skudd eller å snorte linjer. Piller forbinder man med fluortabletter, eller hodepinetabletter, det du alltid har tatt for å holde deg frisk. Pillekulturen er helt innarbeidet i samfunnet, derfor er det for mange ikke så skremmende å ta ecstasy.

NATT&DAG: Er ikke alt oppstyret når det gjelder dop i housekulturen egentlig et uttrykk for moralsk panikk?

RINGDAL: Jo. jeg syns Petter Nome treffer spikeren på hodet når han sier at narkotikadebatten i Norge arter seg som en religionskrig. Dogmene står så sterkt og argumentene står så svakt. Det er så mye tro og utro. Det ble nylig lagt frem en narkotikamelding for Stortinget uten at mange av de statlige instansene som er ment å forvalte norsk ekspertise er kontaktet. En kjent politiker sa visst noe om signaleffekt! Mye tyder på at det her legges opp til en politkk som bare baserer seg på forventninger om hva Stortinget mener- mens ekspertisen oversees.

GRIMSHEI: Den nye stortingsmeldingen har jo et veldig godt forskningsmessig fundament i Ungforsks vedlegg. Den går i dybden på identitetsbetydning i valg av rusmidler, og peker på at ungdom i dag er på leting etter roller i mye større grad enn før.

RINGDAL: Vedlegget fra Ungforsk er sikkert vel og bra. Og siden jeg ikke har lest selve meldingen, skal jeg ikke uttale meg for bastant. Me jeg har et bestemt inntrykk av at viktige forskningsmiljøer har vært neglisjert og ansett som uinteressante.

GRIMSHEI: Jeg er enig at det ikke har kommet fram noen radikalt nye holdninger. Det vi uansett må gjøre nå, er å få laget en informasjonskampanje rettet mot brukere.

RINGDAL: Men det finnes mange slags informasjonskampanjer. Hva slags kampanje legger man opp til i narkotikameldingen og hva slags kampanje kunne vi som sitter her tenkt oss? Det er en interessant problemstilling.

GRIMSHEI: Jeg tror en kampanje bør legges frem saklig og at den bør informere om virkninger og konsekvenser.

NYHUS: Det vil ikke bli lett å gjennomføre i Norge. politikerne er altfor opphengt i moral. Den eneste form for opplysning de vil støtte er: Dop er fælt. Det er trist at de ikke har forstått at det ikke nytter bare å si det.

GRIMSHEI: På seksti- og syttitallet kunne man kanskje skremme, men det kan man ikke gjøre lenger. Stopp Dopet har vært i Manchester og besøkt Lifeline. De har jobbet med skadereduksjon gjennom objektiv informasjon siden midten av syttitallet og kan vise til gode resultater. Vi tror at det går an å overføre denne modellen til norske formål.

BLOMFELDT: Men i England har myndighetene gått til helt ekstreme virkemidler for å ødelegge hele housemiljøet. De har med Criminal Justice Bill (et forbud mot at flere mennesker samles til repetetiv musikk, journ. anm.) forsøkt å forby hele kulturen. I forbindelse med det så jeg nettopp en parole: “They wanna fight, we wanna dance”. Det er egentlig ganske søtt, for når du kommer inn på et rave og ser masse halvnakne mennesker som står og bare har det gøy, da virker det absurd at myndighetene kommer med så voldsomt aggressive mottiltak. Også er hjemme synes jeg det er helt smakløst hvordan politiet har stormet private vorspiel og nachspiel, midlene de setter inn står ikke i forhold til hva de vil bekjempe. Jeg har problemer med å forstå at det skal være greit å sitte oppe i Trondheim og drikke karsk, mens det å gå på rave i Oslo er forferdelig. Jeg analyserte nettopp teksten til “Det går likar no”. Fy fader. Hele teksten handler om å være dritings, våkne opp med kuppelhue etter å ha pult med ei kjerring du ikke husker hvem er. Kort sagt en hyllest til spy, helvete og karsk.

MALA: Jo, men alkohol er innarbeidet i Norge, vi har tradisjoner med den.

RINGDAL: Når et samfunn gjennomgår et skifte fra en ruskultur til en annen – som ihvertfall deler av det norske samfunn er i ferd med å gjennomgå nå – er det viktig å få ut mest mulig informasjon om hva som skjer. Vi har å gjøre med farlige saker. Men vi burde få fram forskjellen på et sivilisert bruk, lett overforbruk, misbruk og direkte selvdestruktiv adferd. Parolen Stopp Dopet har for meg en hard og dogmatisk biklang og gir liksom ikke inntrykk av at det er nøktern informasjon om sunnhet og helserisiko som står på programmet.

GRIMSHEI: Hvis man skulle utviklet en skadereduksjonskampanje rettet mot brukerne, burde den legges opp med et eget design og et eget navn. Jeg ville ikke kalt den kampanjen for “Stopp Dopet”, det er jeg selvfølgelig helt enig i at ikke ville være særlig smart. Det må skilles mellom informasjon til brukere og ikke-brukere. Det er en ting jeg har sett i ettertid: Fra vi startet Stopp Dopet for snart tre år siden var vi ikke raske nok til å dele målgruppa vår i to, med de som bruker på den ene siden og de som ikke bruker på den andre, men som likevel tiltrekkes av housekulturen.

RINGDAL: Det er en ting jeg alltid har lurt på: Hvem er det egentlig dere i Stopp Dopet representerer, og hvor har dere fått deres mandat fra? Som jeg ser det er dere en moralsk vekkelseskampanje. Da bør dere jo også ha en eller annen slags åndelig basis.

GRIMSHEI: Stopp Dopet ligger nå under uteseksjonen, men det startet som et frivillig tiltak med folk fra miljøet, meg selv medberegnet.

RINGDAL: Men dere kan da ikke ligge under uteseksjonen, de driver jo med sosialt arbeid for Oslo Kommune!

GRIMSHEI: Stopp Dopet har vært et kommunalt prosjekt i flere år. Det er tre stykker ansatt på uteseksjonen for å jobbe med kampanjen. I tillegg får vi også midler fra Rusmiddelsekretariatet som også er under Oslo kommune.

RINGDAL: Mitt inntrykk er at dere opptrer helt uavhengig av kommunale eller politiske instanser, som en selvoppnevnt liten vekkelsesbevegelse.

GRIMSHEI: Nei, sånn er det overhodet ikke, vi representerer uteseksjonen.

BLOMFELDT: Dere har gått ut med slagord som “gutter er mitt dop”, og “jenter er mitt dop”. Er ikke det en total avsporing? Det blir jo helt komisk når folk går rundt på party i total rus med sånne klistremerker, da blir jo kampanjen et offer for ironi. Folk går med merkene fordi de er bad taste og dermed blir kule.

GRIMSHEI: Det er det sikkert noen som gjør, men det er nok av ungsom som tar til seg materiellet og holdningene våre og på den måten får et ståsted i kulturen hvor de kan si nei til dop.

Lykkelige tapere

MALA: Jeg synes alt for mye av synet på dop bestemmes av hensynet til de såkalt “svake”, de som skeier ut og ikke fikser det. Det er å frarøve mennesker troen på sin egen vilje og si til dem at de er så svake at de ikke vil være i stand til å gjøre riktige valg selv.

RINGDAL: Men hvor mange inngrep kan man gjøre overfor et menneske som har lyst til å ødelegge for seg selv? Det ligger et moralsk dilemma her. Jeg tror man i demokratiets navn må forsvare en ressurssvak tapers rett til å ødelegge seg selv. Et samfunn som ikke tillater det er på vei mot å bli totalitært eller fascistisk. At det er tragisk at så mange mennesker i dag lever sørgelige liv både med og uten dop, er jo noe ganske annet.

GRIMSHEI: Det er til en viss grad sant, men en ting som er overdrevet i vesten er frihetstenkningen. Jeg tror ikke det er mange som sitter hjemme i badekaret og bestemmer seg for at “Eureka! Nå skal jeg ta ecstasy!” Det er ikke sånn det er. Det som avgjør hva et menneske velger, avhenger også av en rekke komplekse faktorer i samfunnet, som f.eks. media og pillekultur.

GRIMSHEI: Det som er problemet er at de som bruker narkotika, og opplagt har problemer med det, sier at de har kontroll. I 99 prosent av tilfellene vil misbrukere påstå at de bruker – ikke misbruker.

RINGDAL: Det finnes livsløgnere blant rusmiddelbrukere som det gjør ellers i samfunnet. Man må dessuten skille melom sivilisert bruk, lett overbruk, misbruk og direkte selvdestruktiv adferd. Alle mennesker vil ha problemer med å si at de ikke har kontroll over alle sider ved sitt eget liv. En del avholdsfolk bruker jo også påstanden om at alle vindrikkere egentlig er fordekte alkoholikere som utgir seg for noe annet.

BLOMFELDT: Jeg tror at de som har et overforbruk innerst inne godt vet at de har det. De vil bli innhentet av livsstilen sin enten de erkjenner problemet eller ikke, og vi kan ikke hindre dem. Men for de fleste er dette en fase. Det er ikke noe man fører med seg år etter år. De fleste vil også i ettertid være glade for at de fikk med seg den perioden i livet.

NYHUS: De fleste som holder på med ecstasy blir drittlei etter en stund, og noen av dem fortsetter med andre typer rusmidler. Men det er også vanlig å holde seg unna byen en stund for så å komme tilbake med avstand til hele greia.

BLOMFELDT: Det vil være rusmidler i samfunnet samme hva vi gjør, og den eneste forskjellen på dem er at noen er lovlige og andre er ulovlige. Det er utopisk å jobbe for et narkofritt samfunn.

NATT&DAG: Vil det noen gang bli lovlig å bruke ecstasy i Norge?

RINGDAL: Det snevet av en legaliseringsdebatt vi har her, hvis den skulle føre frem, vil gjelde hasj og marihuana. Eventuelt ha bivirkninger for metadon-prosjekter o.l. Det er mange og viktige forskjeller mellom kokain, amfetamin, ecstasy og LSD – og vesentlig forskjell på bruk og misbruk av dem alle. Det er knapt noen som kan tenke seg en legalisering av kokain, amfetamin, ecstasy eller LSD, ihvertfall ikke i Norge. Men om ti år kan det finnes andre stoffer som den medisinske ekspertise vil mene er såpass lite skadelig at de kanskje kan legaliseres.

BLOMFELDT: Det er veldig festlig å se hvordan hasj bare for en kort stund siden ble sett på som terror. Nå fremstilles det av mange nærmest som helsekost. Man forandrer helt klart verdiskalaen etterhvert som det kommer nye stygge ulver.

NYHUS: Jeg så nettopp en reklame i et engelsk blad hvor man opplyste om den medisinske nytten man kan ha av hasj og marihuana.

NATT&DAG: Så er det heller ikke lenger så mange oppslag om hasjrøyking på rockefestivaler.

RINGDAL: Likevel er det ikke ofte man ser folk som røyker dop når man går ut i Oslo. Der skiller vi oss kraftig fra utlandet. Vi er fremdeles ganske forsiktige med hva vi gjør offentlig her i landet.

NATT&DAG (TIL PÅL NYHUS): Du er vel den eneste i housemiljøet som frivillig har gått ut i pressen og sagt at du har brukt E. Sånn sett har du av egen vilje fått det stempelet på deg som de fleste gjør alt for å unngå. Hvordan har effekten av det vært?

NYHUS: Jeg har ikke hatt noen problemer med det i det hele tatt. Så lenge du tør å stå for de valgene du gjør, så respekterer folk det. Men noen ganger er det irriterende. Jeg bruker ikke dop lenger, fordi jeg faktisk syns det er kjedelig. Det hadde vært på sin plass å få bort noe av spenningen i forhold til ecstasy, få vekk det forbudte stemplet, da ville nok stoffet virket litt mindre forlokkende på mange kids.

RINGDAL: Hvis man opplever samfunnet rundt seg som gørra kjedelig og helt uten utfordringer, er det ikke rart at folk flykter inn i rus og ekstase.

GRIMSHEI: Ikke sant? Skolesystemet og samfunnet legger alt for lite vekt på å utvikle de emosjonelle sidene til de unge. Vi ser at andelen av unge som er deprissive øker. For dem blir rus av typen ecstasy ekstra fristende.

RINGDAL: Og i et samfunn der kjemisk rus er sterkt stigmatisert, er det vanskelig å kommunisere med omverdenen, både for folk som strir med et dop-problem og for dem som bare føler behov for å klage over å ha kjørt seg selv litt for hardt. Hvis folk rundt deg ikke har hørt annet enn redselspropaganda tenker de før man aner “narkotikaslave” selv om det man prøver å si bare er: “Jeg håper ikke vennene mine inviterer meg på fest på en stund”.

BONUS: I 2012 tok p3.no et dypdykk i NRKs arkiver og fant frem en haug med innslag om “rave” og «houseparty»-kulturen.