Nittitalls, nittitalls, nittitalls.

b
a

Nittitalls, nittitalls, nittitalls. Vi hører ordet stadig vekk, men hva menes egentlig med det?

Hver måned vil meh-gubben i sokratisk ånd be et knippe Dagsnytt 18-aspiranter og Parasite Motel-søkere – AKA the usual suspects – om å redegjøre for fenomener og begreper du er avhengig av å forstå for å kunne holde hodet over vannet i det stadig mindre gjestmilde meningsdeltaet.

[smil3] Hva pokker er egentlig nittitalls?

Jonas Forsang (Journalist og rapper )

– Jeg tror nittitallet på mange måter tok uskylden fra Oslo. Svært mange forskjellige subkulturer og miljøer, som ikke hadde eksistert i Norge tidligere, fikk fotfeste. Innvandrergjenger, hip-hop-miljøet, techno-miljøet, grungere, og nynazister – i tillegg til de mer tradisjonelle geografiske soss vs. østkant-miljøene. Vi rusa oss på hasj kjøpt i sentrum, som vi røyka på bonger laget av 1,5 liters cola-flasker. Eller så sniffa vi lightergass. Eller drakk plommevinen til foreldrene til Jørgen. Og så kom selvfølgelig partydopet. Jentene gikk i Sefa-bukser, Buffalo-sko og Fila-jakker. Gutta hadde midtskill og gullkjeder, og du var til enhver tid redd for å bli rana for Chevignon-jakka di. Det var ikke uvanlig for en dude å gå på houseparty i skinnskjørt og dobb i leppa. Der danset de en ganske utagerende dans, hvor det så ut som at de skar ut runde former i lufta med den ene hånda, mens de hoppet opp og ned med en glowstick i den andre. Andre igjen breaka – og alle tagga. Personlig brukte jeg mesteparten av nittitallet på å late som at jeg var langt tøffere enn det jeg var, mens jeg gikk og tenkte på poscatusjer, tybring-ink og Security Concept. Og Hanne-Lise i parallellklassen, selvfølgelig.

90-tallet tok uskylden fra Oslo

Zahid Ali (Komiker og skuespiller)

– Rocky Superloose-bukser. Chevignon-jakke. Rød Levis Redtab-singlet. Personsøker med gullkjetting i beltet, litt synlig under bomberjakka. Telefonkort i baklomma. Zippolighter med cammofarger og tipakning Prince mild i lomma foran. Hårgelé med bakoversleik. Sølvkjetting rundt halsen. Jeg står i lekebutikken i tredjeetasje på Oslo city og blar i et plakatstativ. Jeg finner Arnold-plakaten nummer 34. Plakatrullene ligger under. 34, 34, 34. Der var den. Jeg ser at sladrespeilet peker den andre veien. Jeg tar den ut og stikker den lange rullen ned i den vide buksa, men den rekker likevel helt opp til brystet. Jeg trekker den stramme singleten over og tar igjen glidelåsen på bomberjakka. Umulig å bli ferska. Bortsett fra hvis man har fått med seg at jeg ikke halta før jeg gikk inn i butikken, august 1996.

Amund Grepperud og Ruben Gran (Uatskillelige Lydverket-kollegaer)

– I begrepet “90-talls” legger vi magetopper, røde badedrakter, bootcut og sølvbukser. Vi legger EU-motstand og Lillehammer-OL der, tacoens fremmarsj, Friends, Seinfeld og latterliggjøring av åttitallet. Den såkalte alternative rockens oppblomstring har ligget der siden Nirvana rev Michael Jackson ned fra poptronen og Radiohead gjorde indie til en sjanger. Brit-popen ble oppfunnet og hadde sitt momentum, den elektroniske musikken ble danset til av enda flere og beistene man gjerne kaller russehits begynte å klenge seg på radiobølgene. Rap-musikkens fineste basslinjer og kuleste trommelyder legger vi i begrepet 90-talls, og selvsagt svensk skatepunks sannsynligvis eneste storhetstid.

Helle Vaagland (Programleder for Nasjonalgalleriet, NRK2)

– Nittitallet var ironi, naivisme, hedonisme, ecstasy, eskapisme og nihilisme … Mye moro, med andre ord. Så kom 00-tallet med den alvorlige kjærligheten, barn, omsorg og bekymringer. Er det derfor jeg nå ikke klarer å se annet enn tiggende grekere, flom, nett-hatere og styrtende bygninger hvor enn jeg snur meg? Jeg burde vel sett det komme på nittitallet, men hadde det for travelt med å ha det gøy. Heldigvis.

Tuftebarten (Anonym konseptkonto på twitter)

– Når man ikke lenger ser på verden som en kamp mellom de onde og de gode, men som en arena for dialog – det er 90-talls. Den største kampen på nittitallet ble utspilt i musikkens verden. På den ene siden hadde du en horde av deprimerte musikere som lagde låter som varte i 5:26, på den andre siden hadde du de grafiske designerne – nittitallets stjerneprodusenter – som designet så pretensiøse CD-covere at musikken ble satt fullstendig i skyggen. Dessuten er det veldig 90-talls å lære seg utenat hvor apostrofen er i “fin de siècle”. Men det som er aller mest 90-talls er åttitallsfester.

Magnus Devold (Komiker og programleder som reiste jorda rundt på Harald Eias regning)

– Jeg husker at på nittitallet var det masse 90-tallsfester hele tiden der alle skulle ha på seg syke 90-tallsklær og alle satt og spiste 90-tallsmat og hørte på 90-tallsmusikk som var sykt lættis og alle bare: “Haha! Husker dere Vengaboys, eller?” og jeg bare: “Ja, dette er jo 90-tallet, de er fortsatt dritsvære.” Jeg savner den tiden.

Alexia Bowhim (Forfatter fra Frogner)

– Nittitallet er tiåret man trodde var moderne etter det rystende nøttete åttitallet. Sminken og klærne ble normale igjen: så sterke jordfarger på klær og sminke at jeg som tidligere sminkør bare har ett ord om hele det dystre “revenge of pudding-tiåret”: pregløst. Få ting kjennetegner nittitallet. Annet enn at alt i grunnen bare var bæsj. En stor gjørme full av dritt. Når det er sagt har jeg vel aldri hørt så mye fet musikk fra åttitallsband som på nittitallet. Jeg drakk bort housekulturen og er fra Frogner. Ikke provinsen.

Amir Amadeus (Kunstner og komiker)

– Booziz! Det får meg til å tenke på den tida mellom 1990 til 1999, sånn litt etter åttitallet, ja, æ husker det som det var tjue år sida. Jeg tenker på den fredagen i 1998, da jeg, søssa, pappa og mamma satt foran tv-en og så på TV3. TV3 hadde sånn stem-på-hvilken-film-du-vil-se-konkurranse, og Jerry Maguire vant, og etter to timer med reklamer så sa Rènee Zellweger til Tom Cruise: “you had me at hello”, før hun tok han med til “bonezone”. Også var det morsomt, for da snudde pappa seg til oss og sa: “blikke bedre en dette folkens, detta er nittitalls”. Før vi alle hadde ledd oss ihjel, tok han med mamma på et knullemaraton som varte hele helga. Dette var ca ti år før pappa sa det kjente sitatet: “you had me at hjernesvulst”, som seinere tok han med på et ikke-leve-lenger-maraton. Ja nittitallet var også “Don’t be a menace to south central while you drink your juice in the hood”, bygging av trehytter, stjele røyk i butikken, plucking av rips, og chasing av smårips. Zwangbooziz!

Marit Støre Valeur (Redaktør i Seafood)

– Det var i de dager da vi snakket om at vi aldri har hatt det så bra som på nittitallet, mens vi betalte cash for VHS-spillere som vi kunne vise frem til hverandre. Det tiåret begynte vi virkelig å samle på livene våre. Vi tok opp reklamefilmer vi synes var gøyale og hyllet TV2 for de morsomme sketsjene mellom de innkjøpte seriene. Jeg, personlig, har seks VHS-taper med reklamefilmer. Alle norske barn ble fortalt at de kunne bli hva de ville fordi det sier USA, og alle på TV var like glade som oss på nittitallet. Vi skulle endelig få tid til å fokusere på oss selv og bli det vi ville bli, uavhengig av det vi var. Nittitallet gjorde at vi nå sliter med faens individualisme. Så: 90-talls er en som samler på individualismen sin og viser frem ting de har kjøpt på turene hvor de fant sin individualitet for penger de tjente på morsomme sketsjer mellom innkjøpte serier.

[smil3] – Meh