Nittitallets ånd

b
a

Vi har børstet støvet av vår selektive hukommelse og samlet det vi synes – på godt og vondt – var det viktigste med tiåret.

Det er lov å drømme seg tilbake til en tid i fremtiden.

[tk6] Fremtiden

90-tallet var langt mer fremtidsrettet enn vårt eget 10-tall. På 90-tallet var unge folk opptatt av å presse ting fremover. Et nytt millennium var nære. Internett kom med et løfte om en ny epoke. Den nye cyberkulturen var en dekonstruksjon av eksisterende betydninger, meninger og tankeinnhold – og ble dyrket med denne dekodingen som endemål. Dette eksperimentet førte blant annet til horder med teit elektronisk musikk og den evig-ambivalente ravekulturen. Men det er også grunn til å savne denne halvnaive drømmen om å akselerere utviklingen videre mot en eller annen form for løsrivelse. For i dag lever vi, som vi alle vet, i en tilbakeskuende retrotid. Det rommet 90-tallets higen etter fart og radikale brudd åpnet, er nå lukket og nye kontrollerende organiseringer er reetablert. Tenk for eksempel på de erke-00-tallske fenomenene Alvorsgenerasjonen, den navlebeskuende jeg-journalistikken, personlig branding på Facebook eller det man i USA innenfor estetikken kaller for The New Sincerity (les: Flamme Forlag). Oppriktighet, selvsentrering og alvor er de nye sinnsstemningene du jour. Smak og behag selvsagt, men det er lov å drømme seg tilbake til en tid i fremtiden.

[tk6] Relativisme

Et mindre (eller var det mer?) dogmatisk virkelighetssyn lærte oss at all kunnskap er relativ og kulturelt skapt. Adjø, svar over to streker! Men når alt er like gyldig, betyr det at alt er likegyldig? Ambivalens, gjør din entré.

Oslo mistet jomfrudommen.

[tk6] Subkulturer, pubertal energi og gjengkriminalitet

Oslo mistet jomfrudommen og ble en moden, urban hovedstad. Takk til taggerne, skaterne, black metal, A- og B-gjengen.

[tk6] Mainstream

Som følge av alle de nye subkulturene måtte du naturlig nok definere motstykket, fienden, i begrepet “mainstream”. Nå har vel alle subkulturer blitt mainstream, men den enkle todelingen var ryddig og hendig å forholde seg til så lenge det varte.

[tk6] Funksjonelle klær

Et naturlig følge av fremtidsorienteringen var De Funksjonelle Klærne: Bukser som kunne pakkes om til sekker, klær som kunne vrenges og være akkurat like kule på begge sider, klær med et utall lommer og åpninger.

Det var lyden av wasted european youth.

[tk6] Europa

Et av de gledelige aspektene ved populariseringen av elektronisk musikk på 90-tallet, var at du plutselig hørte på masse musikk fra ikke-engelskspråklige produsenter. Endelig var det anglosaksiske hegemoniet noe mindre dominerende. For før den tid var det vel ikke altfor mange som hørte på belgisk popmusikk eller nederlandsk rock ‘n’ roll? Det kanskje aller mest slående ved denne åpenbaringen var at mye av musikken var så grenseløst harry. Da tenker vi særlig på dunkemusikk fra harryvuggen selv, Be-Ne-Lux-landene og Tyskland. Det er vanskelig å sette ord på hva denne grunnleggende harryheten er. Og hvorfor den på en ikke-guilty pleasure (les: ikke-ironisk) måte er så appellerende. En eller annen fortrengt europeisk je-ne-sais-quoi manifesterte seg i hvert fall som fullstendig over-the-top nederlansk fotballhooligan-gabber, tysk mitraljøsetechno og skrikende belgisk dommedagstrance. Veldig hvit musikk, må vi vel si at det er. Mer stakkato enn groove. Usunne lydbilder som reflekterte harde arbeiderklassekår. Veldig mye amfetamin. En form for ikke-musikk. Lyden av wasted european youth.

[tk6] Aqua-Lene

Nittitallets eneste vaskeekte internasjonale popstjerne fra Tønsberg.

[tk6] Nihilisme

Det er en velkjent sak at 90-tallet var nihilismens tiår. Etter det flamboyante og pastellfargede 80-tallet, ti år med kokain og intetsigende discomusikk, våknet verden med tung bakrus til en grimmere virkelighet. Antatt meningsfulle aspekter ved livet som for eksempel moral, føltes mindre, ja, meningsfulle. Og den gjenværende meningsløsheten, ble forherliget og gjort appellerende av underholdnings- og nyhetsindustrien. Bare i løpet av ett år, 1994, fikk vi servert to av filmhistoriens mest ikoniske voldsestetiserende filmer, Natural Born Killers og Pulp Fiction, i tillegg til at tiårets kanskje viktigste rockestjerne, Kurt Cobain, tok sitt eget liv. Også O.J. Simpson-saken rullet i gang det samme året da Nicole Brown Simpson og hennes venn Ronald Goldman ble funnet drept. Forøvrig fikk Den amerikanske Presidenten blowjobs av en ung pike i det ovale rom, og tiårets klart mest populære TV-program, Seinfeld, handlet som kjent om ingenting. Det hele kan sies å ha kulminert i Columbine-massakren i 1999 der to elever, Eric Harris og Dylan Klebold, den 20. april, på Hitlers bursdag, skjøt og drepte tolv andre elever og en lærer ved Columbine High School. Motivasjonen var ødeleggelse for ødeleggelsens skyld. Om det faktisk var mer voldelig og nihilistisk på 90-tallet enn i dag er uvisst, og egentlig ikke så veldig viktig, for uansett var den amerikanske populærkulturen som påvirket Norge proppfull av vold og nihilisme. Terrorangrepet den 11. september 2001 var utløsende for en ny ikke-nihilistisk tid. Den tidligere nihilistblekka Vice Magazine la om kursen mot mer seriøst innhold. Det ble hensiktsløst å dyrke det meningsløse etter en så reell og meningsfull hendelse.

Så, er det på noen som helst måte lov å savne 90-talls-meningsløsheten i 2013? Det skal i hvert fall godt gjøres å forsvare den på andre måter enn å si at vi for eksempel likte Harmony Korines siste film, den ultra-nihilistiske og voldelige Spring Breakers, særlig godt. Eller at en annen ny film vi satte pris på, David Cronenbergs Cosmopolis, etterstreber en form for følelsesmessig amoralisme, en type nihilistisk detachment, for å gi en upartisk beskrivelse av kapitalismens produktive og destruktive sider. Kanskje det er denne amoralske (eventuelt umoralske) 90-talls-slacker-upartiskheten som føles interessant igjen? Motsatsen til det “engasjerte” og “samfunnsbevisste”, som vi kanskje har fått litt nok av? Heller tilbake til Terminator II (1991) enn Avatar (2009), er kanskje det vi prøver å si.

[tk6] PLUR

Mens akronymet som har akkompagnert 00- og 10-tallet har vært “lol” (tastet med dødsseriøst uttrykk i ansiktet foran en blålig lysende Mac-skjerm), var PLUR (Peace, Love, Unity, Respect) 90-tallets akronym-mantra på kjærlige ecstacy-raves. I stedet for distansert digital lolling, møtte du tilværelsens uutholdelige letthet med kollektiv svetting og gruppeklemming til 140+ BPM.

[tk6] Morgenklubber

Alle som i dag har vært innom Berlin, har opplevd klubber som ikke stenger på slaget 03:30. Og tro det eller ei, selv i Norge fantes en gang på 90-tallet klubber som åpnet kl. 0600 og stengte litt utpå formiddagen. De norske morgenklubbene fikk dog ikke lov til å selge alkohol. Så det ble med Imsdal-vann og, ja, plenty med narkotika. Stemningen ble vel deretter, skal vi tro gamle partytravere. Det vil si, det var påfallende hyggelig. Morgenklubbene var noe så merkelig som Oslo-Klubber der fylla var ulovlig.

[tk6] Søt nittitalls-slæng

“Techno-disco” (=utested), “vorsche” (=vorse), “kebab-bar” (=kebabsjappe), “pusher” (=dealer), “alkoholkjøret” (=fylla), “knipse sin e” og “spise sin amfetamindose” (=ta mdma/speed), “partydop” (=lollepiller).

[tk6] Rumpa tok over for puppene

Med innflytelse fra hiphopen skiftet det kåte, objektiverende blikket sakte fokus fra puppene til rumpa. Thanks homie!

[tk6] Internett før sosiale medier / Forbigående nettanarkisme

Å “rapportere” “upassende” bilder når du “surfet” internettet/arpanettet var utenkelig.

Er det mulig å si noe som helst bra om 90-tallsironien?

[tk6] Ironi

Er det mulig å si noe som helst bra om 90-tallsironien? Si én ting om noe, men egentlig mene det motsatte om nevnte ting, er og blir ganske teit. Og slapt. Og useriøst. Men det er ikke helt riktig at 90-tallsironien var så banal som mange av dagens Alvorsbarn skal ha det til. Et godt eksempel på mer raffinert 90-tallsironi er Quentin Tarantinos (90-tallsironiens høvding?) gangsterfilm Reservoir Dogs. Det er typisk 90-talls at hele filmen egentlig er konstruert som en omfattende joke, selv om tematikken og innholdet (vold) er pressende “seriøst”. Tarantino hinter og ler og refererer uhemmet. Filmen er hele tiden oppmerksom på – wink wink, nudge nudge – at den er en film. Alt dette er grunnen til at man enten elsker eller hater den. Men Tarantino tar i det minste dette ironiske joke-aspektet veldig seriøst. Og gjennomfører det til fingerspissene. Så betyr det at 90-tallsironien grunnleggende sett er underholdende (selv den mest energiske Tarantino-hater må motvillig innrømme at filmene er straight-up underholdende, det er vel derfor vedkommende hater dem), men fullstendig uansvarlig?

Et retorisk spørsmål kan være: hvilken av de to filmene, Steven Spielbergs Lincoln eller Quentin Tarantinos Django Unchained, synes du håndterer Amerikas slavehistorie best? Lincoln sier at den “seriøse” måten å håndtere noe så problematisk som Amerikas slavehistorie på, er å redusere hele problemet til politikk og politisk debatt, at det hele var et spørsmål om lov. Spielbergs film sier at de hvite gjorde en intellektuell feil da de kategoriserte mennesker som eiendom. De svarte, som vi nesten aldri ser lide i løpet av hele filmen, er offergjort slik den rådende vestlige idelogien som regel håndterer sine minoriteter. Det er påfallende lite blod i den blodalvorlige Lincoln. Spaghetti-westernfilmen Django Unchained viser derimot den veldig fysiske og reelle brutaliteten som slavene gjennomgikk. Den formidler at veien ut handler om å forstå og akseptere minoriteter, i dette tilfellet svarte mennesker, på deres egne premisser (90-tallsrelativisme!). Oppsummert: 90-tallsironien har i våre øyne (ironisk nok) skapt en langt mer seriøs film om Amerikas slavehistorie. Og som alltid er den mye mer underholdende.

På 1990-tallet, derimot, stilte vi alle likt

[tk6] Vi hadde fortsatt konsentrasjonsevne/brukbar attention span

Vi siterer nittitallisten Harald Eia: kun de med overlegen konsentrasjonsevne vil kunne bli noe i web 2.0-eraen. Det impliserer vel at resten av oss sitter igjen i en kronisk tilstand av “forvirring” med fragmenterte livsløp/karrierer. På 1990-tallet, derimot, stilte vi alle likt (kun fem prosent av befolkningen hadde daglig tilgang på internett i 1997 og det gikk som alle vet, jææævlig sakte).

[tk6] Alle ville og kunne ikke bli mikrokjendiser på internett

Vi skulle så gjerne vært en av Zuckerbergs strateger. Da hadde sosiale medier vært gøy! Over en milliard mennesker jobber gratis for Zuckerberg ved å daglig dele følelsene og livene sine. Alle vet jo dette, men noen ganger er det faktisk greit å påminne seg selv om hvor genial businessmannen Zuckerberg faktisk er. Og det er også OK å hate bittelitt på hva denne oppmerksomhetsøkonomien/web 2.0 har gjort med folk, uten at man av den grunn blir anklaget for å være håpløst bakstreversk (se for øvrig punktet om Fremtiden). På 1800-tallet skrev Nietzsche at higen etter oppmerksomhet var en av de absolutt verste formene for slavemoral. På det samme 1800-tallet ble emoticons oppfunnet :-). Den geniale oppfinnelsen som de futuristiske Facebook-strategene anvendte for å løse det presserende dislike-knapp-problemet: hvordan håndtere det at Facebook-flokken til tider vil uttrykke negative reaksjoner på ting som blir postet? Og hvordan kanalisere disse negative affektene slik at flokken kommuniserer og deler enda mer (AKA generer mer cash)? En Dislike-knapp er en for kontant avvisning. Det stopper kommunikasjonsflyten. Et trist tryne derimot :( avviser ikke, det oppmuntrer den opprinnelige posteren til å modere budskapet, gå i dialog, kommunisere mer, finjustere oppmerksomheten … Perfekt!

[tk6] Økonomi

Du kunne drikke seg drita på byen for 250 kroner.

[tk6] Dot.com-boblen

Du kunne bli millionær, se konturene av ditt digitale verdensherredømme, kjøpe fem penthouse-leiligheter, syv biler, kjøpe søppelsekker med kola og henge med supermodeller, for så måtte flytte hjem til mor og far. Alt innen en uke.

Boblere:

1999-festen, millenniums-mania, Kosovo, PoMo AKA postmodernisme, Nick Land, David Foster Wallace, R Kelly, HIV, Wu-Tang Clan, Greedy Records Topp 20 på Radio Oslo, Mitsubishi-knips, Drexciya, Tupac, TIQQUN, HeadOn, London Beats “I’ve been thinking about you”, Riot grrrl, Michael Jordan, Audrey Horne, logo-estetikk, Dana Scully, Buffy, unge Kate Moss, supermodeller vs. Kate Moss, unge Chloé Sevigny, unge Harmony Korine, dyp rød, dyp grønn, dyp blå, neon-bonanza, brand-lojalitet, Playstation / Nintendo 64, Berlinmurens fall, billige mobiltelefoner, MSN, Terminator 2, Geir Spanien, Seinfeld, oppblåsbare gjenstander, mIRC, videokunst, David Hasselhoff, flipp-mobiler, Gaute Drevdal, NATT&DAG, Suede, Løvenes Konge, Warp Records, Furby, gutter i skjørt, piercing i navelen, cybersex, internett-anmeldelser, Anna Nicole Smith, musefletter, ukonvensjonell mascara, gaffa-bher, platå, Celebrity Deathmatch, underprodusert melankolsk eurotrance, Deleuze, Ebola-baserte skrekkfilmer, Ebola-knips.