Stavanger: Knoksen for fri kultur

Det liggernoe uforløst og ubehagelig i lufta i Stavanger. Det kommer til sitt fulleuttrykk i historien om, og debatten rundt utviklingen av Stavanger. For vanligedødelige kan det virke som om dette er mektige overjordiske krefter som saktemen sikkert visker ut det som var og erstatter det med noe nytt. Fremgangens protokollerligger tilgjengelig på Stavanger Kommune sine nettsider for de som lurer på hvasom egentlig skjer her. For kulturfeltet og alle de hippe som hører på musikkog liker kunst blir det ubehagelige og uforløste enda mer presist: Østre bydel.Den gamle industrielle bydelen, har de siste tiårene har vært hovedsete forbyens kreative miljø. Ikke arkitektene, reklamebyråene eller lignende, men demange ulønnsomme kulturforetakene, kollektivene og øvingsfellesskapene somsakte men sikkert produserer de nye store uttrykkene for Stavanger. Det somikke nødvendigvis står i enhetsregisteret, som befinner seg i enetableringsfase eller rett og slett gir blanke i å drive forretning medvirksomheten sin. Startfasen tror jeg det heter i næringsspråket.

Det er fåtemaer som har blitt mer diskutert rundt kafébord, over bardisker,og inyhetsbildet i den periodevis tørkerammede offentlige debatten i Stavanger. Detfinnes et utall forskjellige innfallsvinkler. Studentbyen, kulturbyen,oljebyen, næringsbyen og så videre. Det er sjelden man får høre om bare byenfra både politikere, forskere og forståsegpåere. Hvis man er i opposisjon kokerdet vanligvis ned til at man er misfornøyd med noe av det lille ekstra som enby bør ha. Det har i alle fall nok mennesker til å fylle et bedehus blitthellig overbevist om at Stavanger i alle fall ikke har. Alle vil snakke om detStavangerske problem, alle har løsningen, men ingen vil løse det.

Fra slutten av nittitallet og frem til i dag har StavangerØst vært utgangspunkt for en heftig, endeløs og til tider ensidig debatt.Historiene som blir fortalt om utvilkingen her er varierte. Vi har de forsmåddekunstnerene og musikerene som har fått de mugne atelieene og øvingslokalenesine knust under gravemaskinenes nådeløse kjeft til taktfaste heiarop avfolkevalgte og utbyggere. Det finnes historier om kreative krumspring undernesa til en intetanende huseier og vi har den offisielle og politisk vedtattehistorien om spennende eiendomsutvikling, avkastning, kule kreativekontormiljøer og utviklingspotensiale, fokus på kreative næringer, ungemiljøer, klynger etc. Bla bla bla. Gentrifisering var det noen som sa, samtidigsom et lite miljø våknet i det leiekontrakten deres ble sagt opp.

Gentrifisering stammer fra det engelske ordet“gentry” og kan enklest forklares som de som står i en god sosial ogøkonomisk posisjon. De fleste kjenner til klassebegrepene. Underklasse,middelklasse og overklasse. I nyere tid har man begynt å snakke om en kreativklasse, som er rik på kulturell kapital, og som i følge teorien tilfører degeografiske omgivelsene en viss verdi. Gentrifisering er altså tilbakekomstenav middelklassen og overklassen i et område som tidligere har vært preget avlavere levestandarder. Begrepet brukes vanligvis om en prosess man ser i flerebyer hvor industrien dør ut, de fattige flytter inn sammen med arbeiderklassensom allerede er i de industrielle områdene. Hovedsakelig på grunn av billigelokaler og boliger kommer kunstnerene flyttende etterhvert, og når kulturenskaper mer aktivitet og magnetisme i bydelen kommer de kapitalsterke etter.Etterhvert som området blir utviklet fortrenges naturlig nok de fattige, ellerarbeiderklassen om du vil fra området.

Stavangers industrier forsvant sakte men sikkert frasøttititallet og utover. Den klassiske industribyen er byttet bort mot kontorog industribygg på Forus. På Storhaug og i Lervig står tomme industrilokaler ogforfaller i vente på rivning og nybygg. Enkelte har stått tomme i årevis, utenutleie eller vedlikehold. Det kan virke som det finnes eiere ogentrepenørselskaper som sitter på store eiendommer og primært spekulerer iverdiøkningen på byggningsmassene de sitter på.

I østre bydel har en i årevis har hatt tilgang på billige,om enn helsefarlige lokaler for folk som har ønsket å bo alternativt, driveegne og til tider lyssky foretninger, øvingslokaler, studio, atelier etc. Dennestrømmen av kreative folk som generelt ikke har så mye penger, men har entendens til å drive med de mest shady og kule tingene i byen, tilfører bydelenet eller annet nytt, som gjør at den generelle interessen for området stiger.Så følger andre etter. Bygg og lokaler blir fylt opp av folk og aktivitet somikke har like høye standarder som andre samfunnslag eller virksomheter.

Kort tid tilbake ble planen for videreutviklingen av østrebydel ferdigstilt og vedtatt. Silketrykk har opphørt, deler av byggningsmassensom skal realisere Tou-visjonen vurderes solgt, Øvingsfellesskapene iTinnfabrikken kommer til å forsvinne i løpet av 2013, de gamle industribyggenejevnes med jorden og skal erstattes med boligblokker, kjøpesentre, eldresenterog en haug med annen ordinær infrastruktur som utgjør essensielle deler av enhvilken som helst annen by. Men problemet her er at gentrifiseringen sombevisst strategi behandler de kreative og sårbare selvdrevne miljøene som etmiddel og ikke et mål.

Det ser med andre ord ut som om det er det friekulturlivet som må vike for utviklingen av Stavangers siste sentrumsområde.Mennesker som har hatt sitt virke her i flere år forsvinner og man risikerer åsitte igjen med en rødmalt kulturghetto innmurt av lokaler og boliger medkvadratmeterpriser som en kunstner, musiker eller forsåvidt hvem som helst kandrømme om å få råd til. Da planene for østre bydel ble vedtatt gikk musikkmiljøetut og ba om at byen tok ansvar for å ordne opp i det behovet som nå villeoppstå. De ble møtt med døve ører og sittende ordfører uttalte til RogalandsAvis at det ikke var vanlig å ta hensyn til leietakers aktivitet når enutarbeidet reguleringsplaner.

Kanskje det hadde vært en lur ting å gjøre. Man sjekkergjerne værmeldingen før man går ut døren.Er det så langt fra rådhuset og til østre bydel? Kan hende at løsningenpå problemet er å bygge det nye rådhuset vegg i vegg med Tou Scene. Da blir detvel for langt hjem til Eiganes. Det finnes ikke noe endelig svar på detStavangerske problem, men det fysiske produktet kommer fra kommunalt ogpolitisk hold. Løsningen ligger nok i en skrivebordskuff et sted og støver ned.Eller kanskje det vi står ovenfor her er en nesten parodisk borgerskapet motøstkanten-situasjon? Kultur for kulturens skyld kan ikke forsvares når detkommer til milliardbygg. Alikevel kan det hende at kulturøkologien burde tas påalvor en gang i blant, og at når det er snakk om små sårbare miljøer, er detverdt å være åpen for å kunne bremse bulldoserene. Det er ikke urskog mansnakker om i kulturøkologien, men det er ikke langt i fra. En by bør ha bådemugne kunstnere med tilsvarende mugne lokaler og helproffe aktører i samme felt.Også i samme bygg. Det ene utelukker ikke det andre. Det spesielle med byenvår, er at det ligger en forventning i at alle både skal og vil ta del irikdommen man så vidt har begynt å utvikle og forvalte. Når noen ikke vil det,men bare ber om et sted til å drive med det de har lyst til, fordi det er gøy,så oppfattes det fort som at sutrepavene som lever på støttekroner vil atStavanger Kommune skal bygge mugne lokaler til fri disposisjon. Disse stedeneskaper seg selv, akkurat som mugg. Men grunnlaget for muggen må være der.

I dette tilfellet kom gentrifiseringsbegrepet rekende påei fjøl i Aftenbladet lenge etter at skaden alt hadde skjedd. Det kan godthende at det som har skjedd står beskrevet i en teoribok et sted. Det burdealikevel ikke hindre noen i å si at det som skjedde i østre bydel var at derike vant og det frie kulturlivet tapte. Det er ikke en mystisk prosess somikke kan stanses eller hanskes med.

Desverre er fri kunst og kultur som vann. Med mindre dusamler det opp i en beholder, så renner det nedover og samler seg på bunnen. Påden andre siden, når du først har samlet vannet i en beholder er det lett åsøle bort. Det frie kulturlivet med amatører i bånn og profesjonelle på topphar blitt fortrengt fra østre bydel. Og hva som skjer med en by som fortsetterå jage kunstnere og musikere fra sted til sted, i ytterste forstand fra byen?Det vet vi lite om. Kanskje Stavanger Kommune kunne bli et pilotprosjekt elleren foregangskommune i så tilfelle? Den kreative næringen forsvinner ikke. Det erkanskje ikke så rart, da nyere forskning viser at arkitekter, reklamebyråer ogandre forretningsfolk har råd til å spise lunsjen sin på Ostehuset.

X