Nobels bråkspris

Om fredsprisen og det norske uvitende hylekoret.

Det har ikke manglet på sterke reaksjoner siden dennorske nobelkomiteen tildelte den Europeiske Union Nobel Fredspris for 2012.Leder i “Nei til EU”, Heming Olausen kalte utdelingen en “propagandaseier“,SV-leder Audun Lysbakken tok til orde for en ny sammensetning avnobelkomiteen, mens Ap’s Eva Kristin Hansen mente utdelingen var “et hån”, ogat Nobelprisen like gjerne kunne legges ned. Aviser og kommentarfelter ellershar uffet seg over at Nobelprisen er blitt “politisk”, og utdelingen er blittkarakterisert som “absurd” og “en vits”. Mange av kritikerne tok sågar AlfredNobel til sin inntekt, og hevdet prisutdelingen brøt med hans vilje. Defærreste av anklagene treffer. De er snarere gammelt nytt som baserer seg påhistorisk uvitenhet, en altfor streng tolkning av testamente, og en naivpolitisk forståelse.

Leder i “Nei til EU”, Heming Olausen kalte utdelingen en “propagandaseier”,mens SV-leder Audun Lysbakken tok til orde for en ny sammensetning avnobelkomiteen.

Nobels testamente

Alfred Nobels kriterier for de fem Nobelprisene (fysikk,kjemi, medisin, litteratur og fred) skisseres opp i hans testamente fra 1895.Her står det at prisene skal gå:“ åt dem, som under det förlupne året hafvagjort menskligheten den största nytta.” Hvagjelder fredsprisen spesielt skrev Nobel at den skulle gå til den “som har verkatmest eller best för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning afstående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser.” Videre ønskerNobel at prisen for “fredförfäktare” skal deles ut av fem personer valgt av detnorske Storting. Avslutningsvis gjør Nobel det klart at det ved utdelingen ikkeskal skjelnes til nasjonalitet. Etter at testamentet ble gjort kjent, ble detetablert en Nobelstiftelse og en rekke statuetter som primært omhandletbeslutningsprosedyren. Disse få linjene fra Nobel, og senere etablertestatuetter, er hva Nobelkomiteen har å bygge på.

Det er åpenbart at testamentets vilje blir et spørsmål om tolkning.

Fredsprisen til EU

Hvordan rimer så årets pris til EU med Nobels testamente? Laoss se på kritikken mot utdelingen, den har gått på alle deler av Nobelstestamente:

1. EU er ingen person eller gruppe.

2. EU har ikke gjort noe spesielt i løpet av det sisteåret som skulle tilsi denne utmerkelsen.

3. EU oppfyller ingen av kriteriene for hva som skaldefineres som “fredsförfäktare”.

De største motstanderne kritiserte derimot ikke unnlatelsessynden, men snarere valget av EU i seg selv.

Til det første er å si at Nobelstiftelsen alt i 1898 slofast i statuettene (§ 4) at prisen kan gå til institusjoner og foreninger.Derfor kunne det Belgisk-baserte Institute ofInternational Law vinne Nobel fredspris så tidlig som 1904. Nyere eksempler erDet Internasjonale Atomenergibyrået (2005) eller FNs klimapanel (2007). Detkan selvfølgelig innvendes at EU ikke er en enkelt institusjon, men enovernasjonal union bestående av 27 medlemsstater. De færreste av kritikerne harderimot krevd at Helmut Kohl eller andre EU-forkjempere burde stått somvinnere.

Hvordan skal man så tolke “foregående år”? Nobelkomiteentenker åpenbart ikke på siste kalenderår, eller siste 365 dager. Og det gjørden rett i. I statutt § 2 gjøres det klart at foregående år skal forstås ibetydningen “most recent achievements”, eller der tidligere arbeids betydningførst i nyere tid har blitt synlig. I sin begrunnelsestale pekte komitelederThorbjørn Jagland på EUs utvidelse i Balkan på spørsmålet om hva som tilsier atEU bør få fredsprisen for 2012. Kroatia vil bli medlem neste år, Serbia harfått kandidatstatus og Montenegro er i forhandlinger om medlemskap. Samtidigtrekkes det linjer helt tilbake til andre verdenskrig, og EUs stabiliserende rollepå kontinentet i etterkant. Begrunnelsen antyder at prisen også kunne kommettidligere. Noe sekretær Geir Lundestad selv har påpekt flere ganger. De størstemotstanderne kritiserte derimot ikke unnlatelsessynden, men snarere valget avEU i seg selv. For de som skulle tviholde på den strengeste tolkning av “mostrecent”, vil flere kjente tidligere prisvinnere vært diskvalifisert.

Hvilke av Nobels tre kriterier er det så EU tilfredsstiller?Her svarer Nobelkomiteen at EUs virksomhet representerer “folkenes forbrødring”og dermed utgjør en form for fredskongress. Vurderingen av EU som et organ forforbrødring mellom folkegrupper, og dermed en form for fredskongress, er enpolitisk vurdering som en enstemmig Nobelkomite har fattet. En komite beståendeav fem selvstendig tenkende mennesker, av ulik partifarge og ulikt syn på norskEU-medlemskap. En kan selvfølgelig hevde, slik flere nordamerikanske avisergjorde, at NATO og Marshall-hjelpen har minst like stor del av æren for Europasetterkrigsutvikling. Mer tvilsomt er det om dette var en innsigelsevenstresidens kritikere delte.

Business as usual

Ser en på Nobelprisens historie, så er det i grunn lite somer ekstraordinært med årets pris. Den følger snarere en lang tradisjon hvor Nobelkomiteenhar lagt til grunn et vidt og romslig fredsbegrep. Flere tidligere priser harblitt gitt som en annerkjennelse av livslangt engasjement, og arbeid for fredeni vid forstand. For eksempel Mor Teresa som i 1979 fikk prisen for sitt arbeidfor menneskeverdet, som et grunnlag for fred. Eller ta Fridtjof Nansen,prisvinner i 1922, hvor nobelkomiteen fremhevet hans arbeid for krigsfanger,flyktninger og nødlidende i Russland og det tidligere osmanske riket. Andre år harprisen blitt gitt til aktører midt i en fredsprosess, også før resultatene harblitt synlige (f.eks. Yassir Arafat, Shimon Peres og Yiyzak Rabin i 1994 forinngåelse av Osloavtalen).

Knut Hamsun raste mot Ossietzkys kandidatur og angrep ham iflere aviser. Norge hadde ingenting med å blande seg inn i Tysklands indreanliggende.

Kontrovers og uenighet om hvorvidt vinneren oppfyllerkriteriene er en årlig affære, om enn med ulik temperatur. Høyest gikk bølgenei den norske offentligheten i 1936, da nobelkomiteen ga fredsprisen for 1935til den tyske anti-nazisten Carl von Ossietzky. Gjennom sinjournalistvirksomhet hadde Ossietzky avslørt tyske opprustningsplaner, samtdrevet med fredsaktivisme og brobygging mot Frankrike. For dette ble hanstraffeforfulgt av Weimar-republikken, og siden kastet i konsentrasjonsleir danazistene grep makten i 1933. Dette innledet en voldsom politisk debatt i denorske avisspaltene, hvor alle våre fremste forfattere deltok aktivt (SigridUndset, Arnulf Øverland, Sigurd Hoel, Nordahl Grieg mfl.). Knut Hamsun rastemot Ossietzkys kandidatur og angrep ham i flere aviser. Norge hadde ingentingmed å blande seg inn i Tysklands indre anliggende, var Hamsuns budskap.Aftenposten stemte i, og skrev om forfatteroppropene for Ossietzkys kandidatur“Tilgi dem – for de vet neppe hva de gjør”. Nationen skrev etter utdelingen tilOssietzky at nå hadde Norge gitt sitt bidrag til en ny krig. Andre aviserhevdet at Nobelkomiteen nå hadde gitt seg selv dødsstøtet (Sogn Avis24.11.1936), at de var mer opptatt av å gi uttrykk for en bestemt politiskoppfatning enn å finne den rette mann (Bergen Aftenblad 24.11.1936), eller atNobel fredspris hadde utartet seg til å bli en komedie (Vardø Tidene24.11.1936). Lyder det kjent?

Konsekvenser

I 2010 var det Gerhard Heiberg som skulle spille rollen til Knut Hamsun.

Konsekvensene av å gi EU fredsprisen gjenstår å se. Litetyder på at det vil bli så alvorlig som i 1936. I frykt for de tyskereaksjonene, som komiteen hadde blitt advart om på forhånd, skjedde en rekkedramatiske hendelser. Kun uker før tildelingen trakk Utenriksminister HalvdanKoht og tidligere statsminister Johan Ludwig Mowinckel seg ut av nobelkomiteen.Aldri siden skulle en sittende statsråd bli representert i Nobelkomiteen siden.Kong Haakon valgte å utebli fra høytidelighetene rundt utdelingen. Dette er førsteog eneste gang de kongelige ikke har møtt opp. Sannsynligvis mottok Kong Haakonklare oppfordringer fra Koht og regjeringen om å utebli. Slik ville man tydeliggjøreskillet mellom det offisielle Norge, og nobelkomiteen. Tyske myndigheter varderimot ikke imponert. Herman Göring tilbød Ossietzky amnesti mot at han avsloprisen. Ossietzky avslo tilbudet, med sin egen helse og slutt liv som pris.Tyske aviser slo opp i store bokstaver: “fredspris til landsforræder!”, mens RikskanslerAdolf Hitler reagerte med å forby enhver tysker å motta noen av Nobelprisenefor all ettertid. I stedet innstiftet han en egen tysk versjon av Nobelprisene,“Der Deutsche Nationalpreis für Kunstund Wissenschaft”. Den varte i to år (1937-1939).

Spesielt knirkefritt har heller ikke de senere årsprisutdelinger gått. I 2010 vant den kinesiske dikteren ogmenneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo, Nobel fredspris. Kina reagerte ikkeulikt Tyskland i 1936. En så på prisen som et uttrykk for offisiell norskutenrikspolitikk, og straffet i ettertid Norge på ulikt vis. I 2010 var detGerhard Heiberg som skulle spille rollen til Knut Hamsun i 1936, da hanforsøkte å presse Nobelkomiteen til å komme til en annen avgjørelse. Kinafulgte så i Tyskland og Burmas (Aung San Suu Kyi 1991) fotspor, og nektet sinfredsprisvinner å reise til Oslo for å motta prisen. Kina opprettet så sin egenfredspris, Confucius fredspris, som etter sigende nå skal legges ned etter toårs virke. Siste vinner var Russlands President Vladimir Putin. Han fikk prisenfor sin motstand mot Libya-intervensjonen, samt hans “jernhånd og tøffhet” dahan gikk til krig mot Tsjetsjenia i 1999.

En fredsforfäktare i2012

At årets pris står i en tradisjon, og følger sedvanen ogstatuettene, er ikke nødvendigvis et argument for at den følger Nobels vilje. Menhvem kan basert på de få retningslinjene og 117 år etter Nobels testamente meneå kjenne denne viljen? Nobels Testamentet er et historisk dokument, og slikedokumenter kan enkelt sagt angripes på to måter. En kan følge det slavisk,bokstav for bokstav, og i lys av dens tid (1895). Eller en kan forsøke å gripeden opprinnelige intensjonen bak, og så tolke det “inn i vår verden”. Sistnevntetilnærming synes å være Nobelkomiteens. En spør seg ikke hvilke “fredforäktare”anno 1895 som finnes i dagens verden, men hva det vil si å være en“fredforfäktare” i dag. Uten en slik tankegang, kunne neppe de mangemenneskerettighetsgruppene ha vunnet prisen, slik de har gjort de siste tiårene.Mange av de som var raske med å utrope årets pris for å være i “strid medNobels vilje”, mente paradoksalt nok at den heller burde gått til en russiskmenneskerettighets-forkjemper. Mindre bråk og mer i tråd med Nobels vilje?

Mye av den kritikken som rettes mot Nobelkomiteens valg ogtolkninger, hviler på en naiv tanke om at det finnes en slags årlig fasit over hvemsom gitt det største bidraget til fred, eller hvordan Nobels testamentet skaltolkes. Det finnes ikke. Krig og fred og sånn er sjelden svart/hvitt, men fulltav nyanser og gråtoner. Mer politisk enn spørsmålet om fred får en det ikke.Thomas Mann skrev alt i 1936 (etter at Ossietzky vant fredsprisen): “utdelingenav denne pris er uundgålig og under alle omstendigheter en politisk handling,selve dens oprettelse var en sådan, og dens utdeling kan aldri undgå endemonstrativ, bekjennelsesartet karakter”. Alfred Nobel mente at det norskeStorting skulle plukke ut fem personer til å finne en verdig vinner i dennetåken av gråtoner. Det har de gjort siden 1901. Og fortsatt står NobelFredspris seg som verdens mest prestisjefulle pris. Og den vil den fortsettemed, uavhengig av det hjemlige hylekoret.

Eivind Nyhus (f. 1987)er masterstudent i Historie ved UiO, og skriver om Carl von Ossietzky som fikk fredsprisen i 1935. Han, Eivind altså, kommer fra Ottestad utenfor Hamar. Twitter: @eivindnyhus

X